GoToGate

33 dager på 2 hjul – del 3: Norwich

Dag 10 – over kanalen til England
Torsdag 17. august. Det regner, jeg pakker opp og kjører i et grått og vått vært til Hoek van Holland, der jeg skal ta fergen over til Harwich i England. På grunn av mangelfull skilting kjører jeg meg bort i Hoek van Holland og havner først på en trailerterminal. Så tilbake og inn i den vesle byen. Jeg begynner å bli stresset og spør en gammel skjeggete kar om veien: ”Ferry, England, please?” Han peker, jeg snur og følger retningen. Det fører meg inn i mange smågater og til slutt en parkeringsplass. Nå kan jeg imidlertid se fergen, og jeg improviserer litt via fortau, slik at jeg omsider havner der jeg skal, nemlig i fergekøen.

Fergen er grei, turen over er dørgende kjedelig og når vi omsider klapper til kai må vi vente på at busser kjører inn på fergen og tar med seg fotturistene. I land i Harwich begynner det å bli mørkt. Jeg følger motorveien, kjører på venstre side og navigasjonen leder meg etter hvert over på en relativt smal hovedvei til Norwich. Det er uvant å kjøre på venstre side av veien, i rundkjøringer må man se til høyre istedenfor til venstre, men alt i alt går det greit. Idet jeg ankommer Norwich dør navigasjonen – iPhonen min er tom for strøm.

Gamle ærverdige og svært hyggelige Maids Head Hotel, slik det ser ut i dagslys. Foto: © ReisDit.no

Gamle ærverdige og svært hyggelige Maids Head Hotel, slik det ser ut i dagslys. Foto: © ReisDit.no

Jeg kjører så lang jeg våger, stopper og spør et ungt par som er i ferd med å sette seg inn i en bil om veien til hotellet, Maids Head. ”-Følg etter oss, vi skal den veien”, er svaret og slik blir det. Jeg kjenner igjen hotellet når jeg ser det, takker og vinker og sjekker inn. Klokken er blitt halv elleve før jeg har plukket av Harley’en og skiftet, og jeg får beskjed om at jeg kan få servert varm mat i baren. Hotellet er 800 år gammelt, stort, og ikke så lett å finne frem i. Men jeg finner baren. Der sitter en småfull irsk kar i 30-årene alene med barkeeperen og rører om Kawasaki motorsyklerer. Vi prater litt, jeg bestiller mat og en pint of bitter og snart stenger baren. God natt.

Dag 11 – Norwich

Fredag den 18. august 2017

Jeg har en avtale om byvandring med guide klokken 9.00 og er tidlig oppe. Frokosten er engelsk så det holder, og det er her man forstår hva english breakfast og bacon egentlig er. Tykke skiver røkt flesk med fettrand, grove pølser, bønner, poteter og stekte egg. En uvant ”heavy” start på dagen, men man er jo i England. Jeg koser meg.

Elm Hill består av hus fra 1400-1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Elm Hill består av hus fra 1400-1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Hotel Maids Head ligger sentralt og rett ved et av de eldste gateløpene i England, nemlig Elm Hill, som ligger i riktig retning når jeg skal møte guiden ved kirken St. Peter Mancroft ved markedet. Jeg spør underveis en ung mann om veien dit, og han sier at han skal samme retning, så heng på. Han blir henrykt når han får vite at jeg er norsk, og forteller meg entusiastisk om Norwich og hvilke bygninger vi passerer på veien. Når vi er fremme håndhilser han og ønsker meg smilende lykke til med oppholdet. Denne høflige og behagelige britiske vennligheten skal jeg møte flere ganger på turen.

Den flotte Guildhall, tidligere rådhus fra år 1404, er bygget i flintstein. Foto: © ReisDit.no

Den flotte Guildhall, tidligere rådhus fra år 1404, er bygget i flintstein. Foto: © ReisDit.no

Guiden ankommer samtidig med meg, og viser seg å være et oppkomme av historiske fakta. Vi er for tidlig ute til å komme inn i kirken St. Peter Mancroft, så vi rusler bort til Guildhouse fra 1400-tallet, som pussig er bygget av flintstein. Det karakteristiske markedet med sine fargeglade boder ligger rett ved siden av.

Det fargerike markedet i Norwich har vært her siden år 1067. Foto: © ReisDit.no

Det fargerike markedet i Norwich har vært her siden år 1067. Foto: © ReisDit.no

De neste to timene rusler vi rundt i sentrum, hvor hun viser meg ulike historiske bygninger, både eldgamle, gamle og ikke fullt så gamle. Engelsk historie er ganske komplisert, det er kongelige, adelige, fettere, tanter og onkler, pluss ektefeller, forhenværende og avdøde slike – i grunn et sant mylder av et persongalleri – ikke minst lokalt.

Fra The Royal Arcade, som guiden viste meg. En fullstendig bevart handlegate i Art Noveau-stil fra år 1899. Foto: © ReisDit.no

Fra The Royal Arcade, som guiden viste meg. En fullstendig bevart handlegate i Art Noveau-stil fra år 1899. Foto: © ReisDit.no

Da runden med guiden er over, begynner jeg å orientere meg i resten av Norwich. Byen har vokst i litt i rykk og napp gjennom århundrene virker det som, og grunnplanen er ingen kvadratur, for å si det mildt. Jeg har et greit kart, som er til stor hjelp. Selv om Norwich ikke har høyhus, strever jeg innimellom litt med å orientere meg. Byens sentrum er ikke stort, men man må treffe riktig for å finne veien. Samtidig slår det hvor engelsk alt rundt meg er – hvor distinkt arkitekturen reflekterer britisk kultur. Det er nesten som hvert eneste hus sier: “Ceep calm and carry on”. Her setter vi pris på det vi har, og endrer helst ikke på noe…

Timber Hill er en av de mange bilfrie gatene i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

Timber Hill er en av de mange bilfrie gatene i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

Norwich var fra gammelt av en anglosaksisk by. Det betyr at byen ikke ble grunnlagt av romerne, men av deres etterfølgere – nordtyske, frisiske og til dels danske innvandrere, som kom på 4-500-tallet og utover. Da England i år 1066 ble invadert av den franske normanneren William the Conquerer (Erobreren), forkastet han alt som var anglosaksisk og lagde en ny byplan. Aller først sørget han at det ble laget en stor kunstig haug eller åsrygg midt i byen, hvor han bygde en festning i treverk, på samme måte som han gjorde i mange andre engelske byer. Så flyttet han markedsplassen fra Tombland (der hotellet mitt ligger), til der hvor markedet nå ligger, i nærheten av festningen. Sannsynligvis bare for å vise hvem som bestemmer. Den angelsaksiske landsbyen som lå ved Tombland, ble revet for å gi plass til den nye katedralen, som ble påbegynt i år 1096 og stod ferdig 50 år senere. Makta rår.

Norwich Cathedral med sitt karakteristiske tårn - Englands nest høyeste. Foto: © ReisDit.no

Norwich Cathedral med sitt karakteristiske tårn – Englands nest høyeste. Foto: © ReisDit.no

Jeg rusler tilbake i retning av hotellet og fotograferer og videofilmer i den nydelige gatestumpen Elm Hill. Så tråler jeg gatene rundt og blir overrasket over hvor mange middelalderkirker jeg støter på.

Elm Hill er en aldeles nydelig historisk gate, brosteinslagt og omgitt av hus fra 14- til 1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Elm Hill er en aldeles nydelig historisk gate, brosteinslagt og omgitt av hus fra 14- til 1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Katedralens høye spir er synlig fra så godt som hele Norwich. Dette kirkebygget ruver virkelig, og den tilhørende klosterrundgangen er blant Englands største. Kirkens interiør er ikke mindre imponerende, og et av særtrekkene er ”the bosses” de forseggjorte ”knutene” midt i takhvelvingen der ribbehvelvene møtes. Det er mer enn tusen stykker av dem i katedralen og klosterrundgangen og alle har ulike motiver fra bibelen.

Pull's Ferry med bebyggelse fra 1500-tallet. Foto: © ReisDit.no

Pull’s Ferry med bebyggelse fra 1500-tallet. Foto: © ReisDit.no

Jeg fortsetter med fotografering og videoopptak i og rundt katedralen, og rusler ned til elven, River Wensum, for å se fergestedet Pull’s Ferry, der fergemannen James Pull rodde folk fra den ene siden ti andre helt til han døde i år 1841. Dette var også stedet der kledningsstein fra Caen i Normandie ble losset for 900 år siden da katedralen ble oppført. Kjernen i katedralveggene bestod av flintstein, som er mørk, og denne ble kledd i lys.

Fra innsiden av Erpingham Gate. Foto: © ReisDit.no

Fra innsiden av Erpingham Gate. Foto: © ReisDit.no

De to inngangsporten til katedralområdet, St. Ethelberth’s Gate og Erpingham Gate er bygd og dekorert med flintstein.

Dag 12 – et bryggeri først og så mer byvandring i Norwich

Lørdag 19. august

Bryggeriet jeg skal besøke heter Woodfordes Brewery i den vesle landsbyen Woodbastwick en drøy mils vei utenfor Norwich. Jeg tar en taxi ut, ettersom det er grunn til å tro at det vanker en smaksprøve eller to i løpet av besøket. Bryggeriet ligger idyllisk til på landsbygda, og er ikke veldig stort.

Fur and Feather Inn og pub tilhører Woodfordes Brewery utenfor Norwich. Foto: © Woodfordes Brewery

Fur and Feather Inn og pub tilhører Woodfordes Brewery utenfor Norwich. Foto: © Woodfordes Brewery

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bryggeriet ble startet av to øl-entusiaster på 1980-tallet, og ble kjøpt opp av investorer for en del år siden. Det er nylig kommet inn nye folk på eiersiden, og det lover godt, forteller bryggerimesteren – Belinda Jennings. For et mindre bryggeri som Woodfordes står utfordringene i kø – for det første er det viktig å være til stede i pubene, for det andre er varehandelen helt avgjørende for å lykkes. En miks av kjente ølmerker og spesialtappinger under egne brands for butikkjeder er en strategi som har fungert, forteller hun under omvisningen i bryggeriet.

Det var folk i arbeid med utkjøring av ølfat til puber denne lørdagen. Foto: © ReisDit.no

Det var folk i arbeid med utkjøring av ølfat til puber denne lørdagen. Foto: © ReisDit.no

Bryggeriet har en egen pub på området, samt et bryggeri-utsalg. Puben serverer matretter fra en rikholdig meny, og det er mat som holder høy kvalitet. Det gjelder for øvrig mange engelske puber. Fra nesten utelukkende å ha vært skjenkesteder, er pubene i løpet av de siste 20-25 årene i stadig større grad blitt serveringssteder for både drikke og mat. Woodfordes har nettopp lansert et nytt øl på boks rettet mot et yngre publikum, og bryggerimester Jennings er spent på hvordan det vil bli mottatt.

Woodfordes Brewery har alt fra tradisjonelt mørk Ale til lettere øltyper. Til høyere det nylanserte Electric IPA. Foto: © ReisDit.no

Woodfordes Brewery har alt fra tradisjonelt mørk Ale til lettere øltyper. Til høyre det nylanserte Electric IPA. Foto: © ReisDit.no

Vi avslutter omvisningen med en lunsj på bryggeriets pub, samt en liten prøvesmaking av bryggeriets utvalg. På spørsmål om kvinnelige bryggerimestere er vanlig i bransjen, svarer Jennings at det ikke er så vanlig ennå, men at stadig flere kvinner kommer inn i bryggeribransjen.

The Norman Castle ruver på en menneskeskapt høyde midt i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

The Norman Castle ruver på en menneskeskapt høyde midt i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

Tilbake i Norwich. Jeg rusler ned i byen og besøker normannerborgen, som ruver på en diger kolle midt i byen. Den opprinnelige festningen var som tidligere nevnt av tømmer, som ble erstattet av en borg i stein 60 år senere.

Mye av det du ser her inne i Norman Castle er fra 1200-tallet. Foto: © ReisDit.no

Mye av det du ser her inne i Norman Castle er fra 1200-tallet. Foto: © ReisDit.no

I løpet av århundrene er Norwich Castle blitt utvidet flere ganger, men kjernen i festningsverket er den opprinnelige. Her finnes et museum med gjenstander fra middelalderen, som belyser borgens historie. Det er gjort omfattende pedagogiske grep i borgens hall for å gjøre informasjonen om festningsverket barnevennlig.

Relikvieskrin fra 11-1200-tallet finnes i samlingene i museet til The Norman Castle. Foto: © ReisDit.no

Relikvieskrin fra 11-1200-tallet finnes i samlingene i museet til The Norman Castle. Foto: © ReisDit.no

Et besøk på Norwich bymuseum er artig, for her finnes også utstillinger av ting fra min ungdom, som plakater fra Sex Pistols og andre punkband. Museet har fanget opp ulike tidsepoker utrolig godt, og jeg må nesten gni meg i øynene når jeg kommer forbi en dagligstue der et eldre par sitter og ser på kroningen av dronning Elizabeth i sort-hvitt på en TV fra 50-tallet. Akkurat der og da følte jeg at jeg var havnet i en tidsmaskin. For ordens skyld; det eldre paret var besøkende, selv om de så ut som en installasjon.

Plakat i Norwich Museum Brideswell. Foto: © ReisDit.no

Plakat i Norwich Museum Brideswell. Foto: © ReisDit.no

Nå ønsker jeg å se nærmere på området langs River Wensum. Her, på nedsiden av katedralområdet, venter Riverside med Cow Tower fra år 1378, Pulls Ferry fra 1500-tallet, Bishop Bridge fra cirka år 1340 og den vesle sjarmerende Adam and Eve pub.

Adam and Eve pub, ikke langt fra Bishop Bridge. Her har det vært skjenkested i 700 år, selv om bygningen på bildet er noe yngre. Foto: © ReisDit.no

Adam and Eve pub, ikke langt fra Bishop Bridge. Her har det vært skjenkested i 700 år, selv om bygningen på bildet er noe yngre. Foto: © ReisDit.no

Jeg krysser elven på Bishop Bridge for å fotografere Pull’s Ferry fra motsatt side av River Wensum. På veien tilbake tar jeg også bilder på katedralområdet, blant annet av St. Ethelberth’s Gate og Erpingham Gate, begge flotte, dekorerte steinporter inn til katedralområdet.

Den gamle Bishop Bridge fra middelalderen leder over River Wensum. Foto: © ReisDit.no

Den gamle Bishop Bridge fra middelalderen leder over River Wensum. Foto: © ReisDit.no

Jeg klarer ikke helt å gi slipp på den nydelige middelalder-gaten Elm Hill og rusler de få meterne over til denne gatestubben. Og her sier jeg farvel til gamle, nydelig Norwich, en by jeg skal prøve å få besøkt igjen.

Fra ultrakoselige Elm Hill i gamle Norwich. Foto: © ReisDit.no

Fra ultrakoselige Elm Hill i gamle Norwich. Foto: © ReisDit.no

Stikkord: Trivelig, gammel, autentisk og vennlig – uten synlig eller merkbar turisme.