Verdens undergang år 1000

Det var knyttet stor usik­kerhet til spådommen om klodens under­gang i år 1000. Det synes om at utebli­velsen av denne utløste en enorm optimisme.

Bremen — Markt­platz med det vakre råhuset og domkirken i romansk stil fra tidlig på 1000-tallet.

En voldsom bygge­ak­ti­vitet startet over hele Europa, ikke minst i Skan­di­navia. Bygge­stilen var romansk, med romersk arki­tektur som forbilde. Mange bygninger fra romer­tiden sto (og står) frem­deles på konti­nentet, og ble modell for kirke­bygg og palasser i stein. Romernes rund­buer kjenne­tegner denne romanske arki­tek­turen, som snart fikk regio­nale stil­ret­ninger. Den romanske kirke­ar­ki­tek­turen har særegne skulp­tur­pro­grammer med stedvis rikt deko­rerte portaler og vest­fa­sader, særlig i Frankrike.

Det halv­sir­kel­for­mede partiet over porta­lene, kalt tympanon, fikk i Frank­rike en spesiell utfor­ming i den romanske arki­tek­turen. Her fra kirken St. Foy i Conque, utformet mellom år 1107 og 1125. Foto: © reisdit.no.

Plan­løs­nin­gene var alt fra hall­kirke og basi­lika til sentral­plan, og noen steder i Italia og Kroatia, rotunda, som i Brescia og Mantova. I Hellas var det runde sentral­plan­kirker som gjaldt. Søyler og klos­ter­r­und­ganger, særlig i Frank­rike og Italia, hadde deko­rerte romanske figur­ka­piteler, mens selve søylen fikk ulik utfor­ming, alt etter hvor i Europa vi befinner oss. Den opprin­nelig romerske tredelte basi­lika-konstruk­sjonen med et høyt midt­skip flan­kert av lavere side­skip er en gjen­ganger i romansk arki­tektur. Midt­skipet var båret av søyle­rekker, som gjorde at midt­skipet sammen med side­ski­pene skapte et stort kirkerom. Over skrå­taket på side­ski­pene var det såkalte klerest­o­rier – vinduer – som slapp lys inn gjennom midt­ski­pets vegger, slik at side­ski­pene også ble opplyst.

Illust­ra­sjon av den norman­nisk-romanske kate­dralen i York fra år 1080 – en hall­kirke uten side­skip. Foto: © www.historyofyork.org.uk.

Vikinger og normannere

Trus­selen fra nord, vikin­gene, som hadde herjet vold­somt i Europa på 800-tallet, endret nå stra­tegi og tok store områder i Frank­rike og Stor­bri­tannia i besit­telse på 900-tallet – blant annet Normandie med byene Rouen og Caen, samt området rundt byen York i England. Normandie skulle bli utgangs­punkt for den senere inva­sjonen av England, og over­ta­kelse av tronen i år 1066 ved William the Conquerer, som opprettet London som sete for britenes konger. Krist­ningen av Sverige i år 1000 og Norge i år 1030 medførte at viking­tok­tene nærmest opphørte.

Et nytt Europa i emning

Europa er frem­deles preget av svake stats­dan­nelser, en pave­kirke med interne stri­dig­heter, dårlig infra­struktur og dårlig økonomi. Den østre delen av Middel­havet er domi­nert av det bysan­tinske riket, med Bysants (tidli­gere Konstan­ti­nopel – Østro­mer­ri­kets hoved­stad) som hoved­stad og makt­senter. Bysants knytter sterke bånd til sjøfarts­byene Venezia og Dubrovnik, ikke minst kultu­relt, noe vi blant annet kan se i den frem­med­ar­tede Markus-kate­dralen i Venezia, som ble påbe­gynt på 1000-tallet.

Marcus­ka­te­dralen i Venezia er bygd i bysan­tinsk stil. Foto: © reisdit.no.

Den bysan­tinske påvirk­ningen er også sterkt til stede i Ravenna og Poréc i Kroatia. Adria­ter­havet og det østlige Middel­havet ble fra 700-tallet og utover herjet av muslimske Sara­se­nere, som i år 1354 inntok Istanbul.

Muslimsk styre og korstog

Den iberiske halvøy er fort­satt besatt av muslimer, med unntak av områ­dene nord i Spania. Et bemer­kel­ses­verdig tole­rant muslimsk styre ga kristne og jøder stor frihet, noe som har resul­tert i enestå­ende mudéjar-arki­tektur, spesielt synlig i byer som Toledo og Zara­goza. Anda­lucia og Portugal er preget av muslimsk arki­tektur, spesielt synlig i Cordoba og Sevilla.

De enestå­ende mosaikk­ar­bei­dene i kuppelen til kate­dral­mos­kéen La Mezquita i Cordoba er utført av bysan­tinske håndver­kere fra det kristne Øst-Romerske riket.

Den 27. november i år 1095 avsluttet pave Urban et kirke­møte i Cler­mont Ferrand med beskri­velser av hva kristne i Jeru­salem måtte gjen­nomgå. Tilstede var munker, prester – og riddere fra den franske adelen. Paven malte med heftige ord de pinsler som kristne ble utsatt for i Jesu føde­land, og han ga klar beskjed om at den eneste veien til frelse for de tilstede­væ­rende på møtet var å gjen­erobre Jeru­salem og Det Hellige Land fra de grusomme musli­mene. Den 15. august i år 1096 var det første kors­toget på vei – og flere skulle det bli – helt til det niende og siste kors­toget i år 1272.

Pilegrimer og oppgangstider

Gamle kirke­steder som Le Puy en Velay, Conque, Moissac og Vezelay ble videre­ut­viklet etter modell av Cluny-reformen. Samtidig opplevde andre klostre, som for eksempel Mont St Michel, Tournai og St Sernin i Toulouse oppgangs­tider på grunn av pile­grims­vand­rin­gene til Santiago del Compos­tela og Cantebury.

Mont St Michel var et av de viktigste klost­rene i middel­al­deren og lå langs pile­grims­leden til Santiago del Compostela.

Det samme ble tilfelle for byer som München, Konstanz, Salz­burg, Wien, Praha, Bern, Bamberg, Rothen­burg, Nürn­berg, Bremen, Goslar, Köln, Trier, Brussel, Ghent, Lyon, Amiens, Poitiers, Bordeaux, Arles og Elne, for å ha nevnt noen. Pile­gri­mene kom i hope­tall og medførte stor akti­vitet og skapte et marked for kost, losji og handel med lokal­pro­du­sert hånd­verk, som for eksempel pile­grim­snåler. Byene fikk også egne hellig­dommer med reli­kvier, som utgjorde viktige økono­miske faktorer, idet de bidro til å tiltrekke seg pilegrimer.

Notre-Dame-la-Grande i Poitiers ble full­ført ført rundt år 1130 med en fantas­tisk forseg­gjort vest­fa­sade. Foto: © reisdit.no.

Romansk stil er enerådende

Til et stykke ut på 1100-tallet er det fort­satt den romanske stilen som er enerå­dende, både hva angår kirke­bygg og profane bygg. I London bygges Tower i norman­nisk-romansk stil, mens det på konti­nentet utvikler seg andre retninger innen denne stil­ret­ningen. I Tysk­land ble det bygd en rekke stor­slåtte romanske kirker, som for eksempel i Speyer, Hildes­heim, Trier og Worms, samt i Köln, hvor det fort­satt står 12 flotte kirker som strå­lende eksempler på denne stilen. I Frank­rike kan du se fine eksempler på romansk stil blant annet i Poitiers, Le Puy, Arles, Aix-en-Provence, Elne og Vezelay. I Oslo er Gamle Aker kirke et eksempel på denne stilen, mens Bergen kan vise til Maria­kirken. Det finnes mange romanske stein­kirker i Norge. De enestå­ende norske stav­kir­kene er også rund­bue­kirker – i tre.

Köln har 12 vakre romanske kirker i behold – Basi­lika St Kuni­bert er en av dem.

Italia – nye tider og særegne stiler

I Nord-Italia skjer det en spesiell utvik­ling i Po-dalen. På begyn­nelsen av 1100-tallet blir det opprettet bykom­muner, som et tegn på at befolk­ningen tar grep for å orga­ni­sere og påvirke makt­for­hol­dene. Spesielt i Modena, Padova, Parma, og Milano blir det oppført strå­lende eksempler på lokal tilpasset romansk arki­tektur. Hånd­ver­kere og billed­hug­gere, som for eksempel Bened­etto Ante­lami fra Lombardia, blir mobile og etter­later seg spor på kirker som Saint-Trop­hime d’Arles, Basi­lica di San Marco i Venezia, Volto Santo i Lucca, og i kate­dral­kom­plekset i Parma. En annen berømt billed­hugger, Wili­gelmo, har satt spor for evig­heten på duomo i Modena, samt i Ferrara.

Duomo Modena — utsnitt av Wili­gelmos Skapelsen av Adam og Eva — her sover Adam mens Gud skaper Eva av et av hans ribben. Foto: Sailko / Wikipedia.

Lenger sør, i Toscana og Umbria , utvikler det seg en egen deko­rativ arki­tek­to­nisk stil med bruk av tofarget marmor, som kan oppleves i blant andre Pistoia, Firenze, Lucca, Prato, Siena, Orvieto og Pisa. I Pisa igang­settes det for øvrig i år 1064 et kate­dral­an­legg, som den dag i dag tar pusten av noen hver, duomo og battis­teri på Campo dei Mira­coli. Pussig nok er dette anlegget mest kjent for det såkalte «skjeve tårn i Pisa». Byen har flere kirker i denne pisansk-romanske stilen. Også i byer som Terracina, Massa Marit­tima, Todi, Arezzo og Grosseto kan du se fine eksempler på romansk arkitektur.

Et lite hint om Lucca — her finner du noe av det ypperste innen marmor­kunst som er produ­sert i den itali­enske middel­al­deren. Fra den pisansk-romanske Duomo San Martino ved markedsplassen.

Det normanniske eventyret i Sør-Italia

I Sør-Italia skjer noe som skal får store konse­kvenser, både poli­tisk og arki­tek­to­nisk. En norsk­ættet even­tyrer fra Normandie ved navn Robert de Haute­ville, kalt Guis­card – den listige – satte seg opp mot bysan­tinsk styre, fikk etter hvert paven med seg, og endte i år 1059 opp med å bli utnevnt som hertug av Apulia, Cala­bria og Sicilia, hvilket i praksis vil si hele Sør-Italia, opp til Napoli i vest og nesten til Pescara i øst. Kort fortalt slo Robert og andre medlemmer av Huset Hautville seg opp til å bli hertuger og konger av Sicilia og Sør-Italia. Som norman­nere flest hadde de et prag­ma­tisk forhold til både kirken og makten, og styrte med stor kløkt til egen fordel. Spesielt vellykket var Roger den II., frem­deles kjent og høyt aktet som Ruggero il Normanno.
Robert, Roger den I. og spesielt Roger den II. var som sine slekt­ninger i Normandie dyktige bygg­herrer, og oppførte borger, kirker og palasser som i dag, 1000 år senere, vekker undring og beund­ring – påvirket av både romansk, arabisk og bysan­tinsk arki­tektur. Eksempler på det er Castel del Monte, Palazzo del Normanni i Palermo med det even­tyrlig vakre Cappella Pala­tina, kate­dralen i Palermo, samt Duomo del Monreale, en av Sici­lias mest kjente severdigheter.

Den kraf­tige og festnings­lik­nende vestfa­saden til Cefalus duomo i norman­nisk-romansk stil.

Kate­dralen i Cefalu er også et meget godt eksempel på norman­nisk-romansk kirke­ar­ki­tektur. Hautville-guttene, opprin­nelig leie­sol­dater, even­ty­rere og lande­veis­rø­vere, kastet ut bysan­ti­nerne av Sør-Italia, nedla den orto­dokse kirken, innførte kato­li­sismen og fikk voldsom innfly­telse. Du kan også se norman­nisk påvirk­ning på arki­tek­turen på Amal­fi­kysten, som til da hadde vært et viktig handels­senter under­lagt Bysants med sterke forbin­delser til Venezia. Det samme gjelder kirker og fest­ninger i blant annet Bari, Termoli, Manfre­donia og Trani. Den siste konge av Huset Hautville, var Vilhelm den III., født i år 1185, som 9 år gammel ble blindet og kast­rert etter at den tysk-romerske keiseren Hein­rich den VI. erobret norman­nernes Sør-Italia og Sicilia i år 1194.

Tysk ottonsk arkitektur

I siste halvdel av 900-tallet og ut på 1000-tallet utviklet det seg et makt­sen­trum i Franken i Sør-Tysk­land. Otto den I., kronet til tysk-romersk keiser i år 962, grunnla et dynasti som skulle bety enormt mye for utvik­lingen av Europa, ikke minst hva angikk arki­tektur og kunst. Ottonsk arki­tektur er et begrep som inne­bærer sterk påvirk­ning av den karo­lin­giske arki­tek­turen (Karl den Store 742–814), den romanske, samt impulser fra bysan­tinsk stil. Keiser Hein­rich den II. lot eksem­pelvis bygge et flott klos­ter­an­legg St Michael i Bamberg, samtidig som han la grunn­steinen til en prakt­full kate­dral i Bamberg, som brant, men som ble gjen­opp­bygd i samme stil.

Bamberger Kaiserdom i all sin prakt, med Alte Hofhal­tung til høyre. Foto: © Bamberg Tourismus.

Det finnes mange romanske kate­draler i ottonsk stil i Tysk­land, både i Köln, Qued­lin­burg, Hildes­heim, Speyer, Worms, Essen og Genrode, bare for å ha nevnt noen. Alle har en særegenhet – et såkalt vest­verk med to tårn – ment for den seku­lære makt­eliten, mens to tårn i øst flan­kerer koret og apsiden, den avrun­dede avslut­ningen rundt alteret, der den kirke­lige eliten hadde sitt domene.

En ny arkitektur i emning

I 1130-årene begynner mestere i området nord for Paris å ekspe­ri­men­tere med den såkalte burgun­diske spissbue og ribbe­hvelv. I år 1137–38 ser en av kongens betrodde, pater Suger mulig­heter i St Denis, i utkanten av dagens Paris. I tillegg til de burgun­diske spiss­hvelv i korom­gangen, former stein­hug­gerne høye spiss­buede vinduer og lar utven­dige stre­be­buer besørge den nødven­dige støtten som skal til for å bære de tynnere veggene. Voilà – den gotiske stilen innen arki­tek­turen er skapt. Mer om den i neste tema-artikkel.