GoToGate

Med apehenger gjennom Europas historie – del 1


Rammen for det hele var et 2 ukers opphold på Istria-halvøya i Kroatia med kone, to døtre, to svigersønner og fire barnebarn. Jeg dro avgårde med Harley’en en uke i forveien, og resten av bunchen reiste med fly på pakketur med Star Tour. Det vil si min kone og jeg oppdaget at det var billigere å bestille leilighet på det samme anlegget gjennom svenske Sembo og heller bestille hennes flyreise ned med Star Tour. Hun hadde med hjelm og kjøreutstyr for å bli med meg videre to uker til, med planlagt hjemreise med Norwegian fra Pisa.

Dag 1 – fra Dokka til Fantasy
Turen startet et par dager etter St. Hans, som hele slekten feiret på Dokka Camping. Søndag morgen selet jeg på jernet og la i vei. Hadde feilberegnet tiden, fikk hastverk underveis, og trillet om bord på Color Lines Fantasy som siste kjøretøy. Harley’en måtte jeg parkere nederst og bakerst på trailerdekket ettersom jeg var sent ute. Båten var stor, flunkende ny og flott. Lugaren var uvanlig smakfull i forhold til hva jeg til nå hadde vært vant til på fergene. Fantasy har egen handlegate og gir deg nesten ikke følelsen av å være til sjøs. Skipets hovedgate hadde imidlertid et variert butikktilbud, samt pub’er, café og restauranter. Jeg reserverte bord i Gourmet-restauranten, spiste lunsj på den italienske cafeen og smakte på en Guinness i Puben. I restauranten ble jeg servert en 7-retters middag med vinmeny, og hadde en ung, blid og søt kvinnelig servitør, som kunne jobben sin. Noen høydepunkter og tre behagelige timer. Alt i alt godt fornøyd. Det å sitte med utsikt gjennom akterstavnens enorme panoramavinduer og betrakte båtens kjølvann, samtidig som gamle Norge stadig ble mindre i horisonten, minnet meg på én ting: Du er på reise.

Dag 2 – Autobahn
Neste morgen duskregnet det i Kiel, som vanlig, hadde jeg nær sagt. Jeg droppet regnklær i første runde, og satset på bedre vær nordover. I lærbukser og vindjakke, med lærvest som tok det verste av dråpene, ble det virkelig lettere etter hvert. Det flate landskapet og Autobahns egne iboende monotonhet må man bare finne seg i så lenge man er på transportetappe. Målet for dagen var Wartburg, en av Tysklands 10-12 Unesco-vernede fortidsminner, beliggende i byen Eisenach, i tidligere Øst-Tyskland, rett over grensen.

Jeg hadde printet ut kjørerute på forhånd, og denne sa at jeg skulle ta av rett før Kassel, hvilket jeg lydig gjorde. Nå endret landskapet karakter idet jeg kjørte østover, fortsatt på Autobahn – en helt nybygd etappe. Fra å kjøre i et flatt landskap var jeg nå omgitt av skogkledde åser med en og annen borgruin fra middelalderen kledelig fordelt ut over landskapet. Snart var det bråslutt på Autobahn, og fine svingete småveier ble arenaen for den siste snaue timens kos i godvær på min jernhest. Jeg befant meg i Thüringen Wald, som en moderne ridder (sukk), midt i hjertet av et germansk middelalderrike. Jo da.

Wartburg ligger på en høyde over Eisenach

Wartburg ligger på en høyde over byen Eisenach og var en tid bosted for Martin Luther

Snart var jeg i Eisenach, der jeg hadde reservert rom på Eisenacher Hof Hotel i Altstadt, et helt ok hotell til kanskje litt stiv pris på ca 85 Euro, – jeg vet ikke helt, tatt i betraktning at byen huser et Unesco-minnemerke. Ok garasje i kjelleren, som gjorde at jeg var rimelig trygg på at Wide Glide’n fikk stå i fred. Det lå en middelalderkirke rett over gaten for hotellet, og fire-fem minutters gange unna var jeg i hjertet av gamlebyen, på torget.

Eisenach – med spor etter Martin Luther
Eisenach er kanskje ikke Tysklands mest kjente by. Her finnes imidlertid det meste for at besøkende skal trives: En hyggelig gamleby med godt bevart bebyggelse, en gågate, masse fint å se på og en borg som er oppført på Unescos liste over Verdensarven: Wartburg. Er du litt oppe i årene, som undertegnede, så spisser man ørene ved dette navnet. Wartburg – et østtysk bilmerke av svært diskutabel kvalitet, totakter motor og etterfulgt av en røyksky når den først gikk. Den ble produsert her, i Eisenach.

Fra Eisenachs flotte gamleby

Eisenach har en fin gamleby med bebyggelse helt tilbake fra 1000-tallet

Eisenach kunne by på mye vakker arkitektur, og beliggenheten passer fint som stoppested på vei sørover eller nordover til eller fra Bayern. Til Eisenach reiser nok de fleste  for å se og oppleve Unesco-minnesmerket Wartburg. Jeg ruslet litt rundt i gamlebyen, tok bilder og fikk et brukbart inntrykk. En romansk kirke viste tegn på at byen hadde vært på kartet lenge, i hvert fall i 900 år, mens et apotek fra 1500-tallet tydeligvis også var en av byens stoltheter. Gamle gode Martin Luther bodde i Eisenach, både i et eget hus i gamlebyen, og oppe i borgen Wartburg da det stormet som verst rundt ham i kirkestriden. Luther var som kjent mannen bak reformasjonen i år 1517, som kastet hele Europa ut i alvorlige religionskriger. Luther var ellers åpenbart en sympatisk person: Han var eksepsjonelt øltørst og hadde stor sans for mat. Rart at noen kunne mislike en slik person?

Rådhusplassen med det rosa rådhuset på bildet var omkranset av både bindingsverkshus og en stor palassbygning. Jeg satt meg ned på en fortausrestaurant og slappet av med et par lokale øl. Både lyst og mørkt. Den mørke holdt 7 % alkohol, og  satt godt i sikringsboksen. Merket at jeg var sliten. Så jeg ruslet tilbake til hotellet for å hvile litt. Da jeg våknet igjen, var det kveld. På hotellet serverte kelnere i middelalderkostymer “ekte” middelaldermat. Jeg fikk et stykke mørt kjøtt som svømte i en 2 cm dyp dam av brun sky, og fikk opplyst at slik ble kjøtt servert i middelalderen. OK, tenkte jeg, i middelalderen skyllet man det hele kanskje ned med litt vin også? Stort mer ble det ikke ut av denne dagen. Dessverre. Relativt tidlig til sengs, ettersom neste dag hadde Italia og Dolomittene som mål.

Dag 3 – Buon giorno Italia!
Neste dag tok jeg turen opp til Wartburg, men turte ikke å sette fra meg Harley’en med all oppakningen. Wartburg ligger utrolig flott til på en høyde over byen, omkranset av frodig tett eikeskog. Her har selveste Martin Luther bodd en periode av sitt liv, og den mannen visste nok å sørge for seg og sitt. På websiden til borgen Wartburg får du et godt inntrykk av herligheten. Ergerlig og flaut, syntes jeg. Neste gang jeg er i Eisenach skal jeg ikke forsove meg på dagtid.
Fine småveier ut av Eisenach og ut på Autobahn igjen og kursen settes sørover mot München og Brennepasset. Jeg vil ta kvelden i Italia, har jeg bestemt meg for, et eller annet sted i nærheten av Cortina/Val Gardena. Alt går smertefritt, det er kø før Nürnberg, men jeg smyger meg mellom radene av biler og kommer meg hurtig videre. Da jeg nærmer meg München ser jeg at himmelen er kullsort i vest, og tenker at dette blir vått. Men nei. Det er jo slik på Autobahn, som andre motorveier at man endrer kurs, spesielt ved storbyer. Jeg kjørte i praksis i halvsirkel rundt München, til slutt rett øst, før jeg tok av sørover mot Kufstein. Noen kilometer før grensen dreier Autobahn i sørvestlig retning mot Innsbruck og det bærer rett inn i uvær. På grunn av veiarbeid var det umulig å stoppe og kle på seg regnstellet, så her var det bare å la det stå til. Det regnet plutselig avsindig og sikten ble kraftig redusert – men ikke verre enn at jeg til min forskrekkelse så at trafikken var i ferd med å stanse helt opp. Voldsom vind virvlet løv og brukne greiner rundt om i veibanen, og så begynte det å knakke i hjelmen min. Det haglet! Hagl på størrelse med due-egg fosset ned fra himmelen og spratt rundt på asfalten. All trafikk var stanset helt opp nå, folk kom ut av bilene og la tepper på taket for å unngå bulker. Jeg kjørte helt inn til en lastebil, stoppet og lente meg over tanken for å beskytte denne mot bulker. Det hele var ganske sprøtt å oppleve, og asfalten var helt dekket av et 5-6 cm tykt lag med hvitt hagl. Det knatret i hjelmen og på ryggen av skinnvesten kjentes det som om noen slo meg med trommestikker. Jeg var kliss gjennomvåt fra nakken til tærne, men kunne ikke annet enn å glise der jeg satt fremoverbøyd.

Trafikken kom i gang igjen og etter et par mil og to-tre kraftige skurer var jeg inne i godværet. Jeg kjørte inn på en bensinstasjon, fylte tanken og følte at dampen sto av meg. Fra hagl rett over i 28 varmegrader, det gjorde faktisk godt. Jeg fortalte karen i kassa om haglværet og han svarte som bare en sydtysker kan: ”- Det har jeg ikke hørt noe om”, sa han tvert. ”- Nå har du det”, sa jeg og dro videre opp mot Brennerpasset, forbi en flere kilometer lang kø av lastebiler. Heldigvis var værgudene på min side resten av dagen.

Italia, Dolomittene, Canazei

Over dette fjellpasset var utsikten helt enorm, selv etter norske forhold.

Italia, Dolomittene, Canazei

Dolomittene med sine underlige fjellformasjoner

Italia, Dolomittene, Canazei

Et vanvittig flott panorama fra fjellpasset

Noen mil ned i Italia, ved Klausen, tok jeg av østover mot Ortisei, Cortina og Val Gardena. De første Tyrol-landsbyene var fulle av digre BMW’er og Mercedes’er og shoppende kvinner som bar preg av romslige budsjetter, og jeg lurte på om jeg var på feil sted. Ut av shoppinghelvetet og opp mot et fjellpass bar det. Og her var det fred å få. Da jeg kom opp til overgangen på det høyest, stoppet jeg og så meg rundt.

En fantastisk utsikt med meget spesielle fjellformasjoner. Ned til høyre så jeg en liten prikk av en alpeby. Ut fra kartet forsto jeg at dette var Canazei, en av byene i distriktet som det svenskproduserte TV-programmet Solens Mat hadde besøkt, og som av den grunn var målet for min dagsetappe. Det bar nedover nå, på herlige fjellveier, svingete og kuperte,og snart havnet jeg bak en diger turistbuss. Hver hårnålsving var tidkrevende for bussen å forsere, og i én av dem smatt jeg på innsiden, akkompagnert av ilter italiensk tuting fra sjåføren.

Canazei – en vintersportsby i sommerprakt
Italia, Dolomittene, CanazeiCanazei er en vakker liten landsby, tydelig innrettet på vintersport. Ingen tvil om at vi befinner oss i hjertet av Tyrol. Arkitekturen er typisk for området, brede skråtak og møysommelig dekorerte fasader. Været var varmt og fint da jeg kom, men skulle vise seg å ha mye å by på. Jeg styrte etter et mindre hotell, mer gjestgiveri, men ble av en blid gammel tante henvist til byens største – det eneste som var åpent om sommeren, såvidt jeg forsto. Jeg fikk leid en suite for beskjedne 28 euro, aldeles sinnssykt billig. Gratis parkering i kjellergarasjen og frokost på kjøpet.

Billedtekst: En ganske doven, men pen og trivelig liten fjellandsby. Hit kommer turister for å gå i fjellene. Det er lett å forstå.

På en liten, brun kneipe litt opp i gaten, Osteria Montanara, anbefalt av resepsjonisten, ble det kveldsmat. Mitt ønske var mat av lokale tradisjoner, må vite, og hvis det var å få i Canazei, sa resepsjonisten, så var det stedet.

Osteria Montanara var en liten, brun og trivelig kneipe, og en håndfull retter var til og med lokal tradisjonsmat. I Italia var det akkurat innført røykeforbud, og jammen ble det også respektert. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg fant et bord, satt meg ned og bestilte en øl. Siden de hadde Guinness(!) her oppe i fjellheimen, så ble det slik. Dat skal sies at italienske Moretti heller ikke er å forakte. Mens jeg ventet på den, hørte jeg plutselig noen snakke norsk! På bordet ved siden av satt et voksent par og diskuterte dagens fottur. Jeg måtte flire litt, snudde meg og sa: ”God kveld til dere. Jeg hadde kanskje ikke ventet å finne landsmenn akkurat her?” De lo godt og fortalte at de var på tur, også inspirert av Solens Mat, men i hovedsak tiltrukket av det ville og vakre landskapet og de mulighetene for vandringer som dette bød på. Jeg spiste en bønnestuing med oksekjøtt, drakk husets vin og koste meg glugg i hjel. Canazei er ikke verdens navle. Lite rock’n roll – kun noen spede tilløp til tekno, fra tid til annen.

Italia, Dolomittene, Canazei

Osteria Montanara i den vesle alpelandsbyen Canazei var en liten, brun og trivelig kneipe, og en håndfull av rettene på spisekartet representerte til og med lokal tradisjonsmat.

Dagen etter ruslet jeg rundt og tok bilder. Det er noe eget med Tyrol – både luften, vegetasjonen og arkitekturen. Det grønne er grønnere, himmelen er blåere, skyene hvitere, luften renere, vannet kaldere, osv. Canazei var artig og helt OK å ha besøkt, men ikke noe must.

Dag 4 – farvel Tyrol, og på gjensyn
Jeg la i vei sørover på formiddagen, etter at et par kraftige regnskurer var unnagjort, mot Asiago, en annen by som ble besøkt og bespist av Solens Mat, og mål for dagen. Landskapet var utrolig vakkert å kjøre i, grønt, kupert, frodig og en fryd for øyet. Jeg var fremdeles i vintersportsområder, og passerte et par alpinbakker på veien. Ruten jeg kjørte var Moena, Predazzo, San Marino di Castrozza, Mezzano, Fonzaso og Arsie mot Bassano di Grappa. Jeg fartet over flere fjellpass, og maken til tur kan jeg ikke huske å ha kjørt på motorsykkel, utenom i Norge, selvsagt. Svinger, bakker, opp og ned og etter hvert ut på en av de sydgående autostradaene i retning Bassano.

Italia, Valstagna, Asiago

Valstagna er en trivelig liten landsby ved elven Brenla. Her leder en liten Trollstigen noen hundre meter opp til det relativt flate, grønne og frodige platået, som Asiago ligger på. Skikkelig Melkesjokoladeland.

Her var det plutselig svinevarmt, tydeligvis hadde jeg reist fra en klimasone over i en annen. Jeg befant meg i en relativt smal dalbunn, omgitt av steile klipper og høydedrag i skjønn blanding. Asiago befinner seg på en høyslette, nord for Posletten, mer enn 1000 meter over havet. Den høyeste fjelltoppen her er på 2.270 meter. Det er ikke så mange veier opp til Asiago, og fra den kanten jeg nærmet meg, øst, bare én, noen mil nord for Bassano di Grappa. Avkjøringen dukket opp i den lille byen Valstagna, akkurat i tide til å sjarmere meg til en oppvarmet pasta carbonara til sen lunsj, i lag med de blide servitørene på restauranten Pizzeria Al Mondo, som var i ferd med å stenge.

Fra stekvarmt til ikke fullt så varmt
Så oppover mot Asiagio. Nå havnet jeg i løpet av kort tid 6-7-8- hundre meter høyere over dalbunnen via en Trollstigen i miniatyr. Jeg trodde, ut fra det jeg kunne se fra autostradaen, at jeg ville finne bratte landsbyer blant daler og fjell når jeg kom opp i høyden, men opplevde isteden at landskapet flatet ut til en grønn, frodig og vakker slette, litt kupert riktig nok. Det var akkurat som å reise tilbake til Tyrol igjen. Ut av en klimasone og over i en annen, igjen. En enorm, hvit triumfbue kunne snart skimtes mellom trærne. Og ja, på en liten høyde i det åpne slettelandskapet hadde Benito Mussolini, viste det seg, i hine hårde dager funnet det for godt å legge et digert monument til minne om den italienske soldaten – sikkert med de germanske og kimbriske røttene i baktankene. Selv om Mussolini viste seg å være fullstendig håpløs, var han interessert i historie, og visste å bruke dette til propaganda-formål, som også fra tid til annen hadde en viss matnytteverdi. Om så var tilfelle her, er jeg slett ikke sikker på.

Byen Asiago ligger på et fjellplatå temmelig nøyaktig 1000 meter over havet, der Po-sletta begynner. Det sies at her bor etterkommerne av kimbrerne, en germansk folkestamme som skal ha blitt grundig nedkjempet av romerne, og som av den grunn slo seg ned, isolert fra alle andre på dette vakre, grønne og fruktbare fjellplatået.

Det sies også at kimbrerne opprinnelig kommer fra nord i det nåværende Tyskland, noen hevder sågar Danmark. De skal i følge noe uklare historiske kilder ha vandret syd til Frankrike og siden øst til Italia. Kort sagt; det sies mye. I Asiagio var ikke mange klar over sitt angivelige opphav.

Italia, Asiago

Rosemaling som nesten kunne vært fra Jemtland Härjedalen

Italia, Asiago

Neste utrop er en benk fra Gudbrandsdalen, gi bud, takk?

På hotellet hadde man en vag formening om at det fantes en restaurant noen kilometer unna som skulle servere lokal mat, men visste ikke sikkert. Jeg reserverte bord i hotellets restaurant isteden, og tok med kameraet på en liten bytur.På hotellet fantes det forresten rosemalte bondemøbler, som til forveksling kunne kommet både fra Gudbrandsdalen og Jämtland.

Byen var grei nok, med en vakker katedral som jeg ikke ble klok på. Steingulvet tydet på alder, selve kirkebygget så relativt nytt ut. Det mest interessante jeg så, var en 1928 modell MotoGuzzi, kjørt av en eldre herre kledd i brunt lær fra topp til tå, inklusive hjelm. Han godtok med et reservert nikk at jeg tok bilder, men ville ikke være med. Prisnivået var relativt høyt. En halvliter pils på fortaus-restaurant kostet 4 Euro, den gang ca 35 kroner. Asiagio er helt grei å besøke, men ikke noe must.

Italia, Asiago

En aldeles nydelig Moto Guzzi modell år 1928

Italia, Nord-Italia, Asiago

Trivelig og definitivt italiensk i Asiagos gater

Italia, Nord-Italia, Asiago

Byens rådhus er staselig

Italia, Nord-Italia, Asiago

Katedralen i Asiago i bakgrunnen