Det historiske London

Det finnes masser av infor­ma­sjon om Londons mang­fol­dige tilbud på nettet – også på norsk. I denne guiden skal vi se nærmere på den histo­riske siden av metro­polen og vise deg et London du muli­gens ikke kjenner så godt til. Londons historie er synlig i mye større grad enn hva mange er klar over – helt tilbake fra romer­tiden via folke­vand­rings­tiden, middel­al­deren, renes­sansen, barokken og klas­si­sismen. London ble, som de færreste vet, grunn­lagt av romere, over­tatt av britoner og angel­sak­sere, raidet av vikinger, inntatt av norman­ner­kongen William the Conquerer (Erob­reren), og fra den tid sete for øyri­kets kongehus og regenter gjennom nesten 1000 år. London er oppført på Unescos liste over Verdens­arven med den nesten tusen år gamle borgen Tower of London og for West­min­ster Abbey fra 1200-tallet. Merk deg at du kan kjøpe billetter til ulike attrak­sjoner og museer, samt reise­pass og togbil­letter her hos Visit­Bri­tain Shop til guns­ti­gere priser enn på reisemålet.

Fra Tower of London, borgen som William the Conquerer – Villiam Erob­reren – bygde etter at han ble konge av England i år 1066. Foto: © visitlon­donimages / britain­on­view / Pawel Libera.

Olympiaden i 2012 – arkeologi og uventede funn

London arran­gerte i år 2012 et spek­ta­ku­lært og svært vellykket sports­ar­ran­ge­ment, nemlig De Olym­piske Leker. Under forbe­re­del­sene til dette kjempe­ar­ran­ge­mentet ble det igang­satt prosjek­te­ring av omfat­tende bygge­ar­beider. Slik britisk sedvane er, sendte man arkeo­loger ut i felten først til East London’s Lower Lea Valley. Arkeo­lo­gene gravde ut mer enn 2500 dekar åpnet 122 sjakter og gjorde mer enn 10.000 arkeo­lo­giske funn, samtidig som det ble doku­men­tert uavbrutt boset­ning gjennom mer enn seks tusen år. Man oppdaget spor etter jegere fra stein­alder og helt frem til ukjente forsvars­verk fra den andre verdens­krigen. De fleste av funnene vil ikke bli vist på mange år ennå – de skal sorteres, kata­lo­gi­seres og dokumenteres.

 

Londons museer – de mest prestisjefylte

London har et utall museer, innen nær sagt alle sjan­gere. Vi vil anbe­fale noen av de mest kjente – som ikke nødvendig er de beste eller mest inter­es­sante for deg. Men sann­syn­lig­heten for at du finner noe som kan matche din spesi­elle eller sære inter­esse, er større i London enn noen annen by vi vet om.

British Museum er kort forklart et av verdens fineste museer. Foto: © visitlon­donimages / britainonview.

British Museum er helt uunn­gåelig, akkurat som Tate Modern, The National Gallery, Victoria & Albert Museum, Museum of London, Tate Britain, Saatchi Gallery, Royal Academy of Arts, Design Museum og Windsor Castle Museum utenfor bykjernen med de konge­lige samlinger – i et 900 år gammelt slott. Buck­ingham Palace med The Queens Gallery arran­gerer også viktige utstil­linger. Mer om de enkelte museene i egne avsnitt sist og nederst i denne guiden.

London – vandreutstillingenes by

London er også vandre­ut­stil­lin­genes by. Til enhver tid er store, viktige samlinger på utstil­ling på reise rundt om i verden. Mange av dem tar en hvile­pause i London. Det betyr at du kan få en helt unik anled­ning til å se et utvalg kunst­verk eller en annen spen­nende utstil­ling, som kun vil ble vist samlet under denne anledningen.

Kort om å orientere seg i London

Det som kalles Central London starter ved Kensinton Gardens/Hyde Park i vest og strekker seg til Tower of London i øst. I nord omfatter Central London Regent’s Park og Camden Town, og strekker seg til Southwark/Wauxhall i sør.

Camden Town er en fargerik bydel som ligger nord for Central London. Foto: © visitlon­donimages britain­on­view / Pawel Libera.

Hvis du ser på at kart over det sentrale London, så kommer elven Thames eller Themsen, som vi kaller den, inn nede til venstre i vest og gjør en bue opp før den renner ut i øst ved London Bridge og Tower of London. Fra vest går Hyde Park over i bydelen West­min­ster med Green Park hvor Buck­ingham Palace ligger, langs Consti­tu­tion Hill til St. James Park, som ligger mellom parade­ga­tene The Mall i nord og Bird­cage Walk i sør. Den sist nevnte leder deg østover til West­min­ster Bridge hvor Big Ben og The Parlia­ment befinner seg. Akkurat her renner Themsen nord­over, før den bøyer av mot øst ved Waterloo Bridge.

West­min­ster Palace i forgrunnen med River Thames som slynger seg forbi City, oppe i det høyre hjørnet. Foto: © BTA visitlon­donimages britain­on­view / McCormick-McAdam.

Mer om å orientere seg i London

På sørsiden av Themsen finner du South Bank med Waterloo Station, National Theatre og publi­kums­mag­neten Tate Modern ved siden av Shakespeare’s Globe. Mange går over hit via Mille­nium Bridge. Når du snur deg 180 grader på broen, ser du rett nord­over mot St Pauls Cath­edral og har City foran deg på nord­siden av Themsen. Til høyre og øst for City ligger London Bridge, Tower Bridge og Tower of London, sist nevnte fra 1000-tallet. Vis-à-vis Tower ligger for øvrig krigs­skipet og museet HMS Belfast.

Carnaby Street ligger nær Oxford Circus og Regent’s Street og har vært en populær «hippie-handle­gate» helt siden begyn­nelsen av 1960-tallet. Foto: © visitlon­donimages britain­on­view / Pawel Libera.

Den kanskje mest kjente hoved­gaten Oxford Street strekker seg fra Hyde Park i vest mot City og krysser en annen viktig gate, Regent Street, ved den kjente plassen Oxford Circus. Går du ned Regent Street mot Picca­dilly Circus, er du i hjertet av London. Da har du Soho med blant annet Carnaby Street på venstre hånd. Herfra er det kort vei til ned til Trafalgar Square med Nelson­sta­tuen. Bydelen Soho ligger rett nord for Picca­dilly Circus, mens Covent Garden ligger litt lenger øst i retning av gaten The Strand og Waterloo Bridge. Det finere strøket Mayfair ligger mellom Oxford Street og Picca­dilly Street, inntil Hyde Park. Mange av steds­nav­nene i London går igjen på T‑banens holde­plasser og gjør det enkelt å finne frem. London har også et omfat­tende buss­rute­nett og de sorte taxiene er greie å bruke hvis du skal steder som er vans­ke­li­gere å finne.

 

Litt om Londons enorme kulturtilbud

I de neste avsnit­tene vil vi ta for oss de enkelte kate­go­riene av tilbud som London kan by på, slik at du kan velge det som inter­es­serer deg mest. I City of West­min­ster finner du et av Londons viktigste under­hold­nings­dis­trikter, legen­da­riske West End. Dette området, som ligger rundt Leicester Square og Picca­dilly Circus, omfatter blant annet teater­gaten Shaf­tes­bury Avenue og kultur­sen­teret Covent Garden.

Covent Garden med sitt marked ligger midt i et livlig strøk hvor det finnes flere kultur­tilbud, samt masser av butikker, puber, restau­ranter og sever­dig­heter – ikke minst Covent Garden i seg selv. Foto: © visitlon­donimages britainonview.

London regnes som en av de fremste musikal- og teater­byer i verden. På østkanten, særlig i Shor­editch og Hoxton, finner man et under­hold­nings­dis­trikt med en noe mindre eksklusiv karakter. Tilbudet omfatter: Teater, dans, forfatter-inter­vjuer, standup og komedie, kabaret og musikk – som igjen omfatter alt fra heavy metal til opera. Det er full­stendig umulig å presen­tere en over­sikt her som gir et godt bilde av scene­til­budet i London.

Hva skjer? Time out London

Vårt beste råd er derfor alltid enten å sjekke papir­ut­gaven av “Time Out London Magazine” eller www.timeout.com/london for å være oppda­tert innen hva som er å se akkurat når du er i London.

Time Out Magazine er gratis, og du finner bladet på større museer og ved t‑banestasjoner. På websiden deres finner du masse info, samt nyttige app’er. Foto: © Rob Greig.

Et eksempel: Følgende teater­scener er listet av den utmer­kede guiden timeout som en liten «handful» av de mest kjente teater­sce­nene: Barbican Hall, Cadogan Hall, English National Opera, Kings Place, Purcell Room, Queen Eliza­beth Hall, Royal Festival Hall, Royal Opera House, St James’ Church, St John’s Smith Square, St Martin-in-the-Fields og Wigmore Hall. Her skjer det noe nytt hele tiden. Derfor gjentar vi: ”timeout”. Vær oppmerksom på at du som regel kan bestille billetter via denne utmer­kede siden også – gå til: https://checkout.timeout.com/london/

London – transport i byen og distriktene rundt

London har et første­klasses t‑bane-system – London Under­ground, popu­lært kalt the tube. London har også busser og spor­vogner. Med t‑banen kan du komme deg rundt over alt. Sjekk https://www.tfl.gov.uk/  – bestill gjerne Oyster Visitor Card, som du kan fylle opp med penger til forskjel­lige trans­port­midler som er beskrevet på siden. Det tar 5–8 dager før du har kortet i posten hjemme i Norge. Husk å sjekke deg inn og ut når du bruker Oyster ved å berøre de gule kort­le­serne på stasjo­nene, trikke­holde­plassen eller på bussen, slik at kortet ikke blir belastet unød­vendig. Kort­le­seren avgir et grønt lys når Oyster-kortet ditt er sjekket inn og ut.

London – pubenes hovedstad

Engelske puber finner man overalt i byen. Mange av dem er tradi­sjo­nelle, brune og gammel­dagse, slik de har vært de siste par hundre årene.

The William Morris River­side Pub in Merton Abbey Mills. Say no more. Foto: © visitlon­donimages britain­on­view / Pawel Libera.

Det har skjedd en revo­lu­sjon innen pubenes mattilbud de siste 20–30 årene. I dag kan du spise utsøkt mat på en av Londons mange gastro-pubs. Mang­foldet i Londons pubverden er stort. Mange av dem har TV og spill, enkelte er tilpasset et spesielt publikum, som for eksempel fotball­sup­por­tere – her er også TV et obli­ga­to­risk innslag – mens andre eksem­pelvis er spesielt rettet mot gay- og lesbe­seg­mentet. Erfa­rings­messig kan det være spen­nende å besøke puber i bydeler som ikke er mye besøkt av turister. Her kan man komme over virkelig perler – gamle, støvete, rolige puber der ikke veldig mye er skjedd siden den andre verdens­krigen, eller for den saks skyld – den første. Flere av pubene i London er meget kjente og tradi­sjons­rike steder, som for eksempel Pillars of Hercules (som var beteg­nelsen på Gibraltar i den greske antikken), som Charles Dickens nevner i en av sine bøker.

Kort om to håndfuller eldgamle London-puber

Lamb & Flag

i 33 Rose Street hevder å være grunn­lagt i en bygning fra Tudor­tiden, men fikk bevi­selig sin skjen­ke­be­vil­ling først i år 1623.

The George Inn

ligger i 77 Borough High Street i bydelen Sout­hwark sør for Themsen og ble gjen­opp­bygd i år 1667 etter den store bybrannen.

Ye Olde Watling

i 29 Watling Street nær St Paul’s cath­edral skal ha vært verts­huset der arki­tekten Sir Chris­to­pher Wren brukte som kontor under arbei­dene med gjen­rei­singen av St Paul’s Cath­edral etter bybrannen i år 1666.

Old Bell

i 95 Fleet Street hevder å være bygd av arki­tekten Wren gjennom å benytte bygnings­ar­beider fra en av kirkene i nærheten, som også ble gjen­opp­bygd etter «The Great Fire» i år 1666. Wren hadde ansvaret for å bygge nesten 50 kirker etter brannen – i tillegg til kate­dralen St Paul’s.

Old Bull & Bush

ble bygd som en bonde­gård i år 1645, og ble pub først i år 1721.

Jamaica Wine House

i St Michael’s Alley er London’s eldste coffee house, etab­lert i 1652 men gjen­opp­bygd etter bybrannen i 1666 og nylig oppusset.

Seven Stars

i 53 Carey Street ble bygd i år 1602, men det er uklart om den har vært drevet sammen­hen­gende som pub gjennom de siste 400 årene.

Red Lion

i 48 Parlia­ment Street ligger på en tomt hvor det har vært drevet en pub siden år 1434. Dagens Red Lion pub dateres til år 1733 og ble kraftig ombygd i år 1896.

Ye Olde Mitre Taver

i Ely Court er en av de vans­ke­ligste pubene å finne i hele London. Den første Mitre Tavern ble bygd her i år 1546, ødelagt i år 1772 og deretter omgå­ende gjenoppbygd.

The Olde Wine

i Shades 6 Martin Lane ble bygd i år 1663, over­levde den store bybrannen og forble i de kommende århund­rene nesten intakt – hele tiden som et skjenke­sted med bevilling.

The Anchor

i 34 Park Street er Shakespeare’s lokale, dette er kneipa der Pepys betraktet «the Great Fire, den gangen puben alle­rede var mer enn 100 år gammel. Anchor Pub har siden blitt gjen­opp­bygd to ganger etter branner i år 1750 og i år 1876.

The Guinea

ligger ved 30 Bruton Place, hvor det har ligget puber siden år 1423. Den ble kalt the Pound, men skiftet navn for å markere over­gangen til ny penge­enhet i år 1663. Dagens bygning daterer seg til 1720-årene.

White Swan

ligger ved The River­side, Twickenham og er en såkalt «Water­front boozer» med røtter tilbake til rundt år 1700 – med flott utsikt til Eel Pie Island.

Ye Olde Ches­hire Cheese er en av Londons eldste puber, gjen­opp­bygd i 1667. Foto: © visitlon­donimages britain­on­view / Pawel Libera.

Litt mer om én av Londons gamle puber – Ye Olde Cheshire Cheese

Ye Olde Ches­hire Cheese er en av Londons eldste puber og ligger i en bygning som ble gjen­opp­bygd etter den store bybrannen i 1666. Puben ligger i 145 Fleet Street i City of London, og er tilknyttet York­shire-bryg­ge­riet Samuel Smith. Tidli­gere har flere forskjel­lige puber holdt til her, blant andre The Horn Tavern i 1538. Det tidligste serve­rings­stedet på dette stedet var et gjestehus tilknyttet et kloster i det 13. århundre. Ved inngangen henger en liste over 15 monarker som puben har «over­levd», og gjeste­bø­kene inne­holder navnene til ambas­sa­dører, stats­mi­nistre og konge­lige. Charles Dickens var også gjest her mens han var Fleet Street-jour­na­list. Inne henger et portrett av pubens mest berømte stam­gjest: Samuel Johnson, forfatter av ordboken «A Dictio­nary of the English Language». I likhet med de fleste pubene i Stor­bri­tannia, serveres det varm mat. En av pubens spesia­li­teter er «Ye Famous Pudding».

Den nesten 500 år gamle puben The Prospect of Whitby

The Pros­pect of Whitby i 57 Wapping Wall ved Shad­well Basin har vært en pub fra 1543, og er den eldste puben langs Themsen som fort­satt er i drift. Du finner den ved å gå sørover fra White­chapel, eller ved å ta The Tube til Wapping og spasere noen hundre meter langs Wapping High Street over i Wapping Wall nedstrøms med Themsen på høyre hand. Opprin­nelig var dette en pub for sjømenn, fiskere, smug­lere, tyver og pirater – den beryk­tede Captain Kidd var fast gjest her, og gjorde at puben på den tiden ble kalt The Devils Tavern. Hanging Judge Jeffries var stam­gjest på 1600-tallet. Han pleide å ha lunsj på balkongen mens han betraktet heng­nin­gene som fant sted på Execution Dock som lå like ved. Det står fort­satt en galge på stedet.

The Pros­pect of Whitby er nesten like vans­kelig å finne, som den er å forlate. Her sett fra Them­sens bredder. Foto: Tarquin Binary / Wikipedia.

The Devils Tavern brant i 1770 og ble erstattet med den nåvæ­rende bygningen, som fikk navnet The Pros­pect of Whitby etter et skip som pleide å fortøye i nærheten. Gulvet fra 1520 brukes fort­satt, og skips­master bærer den interne struk­turen. En annen berømthet som var fast gjest på puben var Samuel Pepys, sekretær i admi­ra­li­tetet. Han førte dagbøker som har lært etter­tiden mye om livet i London på 1600-tallet. Han har et rom oppkalt etter seg. På 1800-tallet ble dette rommet brukt til slåss­kamper og hane­kamper.  Scener fra Wapping er velkjente i engelsk kunst, både Turner og Whistler var i sin tid stam­gjester. I etter­krigs­tiden ble puben kjent for sin gode musikk og en lang rekke berømt­heter ble mer eller mindre faste gjester på The Pros­pect of Whitby. Rod Steiger, Frank Sinatra, Richard Burton, Kirk Douglas, samt Prins Rainier og Grace Kelly. Prin­sesse Margaret møtte rett som det var Lord Snowdon her. Hun hadde sitt eget stam­bord (som er markert med et skilt) og var fast gjest gjennom mange år. Puben er vans­kelig tilgjen­gelig. Enklest er drosje fra White­chapel eller Tower Hill. En mulighet er å gå fra Canary Wharf langs Themsen. Det finnes for øvrig flere andre histo­riske puber langs Themsen. Den to kilo­meter lange Upper Street i Islington har flere barer og restau­ranter enn noen annen gate i Storbritannia.

 

Londons historie gjennom nesten to tusen år kan deles inn i tre peri­oder; den romerske, middel­al­deren frem til bybrannen i år 1666, og tiden etter.

Du kan se rester etter den romerske bymuren ved Tower Hill. Foto: Mariordo / Wikipedia.

Det er pussig å tenke på at en italiener grunnla den britiske hoved­staden, som Londi­nium – litt «Asterix & Obelix», men slik var det. Gene­ralen Aulus Plau­tius, som tjente under keiser Clau­dius anla en by her i cirka år 47, fire år etter at de gikk i land og erobret England i år 43 etter Kristus, ettersom belig­gen­heten ved Themsen var perfekt. To sand­banker, en på hver side av oset der elven Walbrook renner ut i Themsen, egnet seg for bebyg­gelse. Lenger ned besto elve­bred­dene av våtmarker og sumper. Tide­vannet brakte båtene lett opp til romer­byen hvor de ble lesset og losset via trebrygger, og like lett ut i havet ved lavvann. Forskjellen på høy- og lavvann var i romer­tiden 2 meter – i dag er denne forskjellen økt til hele 6 meter og vil nå sin topp i år 2030. (Det er bygd et enormt sluse­an­legg nedenfor Central London for å hindre over­svøm­melser. Du kan se hvordan anlegget virker her.)

Romertidens Londinium

Romerske styrker var i England i stor skala lenge før byen ble grunn­lagt – alle­rede i år 54 og 53 før Kristus dro Julius Cæsar over med mange skip og store tropper. Noen inva­sjon ble det imid­lertid ikke før nesten 100 år senere. Drøye 10 år etter grunn­leg­gelsen ble romernes Lodi­nium angrepet, plyndret og brent ned under et opprør av stammen Iceni, ledet av deres dron­ning Boudica. Noen måneder senere tok romerne hevn og slo ned et samlet opprør av mange britiske stammer i et slag på Watling Road, den romerske veien norvest­over. Så mange som 70.000 briter skal ha mistet livet og Londi­nium ble raskt gjenoppbygd.

Romersk mynt slått i England for det britiske markedet. Utstedt av statt­hol­deren Marcus Aure­lius Mausaeus Carau­sius, som styrte England og Nord­vest-Europa mellom år 286 og år 293. Kilde: Wikipedia.

Mer om London og romertiden

Romernes opprin­ne­lige Londi­nium var ikke spesielt stor og dekket omtrent dagens City, etter­hvert med en kraftig bymur som startet ved Tower. Ved Tower Hill Station er store deler av denne muren frem­deles synlig. Romer­byen strakk seg forbi stedet der St Pauls Cath­edral står, til Ludgate – som er navnet på en av de seks opprin­ne­lige bypor­tene i London. Den romerske muren fra 200-tallet fungerte også stedvis som bymur i middel­al­deren. Romerne bygde en trebro over Themsen på det smaleste, omtrent der London Bridge står i dag. Denne broen gjorde Londi­nium til et viktig knute­punkt for det romerske veinettet i England. I det første århundret besto bebyg­gelsen i hovedsak av trebyg­ninger. Byen vokste imid­lertid kraftig og var snart Englands viktigste handelsby.

En cirka 1900 år gammel folde­skje som kanskje har tilhørt en romersk soldat. Museum of London anbe­fales på det varmeste. Foto: © Museum of London.

Londinium – vekst og velstand

Da keiser Hadrian var på besøk her i år 122 var det oppført en del prakt­bygg i stein og murstein, og flere ble påbe­gynt. Fra omkring år 200 var byen beskyttet av en kraftig 6 meter høy mur på land­siden, som strakk seg mer enn 5 kilo­meter. Muren hadde 6 byporter, en rekke vakt­tårn, og på utsiden var det gravd en dyp grøft. På romersk vis fikk byen et forum, og det ble oppført en 140 meter lang basi­lika, en treskipet hall, på nord­siden av forum – den største nord for Alpene.

Romersk vegg­ma­leri funnet i Soutwark sør for Themsen. Utstilt på Museum of London. Foto Udimu / Wikipedia.

Et fort ble anlagt nord­vest i byen, og amfi­teater, guver­nør­pa­lass, to bade­an­legg og alt som tilhørte en sivi­li­sert romersk by ble bygd. Guver­nør­pa­lasset ligger ved dagens Cannon Street Station, og utgra­vinger avdekket blant annet vakre gulv-mosa­ikker. Deler av amfi­tea­teret er frem­deles synlig og ligger under middel­al­de­rens Guild­hall fra år 1411. Det er også funnet rester av et Mith­ratempel fra 200-tallet i Waal­brook, en gate i City – se foto. Skrift­lige kilder fra romer­tiden nevner et Isis- og et Jupi­ter­tempel – anta­kelig lå disse i tilknyt­ning til forum. Ved Tower Bridge ble det i år 1980 funnet rester etter omfat­tende byport­an­legg på begge sider av elven. I år 140 regner man med at byen hadde cirka 50–60.000 innbyggere.

Londinum – nedgangstider og germansk invasjon

På 300-tallet ble det reist forsvars­murer også langs Themsen, etter angrep av saks­iske pirater. Nå var tidene blitt utrygge, med press fra både fiendt­lige britiske stammer og folke­grupper fra konti­nentet, og en gene­rell nedgang som følge av dette, ikke minst i handels­virk­som­heten, som var en viktig bære­bjelke i det romerske samfunnet.

Romersk parfyme­fla­kong fra peri­oden år 200–400. Foto: © Museum of London.

Utover 300-tallet ble motstanden og presset stadig ster­kere utenfra. Romer­riket fikk etter­hvert også store interne problemer. I år 410 forlot romerne byen, og etter alt å dømme ble området innenfor den romerske bymuren liggende øde. Det ble i år 2008 gjort arkeo­lo­giske utgra­vinger ved Covent Garden, og her ble det gjort oppsikts­vek­kende funn, blant annet en stor angel­saksisk grav­plass fra senest 550-tallet, kanskje alle­rede sent på 400-tallet. Angel­sak­serne bestod av tre nord-germanske stammer, som utvandret til England alle­rede på 400-tallet. En angel­saksisk kvinne ble funnet begravd med et hals­kjede bestå­ende av polerte biter 19 rav, noe som betød at hun var velstående.

En angel­saksisk brosje fra 600-tallet. Foto: © Museum of London.

Flere funn fra denne utgra­vingen ble datert til cirka år 550 og over­rasket arkeo­lo­gene, som måtte revur­dere sin oppfat­ning og erkjenne at Lunden­burh («London borg» som angel­sak­serne kalt den gamle romer­byen) alle­rede på 550-tallet var velstå­ende etter tidens mål. Man vet lite om denne tiden mellom år 400–600, og peri­oden kalles gjerne «de mørke århund­rene» eller folke­vand­rings­tiden. London fikk sin egen biskop i år 604, etter et England var blitt kristnet på ny på slutten av 500-tallet.

Et nytt London vokser frem – Aldewych og Lundenwic

I tidlig middel­alder, på 6–700-tallet ble det anlagt en ny handelsby, Lundenwic ved Ealdwic, som betyr gammel havn, 1,6 km vest for den gamle romer­byen. Her finner du den dag i dag navnet Aldwych, ved The Strand og The Embark­ment. Endelsen ‑wic i Lundenwic forteller at byen var et viktig handels­sen­trum, som for eksempel de andre kjente engelske Eoforwic (York) og Gipe­swic (Ipswich). Den angel­saks­iske munken Bede the Vene­rable eller Beda den Ærver­dige (672–735) beskrev Lundenwic «som et handels­senter for mange nasjoner som kom hit både over sjø og land». Lunden­wick ble forlatt rundt år 850 etter at vikinger hadde plyndret boset­ningen flere ganger. I år 886 oppfordret kongen Ælfred den Store folk om igjen å bosette seg innenfor de gamle romerske murene. Han forstod hvilken stra­te­gisk betyd­ning stedet hadde, og satte i stand bymu­rene der de var skadet eller ødelagt. Nå ble byen innenfor romer­mu­rene igjen kjent som Lunden­burh. Det ble laget en fest­ning ved Sout­hwark på sørsiden av Themsen kalt Suthringa Geworc – Surrey­men­nenes verk, og London vokste seg større og viktigere.

En kniv med innskriften OSMHND, sann­syn­ligvis fordi eieren het Osmund. Norman­nisk eller norman­nisk-saksisk fra rundt år 1000. Foto: © Museum of London.

London – vekst og vikingraid

Kong Ælfred og hans etter­føl­gere på 900-tallet var kristne og opptatt av lov og orden, og det ble reist mange kirker i denne peri­oden. Konge­dømmet England ble styrt fra Winchester, men kong Æthel­stein (893–938) valgte å holde mange av sine råd i London. Hans etter­følger Æthelred vedtok Londons Lover i år 978. Denne angel­saks­iske handels­byen fikk et vold­somt oppsving på 1000-tallet, til tross for stadige angrep fra vikinger gjennom hele 900-tallet og langt ut på 1000-tallet. Byen innenfor de gamle murene ble stadig fortettet av trehus langs gamle veier og nyan­lagte gater. De seks bypor­tene fikk navnene Ludgate, Newgate, Alders­gate, Cripp­le­gate, Bishops­gate og Aldgate. Det ble bygd en ny trebro over Themsen på samme sted som romernes hadde stått nesten tusen år tidligere.

King Edward the Confessor og Westminster

Rundt år 1042 fatter kongen av England, Edward the Confessor (Edvard Bekjen­neren) inter­esse for området West­min­ster snaue to kilo­meter unna romer­byen, der det lå et gammelt kloster (Abbey) grunn­lagt av Londons første biskop Mellitus rundt år 606. Her oppførte Edward den første norman­nisk-romanske kirken i England i peri­oden mellom år 1042 og 1052, nemlig klos­ter­kirken West­min­ster Abbey. West­min­ster Abbey har siden vært kronings­kirke, og ble senere i middel­al­deren også grav­kirke for britiske regenter.

William Erob­reren på vei for å gjøre krav på den engelske tronen. Scene fra Bayeux-teppet som ble brodert rundt år 1070. Kilde: Wikipedia.

Vilhelm Erobreren hevder sin rett til tronen

Da den engelske konge­slekten døde ut i år 1066 med kong Edward, krevde hans norsk­æt­tede fetter Guil­laume, William eller Vilhelm fra Normandie tronen. Han ble satt til side av kongens svoger Harold II. Good­winson, som ble kronet i West­min­ster Abbey den 6. januar år 1066. Han fikk ikke sitte lenge på tronen. William ble rasende og dro med store styrker for å ta England og tronen med makt. Han møtte Harold II Good­winson ved Hastings og vant. Slaget er skildret på det berømte Bayeux-teppet, og i følge det døde Harold den II Good­winson av en pil i øyet. Stak­kars Harold den II Good­winson hadde nettopp beseiret Harald Hård­råde og en stor norsk vikinghær ved Stan­ford Bridge den 24. september. De gjen­væ­rende angel­saks­iske adels­men­nene overgav seg til William og han ble utropt til konge og kronet den 25. desember år 1066 i West­min­ster Abbey. I sannhet et drama­tisk år for England. William fikk tilnavnet the Conquerer, Erob­reren, og valgte London til sitt sete til fordel for Winchester og Canter­bury hvorfra makten inntil nå hadde blitt utøvd.

William blir konge og London blir hovedstad

Da William the Conquerer (Vilhelm Erob­reren) ble konge, startet han å bygge et palass her, med West­min­ster Hall som del av det prakt­fulle West­min­ster Palace. Rundt West­min­ster vokste det opp en egen liten by med et par, tre tusen innbyg­gere. Kongen og hans hoff, admi­ni­stra­sjon og, ikke minst, domstolen holdt til her. Bene­dik­ti­ner­mun­kene i klos­teret levde enkelt, selv om abbeden også ble gitt poli­tiske oppgaver som å repre­sen­tere kongen i hans fravær.

William den I. startet med å bygge fest­ningen Tower of London, til skrekk og advarsel. Foto: © visitlon­donimages britain­on­view / Pawel Libera.

London ble dermed tredelt rundt år 1070 – handels­byen innenfor murene fra romer­tiden ble gitt privi­le­gier og stor frihet, Tower of London ble bygd som fest­nings­verk, fengsel og symbol på makt, mens West­min­ster Palace ble det poli­tiske senteret. William innførte en del endringer i både lovverket og styre­settet. Han foretok omgå­ende en revi­de­ring av de angel­saks­iske lovene, som han på vanlig prag­ma­tisk norman­nisk vis kombi­nerte med lovene «hjemme» i Normandie. I 1085 ga han ordre om at en full­stendig over­sikt over all eiendom i riket skulle nedskrives, noe som resul­terte i Domesday Book i 1086, som gir et helt enestå­ende bilde av dati­dens England og som utgjør en ekstremt viktig histo­risk kilde.

Middelalder og oppgangstider

Rundt år 1200 fantes det mer enn 100 sogne­kirker i London. Mange bygninger ble etter­hvert oppført i stein og mur til erstat­ning for de trehu­sene som ble revet for å gi plass til handels­gater ned mot London Bridge, som frem­deles var den eneste broen over Themsen. Rundt år 1300 hadde London totalt cirka 80.000 innbyg­gere. Eksport av ull og tekstiler til konti­nentet ga byen store inntekter og skapte en velstå­ende handels- og hånd­ver­ker­stand med sterke laug og sterk finan­siell ryggrad. London by hadde eget lovverk, eget retts­ap­parat og egne toll­be­stem­melser. Forsteder hadde vokst frem rundt både West­min­ster, Tower og City, rundt de gamle romerske bymu­rene. Det var ikke lenger noen risiko forbundet med å bo utenfor bymu­rene. London bredte seg utover og ble en åpen by, med unntak av City, innenfor bymu­rene. Også på sørsiden av Themsen, i Sout­hwark var det oppstått en hel liten by rundt kate­dralen her. Mellom West­min­ster og City var det nå anlagt en hoved­gate som het The Strand og som gikk over i Fleet Street. London Bridge var frem­deles den eneste broen over Themsen – helt frem til cirka år 1750. London Bridge fikk med årene en omfat­tende bebyg­gelse med butikker i første etasje og leilig­heter i etasjene over.

Svartedauen og midlertidig nedgangstider

I årene 1348–49 ble London i likhet med resten av Europa rammet av en fryk­telig pest, Svarte­dauen. Den tok livet av halve Londons befolk­ning og førte på kort sikt til store problemer. Den vendte tilbake i årene 1360–61 og redu­serte den gjen­væ­rende befolk­ningen med ytter­li­gere en femtedel. Mange handels­virk­som­heter opphørte å eksis­tere, samtidig som uten­landske handels­for­bin­delser sluttet å fungere. Tilstan­dene må ha vært forfer­de­lige, med lik liggende i gatene og innbyg­gere som flyktet for å komme unna døden. Uttrykket «den enes død er den andres brød» ble mer aktuelt enn noen gang, og ut av elen­dighet og kaos vokste det frem ny velstand med flere ressurser fordelt på færre hender. Rundt år 1400 var økono­mien i sterk bedring, og handelen med ull og tekstiler med konti­nentet var i full gang, igjen.

Henrik den 8. og Elizabeth den I.

England opplevde uro og borger­krig utover 1400-tallet. Huset York dør ut med kong Richard den III. i år 1485, hvis grav blir funnet i februar 2013 under en parke­rings­plass i Leicester. Tudo­rene kommer til makten, først ved Henry VII.

Eliza­beth den I. feirer seieren over den spanske armada i år 1588. Olje­ma­leri av George Gower (1540–1596). Kilde: Wikipedia.

Deretter med den beryk­tede Henry VIII., på norsk gjerne kalt Henrik den 8. I tillegg til å forbruke koner som folk flest bruker parko­metre, brøt han med den katolske kirken, ødela klostre og beslagla deres eien­dommer. West­min­ster Abbey gjorde han om til protes­tan­tisk kate­dral og sparte den dermed for ødeleg­gelse. Mer enn halv­parten av landets omfat­tende ull-eksport fore­gikk nå over Londons brygger. Henriks datter Eliza­beth den I. oppmuntret til ytter­li­gere inter­na­sjonal handel, og Londons handelshus og rede­rier erobret nye markeder, både i Europa og i Østen. Oppda­gelsen av Amerika i år 1482 medførte også økt handels­virk­somhet, sjøfart og terri­to­riale erob­ringer. London vokste videre, både i utstrek­ning og betydning.

The Visscher Pano­rama fra år 1616, femti år før «The Great Fire» ødela store deler av London. Foto: © Peter Harrington Rare Book / www.peterberthoud.co.uk.

1600-tallets London – religionskrig, pest og storbrann

1600-tallet innebar videre vekst for London, til tross for borger­krig og uro mellom protes­tanter og kato­likker. I 1665 hadde byen 400.000 innbyg­gere da den ble rammet av en pest som varte i fem måneder, og som tok livet av 70.000 mennesker. Året etter, den 2. september 1666 ble stor­byen rammet av en ny kata­strofe – «The Great Fire» brøt ut i et bakeri i Pudding Lane ved London Bridge. En sterk østa­vind bidro til at brannen spredte seg vest­over. Etter fire drama­tiske døgn med kolos­sale ødeleg­gelser ble ilden stanset. Mer enn 13.000 bygninger var ødelagt og 80.000 mennesker hadde mistet hjem­mene sine. Den gotiske St. Paul-kate­dralen lå også i ruiner, sammen med det meste av City innenfor bymu­rene. Mer om den nye St Pauls i eget avsnitt ovenfor. Brannen spredte seg vest­over til Fleet Street, og ble stoppet før den kom til bydelen Temple. West­min­ster ble dermed ikke rammet. Tower ble reddet ved at bygnin­gene inntil ble revet. Brannen var nær ved å spre seg over London Bridge til Sout­hwark sør for Themsen, men brann­mu­rene på broen stoppet ilden.

London Bridge cirka år 1750.

Gjenoppbyggingen av London

Kort tid etter brannen mottok kongen Charles den II. fire utkast til ny byplan for City. En av dem var tegnet av Chris­to­pher Wren, som hadde barok­kens geomet­riske byplaner som sitt ideal. Både Wrens og de andre planene hadde svak­heter og ble ikke godtatt. Isteden ble det i år 1667 vedtatt en bygningslov som satte begren­singer. Nye hus skulle bygges i mur eller stein, og gater skulle ha en bestemt bredde ut i fra trafikken. Det tidli­gere gate­net­tets grunn­plan ble i det store og hele beholdt, mens flere enn hundre gater ble gjort vesentlig bredere. Befolk­ningen var utål­modig etter å få gjen­reist sine hus og virk­som­heter, noe som førte til at mange bygninger ble oppført etter eget hode, med det resultat at London beholdt mange av sine smug og en ganske rotet grunnplan.

Typisk arki­tektur i Londons West End, fra 1730-tallet. Foto: © BTA visitlon­donimages britainonview.

Den største endringen i London skjedde vest i London. Mange av de velstå­ende forlot nå City, slik at denne bydelen frem­over ble mer og mer preget av kontorer og forret­nings­virk­som­heter. West End fikk en egen arki­tektur rundt de mange plas­sene – squares – og parkene. Det ga status å bo ved en square, og speku­lan­tene bygde i rasende fart de typiske herska­pe­lige rekke­hu­sene i 3 og 4 etasjer med inngjerdet grønn bakgård og ‑hage. Arbei­derne bodde nord og øst i London, omgitt av verft, fabrikker og verksteder.

Dersom du ønsker å delta på en guidet tur i det historiske London, sjekk denne siden.