Amalfi-kysten

 

Mer om Amalfi-kysten

Amalfi-kysten utgjør den sørlige kyst­linjen av Sorrento-halvøya, som på nord­siden utgjør en del av Napo­li­bukten. Amalfi-kysten forteller sitt tyde­lige språk om hvordan innbyg­gerne gjennom århund­rene har tilpasset seg den kuperte, fjell­rike og drama­tiske naturen, med terras­serte vinmarker og frukt­hager i de lavere skrå­nin­gene, og beite­marker og enger høyere i terrenget. Hele denne kyst­linjen består av klipper og fjell, med kløfter og dalsøkk som leder ned og ut mot kysten. Flere av byene ligger ved havet i munningen av slike kløfter, mange av dem omgitt av opptil 1200 meter høye fjell. Merk deg også “Le Torri” – vakt­tår­nene som ble satt opp langs hele kysten som forsvar mot gjen­ta­gende angrep fra sjøen av sara­senske muslimske styrker og tyrkiske pirater i middelalderen.

En av Ravellos vakre villaer, Villa Cimbrone, med Evig­he­tens Terrasse, hvor du har en fantas­tisk utsikt over Saler­no­bukten og kysten.

Mer om Amalfi-kystens terreng

Det er bygd vei langs meste­parten av Amalfi-kysten, som i hovedsak er anlagt nede ved havet, men som noen steder går i sik-sak et par hundre meter opp i fjell­siden for å forsere klipper, kløfter og bratte heng. Enkelte steder slynger side­veier seg opp til lands­byer som ligger lengre opp i fjel­lene. Utsikten herfra er mildt sagt spek­ta­kulær. Av byene som ligger i fjell­siden er Ravello mest kjent, på grunn av sine histo­riske kirker og villaer. Fra Posi­tano og utover går veien opp i fjel­lene på grunn av alle ravi­nene i fjell­siden. Her ligger det flere vakre lands­byer på 300–600 meters høyde, med en mildt sagt svim­lende utsikt. Mange leier seg sykkel for å utforske deler av Amalfi-kysten, eller går fotturer i det flotte og til dels ville terrenget. Langs Amalfi-kysten finnes det drama­tisk og flott natur, mange vakre fosser, vilt­vok­s­ende frukt­trær, ville dyr, rovfugler og et fantas­tisk utsyn over Middelhavet.

Amalfikysten og kommunikasjoner

Merk at Amal­fi­kysten har et godt utbygd rute­nett med ferger som trafik­kerer kysten og går innom byene som har havn. Det går også buss­ruter jevnlig langs Amal­fi­kysten, for den som har nerver til det.

 

Den vakre og popu­lære Amalfi by ligger i munningen av en dyp kløft.

Amalfi by

La oss begynne med byen som har gitt denne kysten sitt navn, Amalfi. Amalfi befinner seg omtrent midt på kyst­linjen mellom Posi­tano i vest og Salerno i øst, og ligger helt nede ved havet i munningen av kløft. Amalfi har flotte bade­strender rett nedenfor sentrum og er en meget populær ferie­de­sti­na­sjon. Amalfi er kjent for sin flotte St. Andreas-kate­dral fra middel­al­deren, også kalt Duomo. Kate­dralen ligger ved Amalfis sentrale Piazza del Duomo, en populær plass hvor både besø­kende og fast­bo­ende samles i kvelds­ti­mene. Piazza del Duomo har flere restau­ranter med uten­dørs serve­ring. Fra denne plassen leder smale smug og bratte trapper til passa­sjer innover og oppover i byen, hvor det er en fryd å gå på oppda­gel­ses­ferd. Byen Amalfi strekker seg et godt stykke innover i kløften. Det er også bebyg­gelse oppover i fjell­siden på begge sider av kløften. Det er kort vei fra bade­stranden og moloene til Piazza del Duomo.

Amalfi bys sentrale hoved­plass heter Piazza del Duomo, hvor det finnes flere spise­steder med uten­dørs serve­ring nedenfor kate­dralen, også kalt Duomo.

Amalfis katedralkompleks

Duomo fra 1200-tallet er dedi­kert til apos­telen Andreas, og har en drama­tisk belig­genhet høyt over Piaz­zaen. En bred trapp med 62 trinn leder opp til det vakre inngangs­par­tiet. Vegg i vegg med Duomo di Sant’Andrea Apos­tolo ligger en basi­lika­kirke som ble påbe­gynt alle­rede på 800-tallet, på restene av en tidli­gere kirke fra år 596 – som angi­velig er bygd på restene av et romersk tempel. Det er ganske unikt at en ny kirke bygges ved siden av en gammel, iste­denfor oppå, noe som gir innblikk i to forskjel­lige arki­tek­to­niske tids­epoker. Kirkene ble opprin­nelig sammen­føyd slik at de utgjorde to paral­lelle skip med 4 side­skip. I dag er den eldste kirken adskilt fra Duomo og huser et lite museum for kirke­kunst og ‑skatter. I tilknyt­ning til kirkene ligger Il Chio­stro del Para­diso – Para­disk­los­teret, med middel­alder-murer og tyde­lige arabisk-inspi­rerte bueganger med spissbuer.

Kampa­nilen til Duomo i Amalfi by er påvirket av arabisk og sici­li­ansk-norman­nisk stil, det samme gjelder buegangen til Paradisklosteret.

Mer om Amalfis katedralkompleks

Også fasaden på Dumo di Sant’Andrea Apos­tolo er inspi­rert av islamsk arki­tektur, med tofarget stein og svakt spis­sede buer i portico’en. Reli­kviene etter apos­telen Andreas ble bragt hit fra Konstan­ti­nopel av kors­fa­rere den 8. mai i år 1208, og har siden ligget i krypten her. Kirkens inte­ri­ører ble reno­vert rundt år 1660, de to kirkene ble adskilt, og Duomo ble innredet i barokk stil. Samtidig ble krypten med levnin­gene etter apos­telen Andreas utsmykket med barokk prakt. Kirken fikk flotte bronse­dører i år 1060 fra Konstan­ti­nopel (Istanbul), som du frem­deles kan se. Duomos kuppel er dekket av kera­miske fliser i flere farger, noe som er vanlig i denne delen av Italia. Kampa­nilen (klokke­tårnet) har orna­men­tikk og dekor i Sici­li­ansk-norman­nisk stil. Fasade­gavlen er deko­rert med gull­mo­sa­ikker på bysan­tinsk maner.

Litt om Amalfis historie

Byen Amalfi ble grunn­lagt på 300-tallet, under romer­tiden. Byen nevnes første gang i skrift­lige kilder i år 596. Alle­rede på den den tiden var byen befestet og et selv­stendig bispe­sete. Amalfi og kysten ble erobret av Lombar­dere i år 838, men kunne alle­rede året etter erklære sin selv­sten­dighet og uavhen­gighet. I år 958 var repub­lik­kens leder titu­lert Doge, som i Venezia. Amalfi var nå blitt en maritim stor­makt med et tilnærmet monopol i Det Tyrrhenske hav, og hadde tette forbin­delser til Bysants (Istanbul), som var hoved­staden i Det Østro­merske Riket. Amalfi var i sine glans­dager berømt for sine skoler innen jus og matematikk.

Billed­skjønne Amalfi har mye arki­tektur, kunst og kultur å by på – men også flotte bade­strender og en spen­nende gamleby med masser av butikker, kafeer og barer.

Litt mer om Amalfis historie

Amalfi hadde ellers et stort nett­verk i denne delen av Middel­havet, og sto for en bety­delig eksport av itali­enske produkter som ull, vin, treverk, jern, våpen, vin og frukt. I bytte impor­terte Amalfi krydder, parfyme, perler, juveler, tekstiler og tepper fra Bysants i øst, som ble solgt i Italia og videre vest­over i Europa. Helt frem til cirka år 1100 var Amalfi en sterk rival til handels- og sjøfarts­makten Venezia. Påvirk­ningen fra øst er tydelig både i utfor­ming av trapper og smug og i arki­tek­turen fra middel­al­deren. I år 1073 ble byen under­lagt apulisk-norman­nisk styre, men gitt mange rettig­heter. Senere, i år 1131, strammet norman­nerne kraftig inn. Amal­fi­kysten mistet sin betyd­ning til fordel for Pisa, Genova og Venezia, og ble i årene 1135 og 1137 plyndret av soldater fra bystaten Pisa. En tsunami i ødela i år 1343 havnen og den nederste delen av byen.

Fra den gamle klos­ter­hagen fra middel­al­deren – i dag en del av Hotel Luna Convento. Foto: Hotel Luna Convento.

Henrik Ibsen og Amalfi

Henrik Ibsen oppholdt seg i flere peri­oder i Italia. Sommeren 1879 kom han hit med fami­lien og innkvar­terte seg på Hotel Luna, et nedlagt fran­si­kaner-kloster. Med seg hadde han første akt av Et Dukke­hjem, som han arbeidet videre med under oppholdet. Klos­teret skal visstnok vært grunn­lagt av den hellige Fran­ciscus selv, i følge Atle Næss’ inter­es­sante bok Ibsens Italia. Ibsen var i ferd med å bli berømt på denne tiden, noe Hotel Luna sørget for å bruke i sin markeds­fø­ring. Den dag i dag kan du se en minne­pla­kett i trappen opp til hotellet, som for øvrig heter Salita Ibsen – Ibsen­trappen. Etter dette oppholdet dro Ibsen til Sorrento, der han tok inn på luksus­ho­tellet Tramon­tano, for å hvile ut en uke.

 

Hotel La Luna Convento ligger i skrå­ningen over veien – trappen Salita Ibsen opp til hotellet ser du til venstre for det runde tårnet helt til høyre i bildet. Foto: Ellen Stigum.

Ravello – byen med verdens vakreste utsikt?

Det er fris­tende å antyde at Ravello er Amal­fi­kys­tens vakreste småby. Uansett er denne høyt­lig­gende lille byen et must å få med seg, for den som er inter­es­sert i historie, arki­tektur og kunst. Ravello skal angi­velig ha blitt grunn­lagt i begyn­nelsen av 400-årene, som et flukt­sted fra visi­go­tiske krigs- og plynd­rings­raid. Vi vil ikke bli forundret om det i frem­tiden skulle vise seg at det har ligget romerske villaer her. Ravello har en spek­ta­kulær belig­genhet på platået til en lang­strakt, oval fjell­for­ma­sjon, som stiger 360 meter nesten rett opp fra Saler­no­bukten. Ved foten av fjell­for­ma­sjonen i sør ligger byen Atrani.

Ravello er kjent som et av verdens vakreste steder – her ser du utsikten fra Villa Cimbriones Terrazza dell’In­finito – Evig­he­tens Terrasse.

Litt om Ravellos historie

Ravello har noen særegen­heter, som gjør den vans­kelig å glemme. De viktigste histo­riske sever­dig­he­tene i Ravello er en kate­dral, to villaer og en hånd­full kirker fra middel­al­deren. Samt havet og Amal­fi­kysten. Utsikten herfra er så ekstremt vakker at du kan bli full­stendig berg­tatt. Ravello vokste seg stor, etter at noen adels­fa­mi­lier forlot Amalfi by rundt år 1000, hvor de hadde drevet sjøfart og handel. Ravello fikk utover på 1000-tallet tette kontakter med normanner-hertu­gene, som senere ble konger over Sicilia og Sør-Italia helt opp til Napoli.
Da norman­nerne erobret Sicilia, fant de bygninger etter tidli­gere arabiske hers­kere. De ble fasci­nert av arki­tek­turen og fusjo­nerte den med egne ideer i tillegg til bysan­tinsk kunst. Denne påvirk­ningen fra Sicilia er lett synlig på Ravellos kirke­ar­ki­tektur. Norman­nerne er for øvrig våre fjerne slekt­ninger – etter­kom­mere etter Gange-Rolv, som i år 911 fikk grev­skapet Normandie i “gave” fra den franske kongen, mot å holde fred. Ravellos middel­al­der­plan med smale smug og gater, passa­sjer og bueganger gjør denne byen til en skatt­kiste for den histo­risk interesserte.

Mer om Ravello

Det første som møter deg når du kommer opp hoved­veien, er den litt frem­med­ar­tede kirken Santa Maria a Gradillo fra 1000-tallet, som er et godt eksempel på den sici­li­ansk-arabiske påvirk­ningen som pussig nok norman­nerne tok til seg og videre­ut­viklet. Rett ovenfor kan du også se deler av den gamle bymuren, som omsluttet den tidlige bebyg­gelsen her. Området rundt Piazza del Vescovado hvor du finner byens kate­dral St Pantaleone, befinner seg også innenfor de gamle bymu­rene. Det samme gjør den flotte Villa Rufolo, som i dag drives som hotell. Du ser det gotiske vakt­tårnet fra 1200-tallet, som også er port inn til villaen i det ene hjørnet av plassen. Bebyg­gelsen her er i hovedsak fra 12–1300-tallet, men mye tyder på at eien­dommen er eldre. Mer at byens kate­dral er kjent for sine flotte bronse­dører og en helt spesiell preke­stol, begge fra 1100-tallet. Selve kate­dralen ble bygd i år 1087. Kate­dra­lens kampa­nile, eller klokke­tårn, ble oppført på 1200-tallet.

Nabo­byen Scala utgjorde sammen med Ravello et viktig reli­giøst senter, med eget bispe­sete og mer enn 100 kirker og klostre i middelalderen.

Enda litt mer om Ravello

Ravello ble på 1000-tallet et bispe­sete, som motvekt mot byen Amalfis sentrale posi­sjon både innen handel, sjøfart og som kirke­sted. Det samme ble byen Scala, på nord-vest­siden av kløften som går opp fra Atrani. Ravello skal i sine velmakts­dager ha hatt mer enn 20 tusen innbyg­gere. I Ravello og nabo­byen Scala, som også var et eget bispe­sete, var det mer enn hundre kirker, og et titalls klostre. Det finnes frem­deles klostre her, Convento San Fran­cesco, som holder til i bygninger fra middel­al­deren. Flere middel­al­der­kirker bør nevnes, ikke minst San Giovanni del Toro fra 1066 og Santa Maria Annun­ziata fra 1281. Det gamle rådhuset Muni­cipo er om lag 1000 år gammelt. Ravello er i dag en ganske eksklusiv turist­de­sti­na­sjon, med mange hoteller av høy standard.

Ravellos Villa Cimbrione

Villa Cimbrione har en litt spesiell historie. Den er kjent alle­rede fra 1000-tallet, men ble i år 1904 kjøpt av en engelsk lord, Ernest William Beckett, som fikk for seg at han her skulle samle bygninger fra forskjel­lige epoker. Slik ble det. Resul­tatet er en merkelig blan­ding av arki­tektur både fra Ravello og andre steder, kontro­ver­sielt, men likevel severdig. Spesielt flott er terrassen helt på sydspissen av klippe­pla­tået som byen ligger på; Terrazza dell’In­finito (Evig­he­tens terrasse), utstyrt med en rekke byster og med en fantas­tisk utsikt over Saler­no­bukten. Omtrent slik velstå­ende romere selv ville gjort det, i antikken. Hvem vet om det her en gang lå en romersk villa? Atrani, ved foten av klippen var et kjent romersk ferie­sted i de første århund­rene etter vår tids­reg­ning. Og vi vet fra andre steder at de verd­satte flott belig­genhet, også den gangen. I dag er Villa Cimbrone et luksushotell.

Ikke rart at utsikten fra Ravello over Salerno-bukten er verdensberømt.

Ravello – et høyt priset feriested blant kunstnere

Mange av de forrige århund­renes store kunst­nere, forfat­tere og stats­menn har besøkt Ravello. Blant dem er malerne Miro og turner, forfat­terne Graham Greene, Tennessee Williams, Rafael Alberti og Gore Vidal. Musi­kere som Leonard Bern­stein og Mstilav Rostro­povich vendte tilbake hit. Stats­menn som John F. Kennedy, Winston Churchill og Fran­cois Mitte­rand har også vært her. Ravello er dess­uten nevnt i Boccacios Deca­me­ronen fra midten av 1300-tallet. Han beskriver stedets stor­slåtte natur og oppholdet i Villa Rufolo. Rickard Wagner var her i år 1880 og fikk inspi­ra­sjon til operaen Parcifal. Edvard Greig elsket stedet.

Positano

Posi­tano ligger svært vakkert til helt vest på Amal­fi­kysten. Den vesle fisker­lands­byen fra middel­al­deren er anlagt i munningen av en kløft, og har bebyg­gelse som klatrer oppover fjell­si­dene på hver side av den fine bade­stranden. Hvite og pastell­far­gede murhus er anlagt trinnvis oppover fjell­si­dene med altaner som er pyntet med blomster. Posi­tano er riktig innby­dende og pittoresk.

Posi­tano med den fine bade­stranden rett ved sentrum og kirken Santa Maria Assunta fra middel­al­deren til venstre på bildet.

Mer om Positano

Posi­tanos hjerte er ved bade­stranden og rundt kirken. I den vestre enden av bade­stranden ligger en liten fisker­havn med et par uteser­ve­ringer. En liten gangvei fører vest­over forbi vakt­tårnet til nok en fin bade­strand. Posi­tanos gater følger frem­deles byens grunn­plan middel­al­deren. Nederst i byen, rett ovenfor bade­stranden, finner du kirken Santa Maria Assunta, angi­velig fra 900-tallet, oppført som klos­ter­kirke til bene­dik­ti­ner­klos­teret Santa Maria & San Vito. Kirken er første gang nevnt i skrift­lige kilder på 1000-tallet. Legg merke til den vakre kuppelen som er kledd med kera­miske fliser i friske farger. Fasaden ble endret under barokken på 1600-tallet. Inne i kirken kan du se et cirka 1000 år gammelt ikon fra bysan­tinsk tid.

Enda litt mer om Positano

De fleste restau­ran­tene ligger i forbin­delse med sentrum ved stranden og kirken. Flere hoteller og enkelte restau­ranter ligger også lenger opp i byen, tilpasset den gamle byplanen. Smale gate løper på tvers av åssi­dene mellom den terras­serte bebyg­gelsen. I den nederste delen av byen finner du butikker, kafeer, barer og restau­ranter. Spesielt i gåga­tene helt nederst i byen finner du mengder av mote­for­ret­ninger, som selger lokal­pro­du­serte sommer­klær, lærvesker og sandaler. Posi­tano har de siste tiårene tiltrukket seg et temmelig kresent publikum, med inter­na­sjo­nale kjen­diser. Pris­ni­vået er ikke avskrek­kende, selv om enkelte hoteller og restau­ranter retter seg mot et penge­sterkt publikum.

Litt om Positano gjennom tidene

Posi­tano skal ha vært kjent blant greske sjømenn og bebodd under romer­tiden. Byen var i middel­al­deren en havneby tilhø­rende repub­likken Amalfi, og opplevde gode tider frem til cirka 1130. Fra den gang har Posi­tano opplevd veks­lende tider under forskjel­lige makt­ha­vere. På 16- og 1700-tallet opplevde handels­skip fra byen gode tider, med import av varer østfra i vene­ti­ansk tjeneste. Mange av de fine barokke villaene ble bygd under denne oppgangs­tiden. Napo­le­ons­kri­gene på slutten av 1700-tallet satte en stopper for dette. Halv­parten av befolk­ningen her emigrerte til Aust­ralia og Amerika i siste del av 1800-tallet. Helt frem til 1950-årene var byen fattig og ukjent, inntil jet-settere oppdaget Amal­fi­kysten, i stor grad på grunn av forfat­teren John Stein­beck, som skrev en repor­tasje om Posi­tano i Harper’s Bazaar i 1953. Etter hvert som hippier ankom på 1960 og ‑70-tallet, oppsto en ny næringsvei her – produk­sjon av lette sommer­klær i pastell­farger, samt lærvesker og sandaler. Siden den gang har dette kjenne­tegnet denne vesle, popu­lære ferie­byen. I dag er turisme og mote viktige nærings­veier, i tillegg til fiske.

En utflukt du aldri vil glemme

Om lag 5 kilo­meter fra Posi­tano ligger– Li Galli – en liten øygruppe som består av 3 idyl­liske øyer, il Gallo Lungo, la Rotondo, og il Castel­lu­ccio. På den største av øyene ble det for drøye to tusen år siden bygd en villa av romerske aris­to­krater. Denne romerske villaen ble på 1970-tallet kjøpt av den verdens­kjente russiske danseren Rudolph Nurejev.

Praiano

Den billed­skjønne byen Praiano på Amalfi-kysten ligger på cirka 100 meters høyde over havet. Praiano har en liten strand og et lite havne­om­råde for byens fisker­båter i den ene enden av byen, og en annen strand i den andre enden, belig­gende i liten kløft – hvor det er rock’n roll. Praiano er – med unntak av den østlige kløften – en meget stille og rolig liten by. Amalfi-kysten og Praiano er oppført på Unescos liste over Verdensarven.

Praiano er en annen middel­al­derby på Amalfikysten.

Mer om Praiano

Praiano er spredt over et ganske stort område, på begge sider av et klippe­frem­spring. Praiano er en by med røtter fra middel­al­deren, noe du kan oppleve i et par av byens kirker. En av Praionos viktigste kultur-sever­dig­heter er Chiesa di San Luca Evan­ge­lista. Kirken har flere side­ka­peller med kirke­skatter og gjen­stander, angi­velig fra Lukas’ liv, og et vakkert deko­rert gulv av deko­rerte kera­miske fliser fra 1700-tallet. Kirken San Luca Evan­ge­lista antas å være oppført så tidlig som 900-tallet, og er nevnt i skrift­lige kilder I 1123 og 1202. Kirken huser også male­rier av renes­sanse­kunst­neren Giovanni Bernardo lama fra 1500-tallet. Abso­lutt verd å få med seg. En annen middel­al­der­kirke, San Giovanni Battista (Johannes Døperen) fra 1200-tallet har et origi­nal­gulv av malte deko­rerte fliser, som den inter­es­serte bør få med seg. Som mange vil se, benyttes også kera­miske fliser utvendig, blant annet på Amal­fi­kys­tens kirke­kupler, gjerne i sterke kontrast­farger i flotte mønstre.

Mer om Praiano og hvorfor byen “bare nesten” er stille og rolig

Praiano er i det store og hele stille og rolig. Dagene tilbringes gjerne på stranden i vest ved den vesle fisker­havnen, eller på vand­ringer i terrenget over byen, hvor både naturen og utsikten er aldeles prakt­full. Hotel­lene ligger terras­sert i skrå­ningen over havet, og utsikten er fantas­tisk også fra uteres­tau­ran­tene her. Det finnes flere gode spise­steder i byen, og hotel­lenes restau­ranter tar i mot gjester utenfra, som ikke bor der. Pussig nok kan dovne Praiano by på en av Amal­fi­kysten fremste natt­klubb-attrak­sjoner. Klubben Afri­cana holder til i en grotte ved den smale bade­stranda øst i Praiano og her er det full rulle til langt ut i de små timer. Afri­cana Club har sitt opphav i 1960-årene, da hippiene og jetset­terne hadde oppdaget Amal­fi­kysten og hadde behov for et sted å feste.

Litt om Praianos historie

Amalfi-kystens gull­alder i middel­al­deren var fra 900-tallet til midt i første halvdel av 1100-tallet. Praiano var sommer­re­si­dens for Amalfi-repub­lik­kens doger – grever – på denne tiden, på grunn av sin skjønnhet. Praiano hadde en blomst­rende silke­in­du­stri på 1500-tallet. Før det hadde byen vært enga­sjert i Amalfi-repub­lik­kens handels- og sjøfarts­virk­somhet i Middel­ha­vets østlige og vest­lige del. Silke­in­du­strien møtte sterk konkur­ranse, og måtte gi opp på 1800-tallet. På 1900-tallet oppdaget man koraller, og bear­bei­ding og fored­ling av disse til smykker og pryd­gjen­stander ble viktig for flere av byene på Amalfi-kysten. Praiano opplevde stor utflyt­ting fra 1800-tallet frem til cirka 1920, med nær halv­parten av befolk­ningen som emigrerte til Aust­ralia og Amerika – i likhet med Norge. I dag er turisme den viktigste nærings­veien i Praiano, i tillegg til fiske.