Chios

 

En rundtur på Chios

Chios er en særegen gresk øy med helt spesi­elle middel­alder-lands­byer belig­gende på den sørlige halv­delen av øya. Mye av nærings­grunn­laget på denne delen av øya har tradi­sjo­nelt vært knyttet til mastik-produk­sjon. Mastik er en sevje som utsondres fra kvaen til Mastik­bus­kene, og som blir til harpiks. Denne harpiksen spesi­elle egen­skaper som siden antikken har gitt stor velstand til byene sør på øya. Mer om mastik i avsnitt lenger ned. Den nord­lige halv­delen av Chios skapte velstand på en annen måte; gjennom skips­fart. Chios har vært et popu­lært reisemål blant norske turister, ikke minst på grunn av at norske Lilleput frem til 2017 gjorde øya tilgjen­gelig for hjem­me­mar­kedet. Pris­ni­vået er svært beha­gelig og det er en god del inter­es­sante sever­dig­heter på øya.

Lunsj hos Mutter’n på torget i den vakre og spesi­elle byen Pyrgos.

Litt om Chios i antikken

Øyas opprin­ne­lige befolk­ning var i følge histo­ri­keren Herodotus (Ca. 485–420 f Kr) av den palas­giske stammen Leleg, som hevdet å ha minoisk opprin­nelse fra Kreta. Chios var for cirka 3.500 år siden en del av det Mykenske riket, som hadde en utpost ved den vesle lands­byen Emporio sør på øya. Her er det gjort funn, som er utstilt på det fine og sever­dige arkeo­lo­giske museet i Chios by. Ved Emporio er det også et akro­polis med rester av et dorisk tempel fra cirka 4–500 f Kr, men dette er dess­verre avstengt fordi fjell­toppen er mili­tært område på grunn av nærheten til Tyrkia. Chios begynte for øvrig å slå egne mynter svært tidlig rundt år 600 før Kristus, med Sfinxen som øyas symbol. I Emporio kan du også finne rester etter oldkir­ke­lige bedehus, privathus som var innrettet for dåp og kristne ritualer – etter alt å dømme delvis bygd av rester fra det doriske tempelet. Et kraftig jord­skjelv i år 1881 ødela mye gammel bebyg­gelse. I Emporio kan du sole deg på  bade­strender av sort lavastein.

Mastik-lands­byen Mesta på Chios er bygd i sirkel innenfor bymurer. Foto: © reisdit.no.

 

Mer om Chios og mastikbyene

Chios hadde sin største frem­gang under middel­al­deren, mye på grunn av den sjeldne mastik-harpiksen, som var en etter­spurt lege­middel. Spesielt på 13- og 1400-tallet, da Chios var under­lagt Genova, opplevde øya stor velstand. Det finnes i alt 20 mastik­lands­byer. Vi anbe­faler  et besøk i noen av disse mastik­lands­byene – spesielt Véssa, Pyrgi, Mesta og Olympoi bør besøkes. Byene er bygget i spesiell arki­tektur, med ytterste husrekke rundt hele byen som en bymur, og et intrikat nett­verk av smug og over­bygde partier innenfor, for at lands­byene skulle være enkle å forsvare. Mastik-lands­byene ble i middel­al­deren anlagt et stykke inn fra kysten, slik at de skulle være mindre tilgjen­ge­lige for sjøfa­rende pirater. Innbyg­gerne i Pyrgi har for øvrig en helt spesiell måte å pusse muren på husene, som gir en slående effekt. En lunsj på torget i Pyrgi anbe­fales. Vi spiste hos en hyggelig gammel dame, som serverte en nydelig gryte­rett. Ved torget er det en portal til en middel­al­der­kirke, som ligger som et separat «kvartal i kvartalet».

Mastik­lands­byen Olympio er verd et besøk.

Mastik – velgjører og trussel

Mastik har helt siden antikken vært etter­spurt på grunn av mange bruks­om­råder, som blant annet mage­me­disin – mye tyder på at mastik-harpiksen kurerer magesår. Mastik ble også benyttet som helse­kost i form av ”tygge­gummi” i gamle­dager. I dag er den fort­satt svært verdi­full, og både lege­mid­del­in­du­strien og NASA er på kunde­listen. Den verdi­fulle mastiken har dess­verre ikke bare vært et gode for øya. Det som er verdi­fullt vil mange ha, og øya har vært gjennom mange grusomme okku­pa­sjoner gjennom århund­rene.  Når du besøker Chios bør du bli med på en guidet rund­reise, eller reise rundt på egen­hånd. Du vil bli forbløffet av hvor lite berørt mange av lands­byene du kommer til, synes å være av moderne tider. Rundt på øya finner du også mange lune bukter med bade­strender, som du kan ha helt for deg selv. Da vi besøkte øya, så vi delfiner som lekte i en av buktene.

Klos­teret Neá Moní er sammen med Daphni og Hossios Lucas oppført på Unescos liste over Verdens­arven. Foto: Dennis Matheson / Wikipedia.

Klosteret Néa Moní – på Unescos liste over Verdensarven

Det gamle klos­teret Néa Moní, hvor det i år 2006 kun bodde én eneste gammel nonne, er nylig restau­rert og står på Unescos liste for Verdens­arven. Néa Moní ligger vest på Chios, om lag en mil fra Chios by. Klos­teret ble bygd i år 1.042 på stedet der tre kristne eremitter skal ha funnet et ikon av Jomfru Maria.

En av Neá Moní vakre mosa­ikker i bysan­tinsk stil. Se link nederst på siden. Foto: © eikonografos.com.

Vegger og kupler er prakt­fullt deko­rert med bysan­tinske mosa­ikker, og er i høyeste grad verdt et besøk. Også gulvene har flotte mosa­ikker, lagt etter bygnin­gens opprin­ne­lige grunn­plan, som har vært uendret i nesten tusen år. Når den siste nonnen dør, skal klos­teret igjen overtas av munker. I klos­teret oppbe­vares hode­skal­lene til marty­rene fra massa­kren i 1882.

Massakren i år 1882

Etter tyrkisk osmansk styre i cirka 250 år, sluttet befolk­ningen på Chios seg til frihets­opp­standen i år 1882, som startet på naboøya Samos. Resul­tatet ble repre­sa­lier fra den tyrkiske sultanen, som skapte sjokk­bølger over hele den opplyste verden – ikke minst på grunn av den franske maleren Eugène Delac­roix’ drama­tiske bilde. 30 tusen av Chios’ innbyg­gere ble drept, og mer enn 50 tusen kvinner, barn og menn ble fanget og solgt som slaver. Néa Moní ble det natur­lige tilflukts­stedet for mange, men de tyrkiske solda­tene kom også hit og myrdet for fote, også munkene som bodde her. Ved lands­byen Anávatos kastet 400 kvinner og barn seg utenfor klippen for å begå selv­mord, isteden for å bli myrdet av tyrkerne. Det er sterkt å besøke dette stedet, som i dag er en liten landsby med noen få bebodde hus.

Reisdit på tur – en stopp utenfor det som angi­velig skal være huset hvor Chris­to­pher Columbus vokste opp. Foto: © reisdit.no.