Firenze

 

Mer om Firenze

Første gang man ankommer det histo­riske senteret i Firenze, er det lett å få sjokk. I Firenze er det nemlig så kort avstand mellom kultur-sever­dig­he­tene at inntrykket kan bli ganske vold­somt. Spesielt hvis du på forhånd har lest litt kunst­his­torie og vet betyd­ningen av det du ser. Her er det knapt mulig å bevege seg ti meter uten å komme i nærkon­takt av tredje grad med arki­tektur og kunst i den abso­lutte verdens­klasse. Det skjedde nemlig noe spesielt i Firenze på begyn­nelsen av 1400-tallet.

Man kan bli ganske lamslått av all kunsten – over alt i Firenzes histo­riske sentrum. Her Ammannatis Neptun­statue på Piazza della Signora fra slutten av 1500-tallet.

Hva er renessansen?

Ordet renes­sanse betyr gjen­fø­delse. Rundt år 1400 gjen­opp­dager man antik­kens klas­siske verdier – både arki­tek­turen, skulp­turen, litte­ra­turen og ikke minst ble bevisst de store filo­so­fenes tanker. Skrif­tene til Platon, Aris­to­teles og andre av antik­kens filo­sofer ble gjen­opp­daget. Deres tanker og ideer fikk stor betyd­ning, og ble driv­stoffet for renes­san­sens utvik­ling. Nå ble huma­nisme, fornuft og kunn­skap verd­satt, mens Guds og kirkens uinn­skren­kede makt ble satt på prøve.

 

Renes­sansen søkte perfek­sjon både i gjen­gi­velsen av mennesker og natur. Perspek­tivet ble viktig. Her «Bebu­delsen» av Leonardo da Vinci, ett av hans rela­tivt få full­førte olje­ma­le­rier – fra cirka år 1472. Foto: Web Art Gallery.

Plut­selig ble mennesket og kunst­neren satt i sentrum. Kunst­nerne var dati­dens rocke-stjerner, om vi får si det slik. Firenze er kjent som byen der renes­sansen startet. Men byen spilte også en viktig rolle i middel­al­deren hva angår arki­tektur, kunst og byut­vik­ling. Det kan du lese mer om i egne avsnitt. Link til en meget nyttig nett­res­surs for Firenzes museer her, hvor du også kan forhånds­be­stille billetter – noe som anbe­fales på det ster­keste, med mindre du liker å stå i kø.

Renes­sansen åpnet for nye tanker om en ny verden: Leonardo da Vinci tegnet et flyi år 1485. Foto: © Web art gellery.

Multitalentenes tid

Multi­kunst­nere som Leonardo da Vinci, Brunel­leschi og Michel­angelo ble de nye forbil­dene. De var malere, skulp­tører, oppfin­nere og arki­tekter i én og samme person. Noen av arki­tek­tur­his­to­riens største presta­sjoner er knyttet til disse mennes­kene. Vanlige folks forvent­ninger til frem­tiden og utvik­ling må ha vært enorme. Renes­sansen var enkelt­in­di­vi­dets epoke, og kunst­nerne nøt enorm respekt. Mens kirken tidli­gere var den viktigste oppdrags­giver for kunst, begynte nå velstå­ende bankierer og handels­menn å bestille kunst og arki­tektur. Kunst­nere som tidli­gere hadde hatt kirken som kunde, fikk dermed anled­ning til å bruke sine talenter også på verds­lige bygg og objekter. Mye av det fineste som ble bygget og skapt i renes­sansen er bevart for etter­tiden – og en god del av dette kan oppleves nettopp i Firenze.

Firenzes skyline er ikke til å ta feil av…

Firenze som turistdestinasjon

Firenze er en utrolig populær by, egentlig altfor mye besøkt. Turister fra hele verden kommer hit for å oppleve den enestå­ende kunsten og arki­tek­turen. Firenzes gamleby er oppført på Unescos liste over Verdens­arven – og det er ikke uten grunn. Spesielt i sommer­halv­året er det ekstremt folk­somt her. Det er et must å bestille billetter på forhånd til de viktigste museene, som Ufizzi-museet, hvor du har anled­ning til å se et omfat­tende utvalg av verdens aller viktigste kunstskatter.

Piazza della Signora er Firenzes viktigste plass. Foto: © Turisimo Firenze.

Firenzes histo­riske senter er rela­tivt lite i utstrek­ning. De fleste av Firenzes kultu­relle sever­dig­heter er dermed innen gåav­stand. Firenze er delt i to av elven Arno. De fleste sever­dig­he­tene ligger på nord­siden av elven. I og rundt Firenzes histo­riske sentrum finner du mange åpne plasser med kafeer og restau­ranter med uten­dørs serve­ring. Prisene her kan være ganske stive, men det er ikke til å unngå i en så populær by som Firenze. Du skal ikke langt bort fra det mest ”sentrale sentrum” før du merker det posi­tivt på prisnivået.

Litt om romertiden

For å forstå det du ser i Firenze er det helt nødvendig å vite litt om utvik­lingen som byen har vært gjennom – også før renes­sansen. Som mange andre av Europas kultur­byer, ble Firenze grunn­lagt av romerne – sporene etter dem er faktisk frem­deles synlige – om ikke helt oppe i dagen.

Rekon­struk­sjon av det romerske teateret etter arkeo­lo­giske utgra­vinger forteller at Firenze var en viktig by alle­rede for to tusen år siden. Foto: museicivicifiorentini.comune.fi.it.

I likhet med andre itali­enske byer, som blant andre Verona, Torino, Como, Pavia, Bologna og Lucca, finner du frem­deles tyde­lige spor etter det rett­vink­lede romerske gate­nettet med sentralt belig­gende torv, der byens gamle romerske forum lå. Disse byene med romersk opprin­nelse hadde fort­satt å fungere gjennom middel­al­deren. Deler av romerske bymurer og byporter finnes frem­deles i mange byer over nesten hele Europa. I over­ras­kende sterk grad forholdt innbyg­gerne seg ennå til antik­kens bytra­di­sjoner innen handel, jus og sosiale forhold, noe som bekrefter romernes eksep­sjo­nelle dyktighet hva angår infra­struktur og styresystem.

Litt om Firenzes historie før renessansen

Firenzes byhis­torie starter år 59 før vår tids­reg­ning. Da anla romerne en castrum her – på nord­siden av elven Arno. I likhet med de aller fleste andre romerske fest­nings­byer fikk Florentia – den blomst­rende byen – en rektan­gulær grunn­plan med snor­rette gater i et rett­vinklet nett med et forum – en stor, åpen plass – midt i, og byporter midt på hver side av bymuren, som omga bebyggelsen.

Romer­ti­dens gate­nett er frem­deles synlig i Firenze. Foto: © vps.it.

Hoved­ga­tene, cardo i retning nord-sør og decu­manus i retning øst-vest krysset hver­andre nettopp her – i forum. Her, som i mange andre byer med romersk opprin­nelse, eksis­terer forum fort­satt som plass. I middel­al­deren het denne plassen Mercato Vecchio (det gamle markedet) – i dag heter den Piazza della Repubb­lica. Under keiser Hadrian (117–138 e. Kr.) ble det bygget en bro over elven Arno i den sørlige forlen­gelsen av cardo. Rett utenfor bymu­rene lå Floren­tias amfi­teater eller arena. Den ovale formen kan frem­deles sees i gate­lø­pene her – byen er med århund­rene vokst langt utenfor sitt opprin­ne­lige areal. Florentia ble i romer­tiden et livlig handels­senter på grunn av sin plas­se­ring med frodige omgi­velser i dalbunnen langs elven Arno. I området rundt dagens Duomo er det funnet rester etter et kris­tent kultsenter.

Firenze i folkevandringstid og tidlig middelalder

Etter at Vest-Romer­riket gikk i oppløs­ning år 476, opplevde også Firenze uro og vold. Germanske stammer strømmet inn i Italia, særlig ostro­go­terne for brutalt frem under kong Totil, angi­velig en svensk høvding fra Gotland, senere leder av mange germanske stammer. Det Øst-Romerske riket rykket i år 535 inn i Italia til forsvar, og det ble ført krig over store deler av den itali­enske halvøya frem til år 552, da ostro­go­terne ble fordrevet.

Vandal­kongen Totila ødelegger Firenze cirka år 540 – illust­ra­sjon fra Giovanni Vill­anis Nuova Cronica ca år 1280–90. Kilde: Wikipedia.

Firenze fikk gjen­nomgå – byen ble beleiret og angrepet rundt år 540. Barba­rene og vanda­lene ødela mesta­parten av Firenze, angi­velig med unntak av blant annet et åtte­kantet mars-tempel som var omgjort til en kristen kirke, som man antar at er forlø­peren til dagens Battis­tero – dåpskapellet.

Kort om langobardere, bysantinere og Karl den Store

Byen kom seg på fote igjen og ble gjen­opp­bygd innenfor romer­ti­dens bymurer. Lango­bar­dene, en annen germansk stamme, tok herre­dømme over store deler av Italia i år 568, med stadig følgene konflikter med Bysants. Man vet lite om hva som skjedde i Firenze og Toscana i denne perioden.

En plate fra lango­bar­der­kongen Agil­ulfs hjelm med hoved­per­sonen avbildet i midten. Funnet ved Pistoia og utstilt i Firenzes arkeo­lo­giske museum i Palazzo Bargello. Foto: Sailko / Wiki­pedia CC-BY-SA 3.0.

I år 774 erobret Karl den Store meste­parten av Italias nord­lige halv­part på oppford­ring fra paven, og ble i år 800 kronet til keiser av Det Hellige Romer­riket som takk for hjelpen. Denne sere­mo­nien fant sted i Peters­kirken i Roma. Fra denne tiden finner vi i Firenze den sever­dige kirken Santi Apostoli, full­ført i år 786 i tidlig romansk stil, med bygge­ma­te­rialer fra romerske bygninger og ruiner – som så mange andre kirker i Toscana. Dåps­ka­pellet Battis­tero ved Duomo er et av byens mest kjente bygg. Det er antatt at bygningen ble oppført på 1000-tallet, men mye tyder på at opprin­nelsen til bygningen er mye eldre – kanskje fra de første årene av 400-tallet. Mer om Battis­tero i eget avsnitt. Firenze hadde mistet mye av sin betyd­ning etter romer­ri­kets fall, men den hadde fort­satt en stra­te­gisk viktig belig­genhet ved elven Arno.

Firenze fra 800-tallet frem til «gullalderen» på 1000-tallet

Frakt av jord­bruks- og handels­varer på Arno førte til at det vokste frem en markeds­plass på utsiden av de gamle romerske bymu­rene på 7–800-tallet, mellom byen og elven. Et stykke ut på 800-tallet utvides bymuren til å omfatte det trian­gelet ned mot elven, som markedet utgjorde. Rundt år 1.000 begynner Firenze å bli en handelsby av en viss betyd­ning, og blir valgt som hoved­stad i mark­grev­skapet Toscana iste­denfor Lucca.

San Miniato al Monte ligger vakkert til i åssiden over Firenze. Foto: © www.hiddenitaly.com.

I år 1013 starter byggingen av den vakre romanske kirken San Miniato al Monte, som ligger i åssiden over Firenze, på sydsiden av elven Arno. Her benytter hånd­ver­kerne seg av hvit marmor og grønn stein, og skaper et bygg­verk som inspi­rerer til flere liknende kirke­bygg i Toscana.
I nærheten ligger også Forte Belve­dere og Porta San Giorgio fra år 1260, Firenzes eldste origi­nale byport, samt Piazzale Michel­angelo med kopier av kunst­ne­rens mest berømte skulp­turer, blant annet David. Rundt år 1050 blir det inngått en alli­anse mellom paven, erke­bis­kopen og de lokale bisko­pene om å gjøre byen til et senter for en stor reform­be­ve­gelse. I år 1069 slutter også den mektige mark­grev­innen Mathilda av Toscana seg til alli­ansen. Byen får etter­hvert en bety­delig virk­somhet innen tekstiler – en sterk vekst innen ullspin­ne­rier og veve­rier gir en økning av handel – stoffer og klær fra Firenze blir kjent for sin høye kvalitet, og etter­spør­selen øker vold­somt. Grunn­laget for byens makt og rikdom er lagt og nå begynner det som kalles Firenzes Gull­alder. I år 1095 er det første Kors­toget for gjen­erob­ring av den hellige byen Jeru­salem i gang, og dette påvirker handelen posi­tivt. I løpet av de påføl­gende kors­to­gene vokser Firenze seg stadig sterkere.

Samme år som mark­grev­innen Mathilda av Toscana dør, herjes Firenze av en voldsom bybrann – illust­ra­sjon fra Giovanni Vill­anis Nuova Cronica ca år 1280–90. Kilde: Wikipedia.

Firenzes Gullalder i middelalderen

Firenzes Gull­alder starter altså omtrent 300 år før den kjente «gull­al­deren», nemlig renes­sansen. En god del av forut­set­nin­gene for nettopp renes­sansen skapes i middel­al­deren. I år 1115 dør Mathilda av Toscana, med den følge av at det eksis­te­rende adels­veldet, som i sin tid ble innført av Karl den Store sent på 700-tallet, blir opphevet, og i år 1183 får byen rett til selv­styre. I denne peri­oden skjer også det at mektige jord­eiere fra området rundt Firenze flytter inn i byen og bygger palasser til å bo i. Med den stadig økende handelen oppstår finan­sie­rings­behov og bank­virk­somhet. Enkelte av de mektige fami­liene enga­sjerer seg som bankierer, og på 1200-tallet er veksten i handels­virk­som­heten nærmest eksplosiv – drevet av eksport av tekstiler, vin og landbruksvarer.

Firenze slo egne gull­mynter – fior­inos eller floren­ti­nere på norsk – her i 1347-utgaven. Kilde: Wikipedia.

I år 1252 begynte Firenze å slå gull­mynter, såkalte floren­ti­nere, som ble en ytterst populær og gangbar valuta over hele Europa, der sølv­mynter var stan­darden. Handelen var inter­na­sjonal med forbin­delser til både England og Flan­dern, hvorfra man impor­terte råvarer og halv­fab­ri­kata. I år 1273 ble eksem­pelvis 13 % av Englands totale ullpro­duk­sjon ekspor­tert til Firenze, hvor intet mindre enn en tredjedel av befolk­ningen jobbet med tekstil­pro­duk­sjon, fra karving av ull til farging, veving og skred­dersøm. Stoffer ble ekspor­tert i alle himmel­ret­ninger i bytte mot gull, krydder, silke og råvarer som strømmet inn fra Østen, Afrika og ble videre­solgt til euro­pe­iske stater – fra Skan­di­navia ble det handlet tørr­fisk, pels og hval­bein. Med importen oppstod verk­steder som bear­beidet og foredlet råvarer for salg og eksport, alt fra metall­ar­beider, garve­rier, lærvarer, trevarer, møbel­pro­duk­sjon, intarsia, stein­hug­ging og ‑sliping, gull­smeder, frisører, skoma­kere og murere – kort sagt; alt innen hånd­verk. Disse hånd­verks­grup­pene dannet egne laug, som ikke bare regu­lerte virk­som­he­tene i byen, men som også inntok viktige posi­sjoner hva angår handels­pri­vi­le­gier og poli­tikk. Noen av de mektigste laugene hadde repre­sen­tanter i bystyret.

Firenze i over­gangen fra middel­al­deren til renes­sansen – Duomo er ferdig­stilt med Brunel­leschis kuppel. Kilde: Wikipedia.

I tillegg til handel var det etter hvert også en bety­delig kultu­rell utveks­ling. I år 1202 utga Leonardo Pisano boken «Liber Abaci», der et nytt regne­system ble presen­tert basert på de arabiske tallene med null og desi­maler. Der det er mye penger og velstand, oppstår det alltid makt­kamp. Fami­lier som Guel­fene og Ghibe­li­nerne – repre­sen­tanter for henholdsvis keiser­makten og pave­makten – kjempet om makten med ikke alltid rede­lige midler. Firenze opplevde stadig omskif­tende styre­sett, men samtidig sterk økning i folke­tall og velstand. På slutten av 1200-tallet bodde det hele 110.000 mennesker innenfor bymu­rene og 400.000 utenfor. Det ble derfor startet bygging av ny bymur i år 1284 – et arbeid som skulle vare i nesten 50 år. Murens lengde ble totalt 8,5 kilo­meter med hele 73 forsvar­s­tårn på 23 meters høyde. 15 flott deko­rerte og stase­lige byporter ledet inn til Firenze, som nå hadde et areal på cirka 5 kvad­rat­kilo­meter. Firenze var nå Europas fjerde største by. I dag finnes det kun rester av denne bymuren sør for elven Arno.

Basi­lica de Santa Croce er ikke bare vakker, den er også mauso­leum for mange av Firenzes histo­riske nota­bi­li­teter. Foto: Amada44 / Wiki­pedia CC-BY-SA 3.0.

Mer om Firenzes historiske sentrum

Denne delen av Firenze, som ikke er stor, er likevel bemer­kel­ses­verdig rik på kunst og arki­tektur. La oss begynne helt øst i gamle­byen, med den gotiske kirken Santa Croce fra 1294, som inne­holder store kunst­skatter, som fresko­ma­le­rier fra tidlig 1300-tall av Giotto og hans elev Taddi, i tillegg til en av kunst­his­to­riens mest kjente altertavler.

Giotto di Bondones berømte Baron­celli Polyp­tych – Kroningen av jomfruen – den gotiske spiss­buen i midten ble kappet for å passe inn i et rektan­gu­lært format under renes­sansen. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Kirken ble tidlig et mauso­leum for Firenzes berømt­heter, og omfatter grav­ste­dene til Gallilei, Bruni, Machia­velli og Michel­angelo, samt et minnes­merke over Dante. Det mest spen­nende ved Santa Croce finner man ved klos­ter­gangen til høyre for kirken, nemlig det berømte Capella dei Pazzi, et prakt­fullt lite renes­sanse­ka­pell med kuppel, som har nyde­lige deko­ra­sjoner i taket.

Det vakre Capella dei Pazzi har sikret seg en plass i arki­tek­tur­his­to­rien. Foto: tiseb / Wiki­pedia CC-BY-SA 2.0.

Litt om andre severdigheter

I den frem­med­ar­tede kirken Orsan­michele fra første halvdel av 1300-tallet, kan du se et enestå­ende alter fra 1350-årene av Andrea Orcagna, mens ytter­veg­gene inne­holder 14 nisjer med skulp­turer av skyts­hel­gener for byens forskjel­lige laug. Her er også reli­effer som skildrer laugene i arbeid. Orsan­michele ser slett ikke ut som en kirke, men som et hus i gotisk stil.

I Firenze finnes verdens­kunsten over alt. I kirken Badia Fioren­tina kan du f eks oppleve «Jomfruen åpen­barer seg for St. Bern­hard» malt av Filip­pino Lippi år 1482 – 1486. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Kirken Badia Fioren­tina fra år 978 har et sentralt verk av Filip­pino Lippi, «Jomfruen frem­står for St. Bern­hard» fra 1485, samt fresker i klos­ter­gangen fra 1400-tallet. Palazzo Nonfinito ble påbe­gynt av Buon­ta­lenti i 1593 og er frem­deles uferdig. Det huser Italias første antro­po­lo­giske og etno­lo­giske museum, som ble åpnet i 1869. Her finnes også kunst fra Italias kolonitid, samt gjen­stander samlet av kaptein Cook på hans Stil­le­havs­eks­pe­di­sjoner på 1700-tallet. Museo di Firenze com’era doku­men­terer byens utvik­ling ved hjelp av kart, tegninger og male­rier. Casa Buona­rotti består av tre hus som Michel­angelo i 1508 kjøpte som inves­te­rings­ob­jekter. Hans slekt­ninger har skapt en viktig samling arbeider her, som tidlige skulp­turer og reli­effer, samt en tremo­dell av fasaden på kirken San Lorenzo, som aldri ble igang­satt. På Piazza della Signora finner du Palazzo Vecchio fra 1322 og Loggia delle Signoria fra 1382, også kalt Loggia dei Lanzi, blant de mange skulp­tu­rene, som er spredt utover plassen, som eksem­pelvis Neptun-fontenen og David­sta­tuen av Michel­angelo, bare for å ha nevnt noen.

Man anså også i renes­sansen at en viss frekvens av henret­telser var av det gode, og her blir ikke bare Giro­lamo Savo­narola hengt, men også for sikker­hets skyld brent. Domi­ni­ka­ner­munken unnslapp på denne elegante og utspe­ku­lerte måten druk­nings­døden i det Herrens år 1498. Kilde: Wikipedia.

Firenzes middelalder-arkitektur

Mye av middel­al­de­rens Firenze er borte, men du finner en del av de smale smugene og eldre palazzo’ene mellom Piazza della Reppub­lica og Arno. Her finner du også rester av de mange tårnene som ble bygd av mektige fami­lier, som boliger som kunne forsvares – etter­hvert ble også disse tårnene rene presti­sje­bygg. Du finner frem­deles rester av slike tårn i Firenze – innbygd som del av nyere palasser og byhus. I byen San Gimig­nano i Toscana står frem­deles uvanlig mange av disse tårnene – i Bologna er det par stykker – i rådhuset i Siena er det male­rier av flere slike. Disse tårnene ble utgangs­punkt for den private og offent­lige palas­sene, som ble bygd på 1200- og begyn­nelsen av 1300-tallet. Et slikt hus finner du i Via Porta Rossa 13 mellom Piazza della Reppub­lica og Arno – det heter Palazzo Davan­zati og er i dag et museum, et eksempel på den forvand­lingen et typisk palazzo gjen­nom­gikk fra middel­al­deren til renessansen.

Palazzo Davan­zatis inte­ri­ører er en fryd for øyet. Her fra pape­gøy­e­salen. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Mer om Palazzo Davanzati – et typisk 1300-talls kjøpmannshus

Palazzo Davan­zati ble bygd midt på 1300-tallet, og er repre­sen­ta­tivt for den type borger- og kjøp­manns­kul­turen, som oppsto i middel­al­de­rens Firenze frem til renes­sansen. Liknende palasser ble omgjort fra middel­al­derske tårnhus til palasser fra cirka år 1200 og frem­over. Hvis du ønsker et nærmere innblikk i denne utvik­lingen, så bør du besøke dette museet, som er en skatt­kiste i alle hense­ender. Palazzo Davan­zati er oppført i fire etasjer med en luftig loggia øverst. I første etasje vender tre butikk­lo­kaler ut mot gaten, hvor man ifølge floren­tinske skatte­lister drev kles­handel. Butikk­lo­ka­lene er ikke forbundet med noen av de tre leilig­he­tene som ligger oppover i etasjene. Palazzo Davan­zati var bygd som en gene­ra­sjons­bolig, hvor tre fami­lier kunne leve adskilt i leilig­heter som var innbyrdes forbundet med en trapp fra den kvad­ra­tiske cortilen eller lysgården midt i bygget.

Fra cortilen i Palazzo Davan­zati – gårds­rommet som ligger midt inne i bygningen. Foto: © www.hiddenitaly.com.

I cortilen var det brønn med talj­e­system hvorfra vann kunne heises direkte opp til den enkelte leilig­heten. Palazzo Davan­zati kunne i likhet med forlø­peren, middel­al­de­rens tårnhus, forsvares ved at prosjek­tiler kunne slippes ovenfra og ramme inntren­gere via sjakter i takhvel­vene på grunn­planet. Loggia’en i øverste etasje ble tilføyd på 1500-tallet. Innvendig er leilig­he­tene deko­rert med vakre fresker.

Husfruens soverom i Palazzo Davan­zati er vakkert deko­rert med fresker. Foto: © www.hiddenitaly.com.

 

Bocaccios Decamerone

På denne tiden ble et viktig litte­rært arbeid skapt – Bocac­cios Deca­me­rone, en samling noveller fra pestens tid i Firenze – Svarte­dauen kom hit i år 1348. Verket Deca­me­rone ble en viktig inspi­ra­sjon for senere forfat­tere som Geoffrey Chaucer og William Shakespeare.

Fra Bocac­cios Deca­me­rone, et litte­rært verk med røtter i middel­al­de­rens kvad, som ble en viktig inspi­ra­sjon for senere forfat­tere. Kilde: Wikipedia.

De offentlige palassene – Palazzo Bargello og Palazzo Vecchio

Itali­enske byer opplevde med mark­grev­innen Mathilda av Toscanas død i år 1115 en viktig endring i styre­sett. Byene ble nå selv­sten­dige kommuner, noe som krevde forma­li­serte styrende organer og møte­steder for disse. Løsningen ble rådhus, der valgte byråds­med­lemmer møttes for å forvalte byens inter­esser, felle dommer i tvister og dømme forbrytere.

Fra Palazzo Bargellos andre etasje – her står skulp­tu­rene slik de har gjort siden Museo Nazio­nale del Bargello åpnet i år 1865. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Rådhu­sene ble bygd som offent­lige palasser, og Firenze har bevart begge sine. Palazzo Bargello ble oppført i siste del av 1200-tallet og var innled­ningsvis Palazzo del Popolo, sete for kommune­rådet. Senere ble bygningen hetende Palazzo Bargello på grunn av at den ble resi­dens for politi­mes­teren, il Bargello i Firenze, i tillegg til å være fengsel. Her finner du også godbiter som skulp­turen Bacchus av Michel­angelo, David av Dona­tello, samt de origi­nale pane­lene til Battis­tero-konkur­ransen i år 1401 av Ghiberti og Brunel­leschi, som regnes som renes­san­sens første kunst­verk fordi de så klart skilte seg fra gotisk kunst.

Ghibertis vinner­ut­kast fra år 1401-02 til dåps­ka­pel­lets dører er utstilt i Museo Nazio­nale del Bargello. Foto: Richard­fabi / Wiki­pedia CC-BY-SA 3.0.

Ghiberti vant for øvrig konkur­ransen, til stor ergrelse for Brunel­leschi. Palazzo Bargello huser i dag oså en utsøkt samling skulp­turer, kunst, deko­rerte rust­ninger, våpen, samt et eget rom med islamsk kunst. Palazzo Bargello ble åpnet som Museo Nazio­nale del Bargello i år 1865.

Palazzo Bargello: I utstil­lin­gene finner du denne vakre globen – en fransk parfyme­brenner fra 1400-tallet. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Palazzo Vecchio

Palazzo Vecchio er vel verd et besøk, både på grunn av den flotte cortilen med fontenen, den over­dådig deko­rerte Sala dei Gigli – Lilje­salen, Michel­angelos Seier, og de rikt utsmyk­kede salene i palasset. Palazzo Vecchio ble bygd på slutten av 1200-tallet, som møte­plass for hånd­verks­lau­gene og deres older­menn. Med økt etter­spørsel og stadig mer handel, vokste det frem en sterk oppblomst­ring av hånd­verks­be­drifter, såkalte manu­fak­turer, som fikk stor betyd­ning og som derfor også søkte makt. I år 1239 fikk dette store følger for byens styre­sett – nå ble de gamle aris­to­kra­tiske fami­liene skjøvet ut på side­linjen, til fordel for dem som skaffet inntekter og penger til byen.

Palazzo Vecchio og Piazza della Sigoria – 1700-talls maleri av Guiseppe Zocchi – utstilt i Palazzo Vecchio. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Palazzo Vecchio er også et viktig symbol på den makt­kampen som lenge hadde pågått mellom guel­ferne og ghibel­li­nerne – de først nevnte støttet tradi­sjo­nelt pave­kirken mens de siste støttet keiseren av det Hellige Tysk-Romerske Riket. Slik var det rundt år 1200. På 1300-tallet var betyd­ningen av disse frak­sjo­nenes opprin­ne­lige tilhø­righet borte. De var kun poli­tiske partier med motset­ninger, slik det var og skulle være i alle byer eller terri­to­rier. Kommune­sty­rets idé ble ansett å være «guel­fisk» både i Firenze og andre byer i det midtre Italia – sann­syn­ligvis betød det at man ønsket et mer selv­stendig styre­sett, uavhengig av keiser­makten. Palazzo Bargello og Palazzo Vecchio er begge ganske util­nær­me­lige, dystre og tilluk­kede bygninger sett utenfra. Tårnet er en over­lev­ning fra tidli­gere middel­alder – nå ble de et stilelement.

Fra Palazzo Vecchios prakt­fulle råds­møtesal Salone de Cinque­cento. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Innvendig ble palass­byg­nin­gene stadig mer påkos­tede og elegante. Vi kjenner liknende bygg fra flere byer, blant andre rivalen Siena. Det gotiske innslaget er ikke så frem­tre­dende som man kan oppfatte ved første øyekast. Mens den gotiske stilen gjennom rådhus og kirke­bygg ble et høyde­punkt av middel­al­dersk bygge­kunst i Vest-Europa, oppnådde den aldri en tilsva­rende utbre­delse og status i Italia. Selv om det ble bygd en god del gotiske kirker her, kjenne­tegnes disse av en kreativ bruk av fler­farget marmor, som gjør dem mer elegante og mindre massive og bastante – et unntak i så måte er kanskje kate­dralen i Milano. Både Firenzes og Sienas Duomo er eksem­pelvis oppført i gotisk stil, uten at man oppfatter det som det primære arki­tek­to­niske uttrykket, om vi får si det slik.

Der dagens Catte­drale Metro­po­li­tana di Santa Maria del Fiore befinner seg, har det ligget flere kirke­bygg tidli­gere. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Firenzes historiske sentrum – Duomos forløpere

Vi tar utgangs­punkt i den eldste delen av Firenze der den enorme Duomo med Brunel­leschis impo­ne­rende domkirke­kuppel domi­nerer bybildet. Duomo ligger helt nordøst i forhold til det gamle romerske gate­nettet, innenfor den nye bymuren som ble bygd rundt år 1175, (som for lengst er revet). Fra 500-tallet var det etab­lert et kris­tent senter som gikk under navnet «Den kristne akse» bestå­ende av et bispe­pa­lass, et dåps­ka­pell, og en bygning for kirke­tje­nere – samt tre kirker; Salva­tore al Vescovo, San Michele Visdo­mini og Santa Repa­rata. Men regner med at den sist nevnte, Santa Repa­rata var midt­punktet i dette kors­for­mede bygnings­kom­plekset, og etter alt å dømme den eldste struk­turen med røtter tilbake til 200-tallet og romer­tiden. Dåps­ka­pellet Battis­tero har sann­syn­ligvis sine røtter fra 3–400-tallet. Dagens Duomo er bygd på grunn­mu­rene av Santa Repa­rata og marmor­gulvet i Duomo ligger 2,70 meter over romer­ti­dens gate­nivå og 1 meter høyere enn dagens gate­nivå. I de 1,70 meter som skiller er det funnet flere lag av histo­riske struk­turer, som mosa­ikker med påfugl-mønster, marmor fra karo­lin­gisk tid rundt år 800, og rester av en kirke­byg­ning fra rundt år 1050.

Firenzes Duomo ruver i bybildet og silhu­etten er ikke til å ta feil av. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Firenzes Duomo

Firenzes Duomo, Santa Maria del Fiore er enorm, med plass til 20 tusen mennesker. Duomo ble påbe­gynt år 1294 i gotisk stil og målet var at byen skulle få Italias største kirke. Arnolfo di Cambio var arki­tekten, for øvrig den samme som sto bak Palazzo Vecchio og Santa Croce. Byggingen av Duomo ble bekostet av byre­pub­likken, men ble stadig avbrutt av poli­tisk uro og skif­tende økono­miske forhold. Da Arnolfo di Cambio døde i 1310 stoppet arbeidet opp, men da man i år 1330 fant reli­kviene til San Zeno­bius i forlø­peren San Repa­ratas krypt, ble det ny inter­esse for å komme videre med dette formi­dable byggeprosjektet.

Firenzes Duomo og campa­nile bak dåps­ka­pellet Battistero.

I 1331 overtok ullhandler-lauget over prosjektet, og disse enga­sjerte i år 1334 Giotto di Bondone som ny bygg­mester. Giotto var da en berømt maler, kjent fra fresker blant annet i Asissi og Padova. Med Andrea Pisano som assis­tent videre­førte Giotto Cambios bygge­plan. Giotto designet og påbe­gynte Duomos campa­nile, som skulle bli retnings­gi­vende for marmor­de­koren på kate­dra­lens fasade. Da Giotto døde i 1337 tok Pisano over som bygg­mester og ledet bygge­ar­bei­dene frem til år 1347 da han tok ansvaret for byggingen av den prakt­fulle Duomo i Orvieto. Svarte­dauen ankom i 1348 Firenze med kata­stro­fale følger – her som ellers i Europa. Arbei­dene ble gjen­opp­tatt av den nye mesteren Fran­cesco Talenti, som full­førte Giottos campa­nile, samt fasaden, apsiden og side­ka­pel­lene til Duomo. Etter ham fulgte en rekke andre mestere og i 1375 var hele Santa Repa­rata revet for å gi plass til byggingen av Duomos skip og kor. I år 1418 sto alt ferdig, med unntak av kuppelen.

Når du ser stør­relsen på mennes­kene under kuppe­lens lanterne, så forstår man bedre hvilken presta­sjon det var å bygge dette på 1400-tallet. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Ghiberti og Brunelleschis konkurranse om kuppelen

Det ble utlyst en konkur­ranse, hvor blant annet riva­lene Ghiberti og Brunel­leschi deltok. I år 1401 hadde den ført nevnte vunnet konkur­ransen om dekoren av bronse­dø­rene til dåps­ka­pellet Battis­tero, noe som nesten tok knekken på Brunel­lesci, som kom på andre­plass. Cosimo di Medicis stemme var utslags­gi­vende for valget av Brunel­leschi, som bestyrtet fikk tildelt sin hatede konkur­rent Ghibert som medan­svarlig mester. Brunel­leschi ble angi­velig syk og overlot konstruk­sjonen av kuppelen til Ghiberti, som etter en tid frasa seg sitt ansvar. Ghiberti innså at han ikke mestret oppgaven med å bygge den største kuppelen siden antikken. I 1423 var Brunel­leschi tilbake som arki­tekt og bygg­mester – uten Ghiberti ved sin side. Da den åtte­kan­tede kuppelen sto ferdig i år 1436 var det en enorm triumf for Brunel­leschi, som med dette skrev seg inn i arki­tek­tur­his­to­rien med store bokstaver. Kuppe­lens spenn er hele 44 meter og Brunel­leschi benyttet murstein og jern­kjet­tinger for å bygge den med dobbel vegg – en kuppel utenpå en annen – som forskaling.

Innvendig er ikke Firenzes Duomo veldig spen­nende. Foto: © Museo dell’Opera del Duomo.

Fasade og interiør

Fasa­dens marmor­kled­ning i rosa, grønn og hvit marmor ble først full­ført på slutten av 1800-tallet. Vi vet imid­lertid fra en freske fra år 1342 at den var påbe­gynt i samme mønster som Giottos campa­nile – kanskje samtidig. Innvendig er den enorme Duomo skuf­fende enkel med hvite vegger og tak med gotiske ribbe­hvelv og knippepi­larer i grå kant­stein. Gulvets marmor­fliser lagt i geomet­risk mønster stammer fra en reno­va­sjon på 1600-tallet. Det er fresker av Vasari i taket i kuppelen. Det er for øvrig mulig å gå til toppen av kuppelen, via en trapp med 463 trinn. Herfra er det en fantas­tisk utsikt over Firenze. Ved siden av Duomo står Giottos campa­nile – det fritt­stå­ende kirke­tårnet fra rundt år 1300 og Battis­tero med sine berømte Paradisdører.

Battis­tero i all sin prakt med ekste­riør av hvit marmor og mørk grønn stein i geomet­risk mønster. Foto: de:Ckaetz / Wiki­pedia public domain.

Battistero

Battis­tero har lenge vært antatt å være fra 3- eller 400-tallet, kanskje som et Marstempel eller som et minne fra Flavius Stilicos uven­tede seier over Vandal­kongen Rada­gaisus i år 406. I så fall er Battis­tero en av Firenzes eldste bygninger. Etter alt å dømme ble den opprin­ne­lige åtte­kan­tede bygningen oppført under romer­tiden, deretter utvidet og ombygd på 600-tallet under lombar­disk styre, for så å bli full­stendig ombygd og utvidet på 1.000-tallet – med ny kled­ning i tofar­gede marmorpaneler.

Battisteros dør i sørpor­talen ble deko­rert av Andrea Pisano i år 1336 – motivet på panelet er Johannes Døpe­rens liv. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Utvendig er Battis­tero kledd i grønn og hvit marmor på samme måte som San Miniato al Monte, som ligger i åssiden på motsatt side av Arno. Man har speku­lert på om det Battis­tero er påvirket av San Miniato al Monte – eller om det er omvendt. De to bygnin­gene har også en likhet når det gjelder de litt inntrukne arka­dene på fasaden. I Battis­tero er det prakt­fulle mosa­ikk­ar­beider fra 1200-tallet i taket, som skildrer dommens dag.

Duomos dåps­ka­pell Battis­tero ble vakkert deko­rert med gull­mo­sa­ikker på 1200-tallet.

Museo dell’Opera del Duomo

På Piazza del Duomo ligger også Museo dell’Opera del Duomo med gjen­stander som er fjernet fra de nevnte bygnin­gene for å beskytte dem. Her er origi­na­lene til de såkalte Paradis-dørene, samt en rekke skulp­turer, ved siden av verktøy og redskap som ble benyttet under byggingen.

Firenze og renessansen – gjenfødelsen

Det vokste rundt år 1400 frem en ny retning innen dikt­ning, billed­kunst, arki­tektur og byplan­leg­ging i Firenze, nemlig renes­sansen. At denne nye måten å se verden på oppstod nettopp i Italia, hadde sine klare årsaker.

Belei­ringen av Firenze i år 1429–30 – fresko av Vasari i Palazzo Vecchio. Kilde: Wikipedia.

Kunst­neren og arki­tekten Giotto di Bondone anses å være renes­san­sens fremste «fødsels­hjelper». Han ble født i år 1267 rett utenfor Firenze og ble lærling hos kunst­neren Cenno di Pepo, bedre kjent som Cimabue, også han fra Firenze-området. Cimabue tok de første stegene bort fra den stive bysan­tinske stilen, mens Giotto tok de neste, for å si det enkelt. Giotto begynte å videre­ut­vikle en mer naturtro gjen­gi­velse av virke­lig­heten, og tok i bruk perspek­tivet, forkort­ning og lys og skygge. Dermed oppdaget Giotto teknikker som ikke hadde vært i bruk på mer enn 1.000 år, og ryddet vei for helt nye ideer om å gjengi virke­lig­heten. Også de tidlige itali­enske huma­nis­tene og dikterne, som Dante og Petrarca, demon­strerte et ønske om å vende tilbake til den klas­siske fortid, til romersk dikt­ning, filo­sofi og reto­rikk, og til det latinske språket.

Sandro Botti­cellos «Venus’ fødsel» er blant renes­san­sens mest kjente verk og henger i Uffizi-galle­riet. Foto: Google Art Project.

Mer om renessansen

Da de ledende arkitektene/byggmesterne, kunst­nerne, skulp­tø­rene og malerne rundt år 1400 begynte å «gjen­opp­dage» antik­kens arki­tektur, byplan­leg­ging og bildende kunst, inntraff det som skulle ble en ny bølge – nemlig renes­sansen. Arki­tekten og skulp­tøren Brunel­leschi skulle få enorm betyd­ning for renes­san­sens arki­tektur. Ordet renes­sanse betyr som kjent gjen­fø­delse, og for arki­tek­turen skulle denne nye beve­gelsen komme til å bety en sterk og bevisst gjen­opp­li­ving av det greske, og særlig det romerske form­språket. Brunel­leschi oppholdt seg en periode i Roma, og kartla romerske bygge­me­toder og byplan­leg­ging. Her fant han en stor kilde til kunn­skap, som han i de kommende årene skulle benytte i nettopp Firenze. Renes­sansen kom imid­lertid til å bli mye mer enn bare en gjen­opp­vek­king av antikken.

Uffizi: Gentile da Fabri­anis vakre maleri «Besøk av de tre vise menn» fra 1423 – legg merke til perspek­tivet. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Utover på 1400-tallet ble den en selv­stendig og høyst levende epoke med oppfinn­somhet, nyskap­ning, tekniske frem­skritt, idérikdom og dris­tighet – talen­tenes tids­alder ble båret fram med entu­si­asme av bega­vede, selv­sten­dige, nyten­kende og selv­be­visste mennesker innen alle kunstarter.

Den første sanne renes­sanse­byg­ning: Brunel­leschis berømte loggia i Ospe­dale degli Innocenti oppført mellom år 1419 og 1426, også kjent for å være Europas første barne­hjem. Foto: Isti­tutode­gl­in­nocenti / Wiki­pedia CC-BY-SA 3.0.

Ospedale degli Innocenti

På Piazza della Santis­sima Annun­siata ligger Ospe­dale degli Innocenti, Brunel­leschis første full­førte bygg i renes­sanse­stil (1419 – 1426) – for øvrig Europas første barne­hjem. Ospe­dale degli Innocenti er mer enn en arki­tek­to­nisk milepæl. Denne insti­tu­sjonen har tatt seg av sped­barn og barn sammen­hen­gende i mer enn fem århundrer. Dette barne­hjemmet repre­sen­terer ikke bare den nye arki­tek­turen, men også det huma­nis­tiske grunnsyn som utvikler seg i Firenze i den tidlige renes­sansen – det vil si utover i første halvdel av 1400-tallet.

Brunel­leschis bygning er en milepæl i arki­tek­tur­his­to­rien. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Ospe­dale degli Innocenti ble bygd som et klos­ter­kom­pleks i en ny og grense­spren­gende arki­tektur. Byggingen ble finan­siert av det velstå­ende Ullhand­ler­lauget og bygget under oppsyn av Filippo Brunel­leschi selv. Komplekset, som omfatter klos­ter­byg­gene, matsalen, sove­sa­lene, syke­stuen, syke­plei­ernes rom og porti­koen, ble med hensikt balan­sert av Brunel­leschi å skape en harmo­nisk og rasjo­nell syke­hus­ar­ki­tektur. Senere ble bygnin­gene utvidet og deko­rert med fresker, noe som doku­men­terer akti­vi­te­tene ved insti­tu­sjonen og det regje­rende Medici-dynas­tiets generøsitet.

Kunst­gal­le­riet finner du over loggiaen. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Dagens kunst­gal­leri befinner seg over klos­teret i den tidli­gere oppholds­salen for barna, over den berømte loggiaen. Galle­riet repre­sen­terer bare en liten del av de rike samlin­gene som gjennom århundrer tilkom syke­huset gjennom gaver, legater, lån eller bestil­lings­verk av insti­tu­sjonen selv. Selv om noen av de viktigste verkene i samlingen, som male­rier av Della Robbia, Beato Ange­lico, Vasari, og Giam­bo­logna ble spredt for alle vinder på 1800-tallet, er det fort­satt bevart en samling av frem­ra­gende panel­ma­le­rier, fresker, møbler, deko­ra­sjoner og en rekke kost­bare illu­mi­na­sjoner og manu­skripter fra det 14. og 15. århundre, som anses som noen av de fineste i Firenze. Det kanskje mest kjente male­riet er «De tre vise menns og gjeternes tilbe­delse» av Dome­nico Ghirlandaio.
I samme kvartal finner du også Museo Archeo­lo­gico med etrus­kiske, greske, romerske og egyp­tiske samlinger.

Museo Archeo­lo­gico: Chimera var en dyre­skik­kelse fra den etrus­kiske myto­lo­gien – løve, geit og slange. Skulp­turen ble funnet i en åker ved Arezzo i år 1553. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Museo Archeologico

Dette museet omfatter en enestå­ende samling arkeo­lo­giske skatter. Kjernen av samlingen er etrus­kiske vaser, skulp­turer og andre gjen­stander, som Cosimo de’Medici den Eldre (1389–1464) kjøpte – han var spesielt opptatt av den etrus­kiske sivi­li­sa­sjonen. Men det var en av dennes etter­kom­mere, stor­her­tugen Cosimo den I. (1519–1574), som utvidet samlingen til dagens samling. Samlingen består av fire avde­linger; etrus­kiske, greske, romerske og egyp­tiske oldsaker. Av høyde­punk­tene kan nevnes den etrus­kiske chimera fra 400-tallet før vår tids­reg­ning, den greske Fran­cois-vasen fra ca 570 f. Kr., skulp­turen Taleren som ble funnet i innsjøen Trasi­meno, Sarcop­hagus di Letitia Saei­anti, og en rekke egyp­tiske funn. Samlingen var opprin­nelig utstilt i Uffizi-galle­riet, men ble i år 1888 flyttet til Palazzo della Crocetta fra år 1620.

Uffizi-galleriene

Uffizi ble opprin­nelig bygget som et kontor­kom­pleks for Cosimo de Medicis den førstes administrasjon.

Fra Uffizis korridor – den som har satt sine ben i dette museet glemmer det aldri. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Arki­tekten Vasari sørget for å skape used­vanlig store og nesten sammen­hen­gende vindus­flater, for å skape gode lysfor­hold. Dette fikk Cosimos etter­følger Fran­cesco den I. til å benytte loka­lene til fami­liens store kunst­sam­linger fra 1581. Dermed var verdens første kunst­gal­leri et faktum. Uffizi-samlin­gene er et resultat av fami­liens bestil­linger av kunst av renes­san­sens mestere gjennom århundrene.

Uffizi: Alter­tavle av Giotto di Bondone – et såkalt polyp­tych fra cirka år 1300. Foto: © www.hiddenitaly.com.

I Uffizi-galle­riet finnes en samling uten side­stykke i hele verden, av kunst­nere som Giotto, Tizian, Michel­angelo, Leonardo da Vinci, Botti­celli, Piero della Fran­cesca, Rafael, Filippo Lippi, Bron­zino, og mange, mange andre store kunst­nere. Dess­verre er pågangen til dette galle­riet så stor at du må bestille billetter i lang tid på forhånd for å komme inn.

Uffizi: Sandro Botti­cellis «Primavera» regnes som et av renes­sansse-male­riets høyde­punkter. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Severdigheter nord i Firenzes historiske senter

Også denne delen av sentrum i Firenze inne­holder en mengde sever­dig­heter, som kirker, galle­rier, histo­riske bygg og plasser. Her grunnla Cosimo il Vecchio (1389–1464) fami­lie­dy­nas­tiet og her bygde han fami­liens første palass, Palazzo Medici Ricardi, ved siden av kirkene San Lorenzo og San Marco. Renes­sanse­pa­las­sene brøt med middel­al­de­rens palasser – de ble bygd hori­son­tale i stedenfor verti­kale, i tre etasjer, med ulik stein og dekor i de forskjel­lige etasjene. Kraftig stein nederst, lettere i andre etasje og lettest i tredje. Dersom fasaden var deko­rert med pilastre eller halv­s­øyler, ble det brukt doriske nederst, joniske i andre og korin­tiske søyle­ka­piteler i tredje etasje – slik man bygde i antikken – eksem­pelvis på Colos­seums yttervegg.

Palazzo Medici Riccardi stod ferdig cirka år 1460, tegnet av arki­tekten og bygg­mes­teren Michel­ozzo. Foto: © www.hiddenitaly.com.

San Lorenzo

Kirken San Lorenzo er kanskje skatt­kisten fremfor noen, i Firenze. Her kan du se hvordan Brunel­leschi, Dona­tello, Bounta­lenti og Michel­angelo i forskjel­lige peri­oder arbeidet med ulike deler av kirken – og hvordan de hver for seg løste problemer på genialt vis.

Basi­lica di San Lorenzos fasade er fort­satt uferdig. Foto: Sailko / Wiki­pedia CC-BY-SA 3.0.

Brunel­leschi bygde om kirken til renes­sanse­stil i år 1419, bort­sett fra fasaden, som fort­satt står uferdig. Medici-fami­lien brukte store deler av sin formue til å utsmykke kirken i de to neste århund­rene. Her kan du også tydelig se hvordan renes­san­sens arki­tektur går over i manie­rismen, i Medici-fami­liens grav­ka­pell, innredet og utsmykket av Michel­ango – som også har tegnet biblio­teket og dennes berømte trapp i forhallen mellom tverr­skipet på den andre siden av hoved­skipet – og det tillig­gende klosteret.

Fra Biblio­teca Lauren­zianas elegante inte­riør. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Michel­angelo tegner vesti­bylen i år 1524 og ekspe­ri­men­terer – han setter blant annet dobbelt­søyler inn i veggene oppå konsoller, noe som bidrar til å gi rommet en helt ny plas­ti­sitet. Sammen­lign Medici-grav­kam­meret med Brunel­leschis opprin­ne­lige sakristi på motsatt side, så ser du tydelig den arki­tek­to­niske utvik­lingen gjennom renes­sansen. San Lorenzo inne­holder også Dona­tellos preke­stol og Bron­zinos store freske fra 1559 i manie­ris­tisk stil.

I vesti­bylen til det Lauren­ti­anske biblio­teket bryter Michel­angelo alle renes­san­sens regler og kick­starter manie­rismen, over­gangen til barokken. Kilde foto: Wikipedia.

Firenze sentrum nord – markeder og flere severdigheter

Et kvartal nord for San Lorenzo kan du oppleve et stykke hektisk nåtids-Firenze, nemlig matmar­kedet Mercato Centrale. Her kjøper floren­ti­nerne kjøtt, ost og fisk, mens frukt og grønt selges i etasjen over. Rundt på plassen foran San Lorenzo finner du et enormt gate­marked for lærvarer, silke ull og masse annet til rime­lige priser, dersom du gjør som innbyg­gerne – pruter.

Mercato Centrale har litt av hvert å by på for den matglade. Foto: Sailko / Wiki­pedia CC-BY-SA 3.0.

Bydelen omfatter mange vakre palasser, som for eksempel Palazzo Putti, huset til desig­neren Emilio Putti, en av Medi­cienes nærmeste venner og allierte.

San Marco

Kirken San Marco lå tidlig i renes­sansen i utkanten av Firenze, sammen med blant annet Medici-fami­liens dyre­hage, der det fantes ville dyr fra Afrika, som sjiraffer, løver og elefanter. San Marco ble grunn­lagt som et kloster på 1200-tallet, og utvidet i år 1437. Cosimo il Vecchio invi­terte munker fra Fiesole hit, og lot arki­tekten Michel­ozzo bygge ut klos­teret med nye klos­ter­ganger og munke­celler. Disse ble deko­rert med oppsikts­vek­kende fresker av Fra Angelico.

Et av de mest kjente verkene fra den tidlige renes­sansen finner du her i San Marco, nemlig «Bebu­delsen» av Fra Ange­lico mellom år 1339–44. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Firenze sentrum vest – severdigheter

Den over­bygde broen Ponte Vecchio er Firenzes eldste og mest popu­lære bro, tegnet i år 1345 av Giottos elev Taddeo Gaddi. Man har liksom ikke helt vært i Firenze hvis man ikke har gått over Arno via denne. Opprin­nelig holdt byens slak­tere, garvere og smeder til her, men de ble forvist i år 1593 på grunn av den stanken og støyen de laget.

Ponte Vecchio, slik den ser ut i dag, ble bygget i år 1345 etter at den tidli­gere utgaven ble tatt av flom.

Her ligger det flere plasser, museer, kirker og palasser som er verd å få med seg. Kirken Santa Trinita er fra 1000-tallet i romansk stil, senere tilføyd bygnings­deler og deko­ra­sjoner, blant annet fra renes­sansen. Museo Marino Marini i 900-talls­kirken San Pancrazio er i sin helhet viet den abstrakte kunst­neren Marino Marini som levde mellom 1901 og 1980. I Palazzo Ruccelai finner du Museo Alinari, med tidlige foto­gra­fier basert på post­kort som brød­rene Alinari begynte å lage fra 1840-årene, basert på bilder de tok av Firenze. Palazzo Ruccelai er et renes­sanse­pa­lass bygd mellom 1446 og 1457, tegnet som en lærebok i arki­tektur av arki­tekten Leon Battista Alberti. Palasset har i likhet med eldre romersk arki­tektur, som for eksempel amfi­tea­teret Colos­seum, tre søyle­or­dener, med doriske i første, joniske i andre og korin­tiske i tredje etasje.

Den gotiske Santa Maria Novella med sin typiske fasade i flere farger.

Firenze sentrum vest – Santa Maria Novella

Den viktigste kirken i bydelen er Santa Maria Novella, som ble bygd mellom 1279 og 1357 i gotisk stil, med en typisk toscansk romansk fasade i fler­farget marmor. Inte­ri­ø­rene er imid­lertid preget av gotiske spiss­buer og ribbe­hvelv med kant­stein i tofarget marmor, der søyle­av­standen redu­seres innover mot alteret, noe som skaper illu­sjonen av en bety­delig lenger kirke en det som er tilfelle.

Fra det vakre skipet i Santa Maria Novella. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Flere av kapel­lene og klos­ter­gan­gene er deko­rert med vakre fresker; den grønne klos­ter­gangen med Uccellos fresker, Strozzi-kapellet inspi­rert av Dantes Den guddom­me­lige komedie, Tornabuoni-kapellet med fresker av Ghir­lan­daio, Det spanske kapellet og Treenig­heten av Masaccio, for å ha nevnt noe.

Santa Maria Novella – inngangen til museet er til høyre for buegangen.

Firenze sør for Arno – Oltrarno

Oltrarno er navnet på den delen av Firenze sentrum som ligger på sørsiden av Arno Navnet Oltr-arno betyr bortenfor elven Arno. I Oltrarno finner du det stor­slagne Palazzo Pitti, der Medici-fami­lien etter hvert bosatte seg. Ved siden av ligger parken Giardino di Boboli, som alene okku­perer en tredjedel av Oltrarno. Palazzo Pitti ble opprin­nelig påbe­gynt av bankieren Luca Pitti i år 1457, som et forsøk på å overgå Medici-fami­lien i prakt. Pitti-fami­lien ble ruinert av bygge­kost­na­dene, og tvunget til å selge palasset.

Palazzo Pitti i all sin prakt. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Medici-fami­lien kjøpte det, og befestet med det sin posi­sjon i Firenze. Plazzo Pitti inne­holder i dag fire museer, Galleria Pala­tina, som inne­holder store kunst­sam­linger med verk av blant andre Tizian, Rafael, Tinto­retto og Cara­va­ggio. Appar­ta­ment Monu­men­tali i sørfløyen ble brukt til motta­kelser og sere­mo­nier, Museo degli Argenti viser palas­sets samling av sølvtøy, gull, servise og glass, mens Galleria del Costume viser kjoler og drakter gjennom århundrene.

Kirkene i Oltrarno – Santa Spirito

Oltrarno har flere kirker som er verd et besøk. Santa Spirito ble tegnet av Brunel­leschi i 1435 og full­ført etter hans død, mot slutten av 1400-tallet. Kirken har hele 38 side­al­tere som er utsmykket med renes­sanse­ma­le­rier og skulp­turer fra 14- og 1500-tallet. Vegg i vegg ligger restene av klos­teret Cencolo di Santa Spirito, som i dag huser et lite museum. Her finner du blant annet en freske fra gotikken, Kors­fes­telsen. Her er også utstilt en samling skulp­turer fra 1000-tallet.

Branacci-kapellet: Masac­cios berømte freske «Skat­tens mynt» – et verk som tar plass i kunst­his­to­rien. Foto: © www.hiddenitaly.com.

Santa Maria del Carmine

I kirken Santa Maria del Carmine finner du en kunst­skatt av verdens­format, nemlig fres­kene i Bran­cacci-kapellet fra ungre­nes­sansen som ble påbe­gynt av Maso­lino i 1424, videre­ført av Masaccio og 50 år senere full­ført av Filippo Lippi i 1480. Særlig Massac­cios bruk av perspektiv i Skat­tens mynt og realismen i utdri­velsen av Adam og Eva vakte oppsikt i samtiden. Både Leonardo og Michel­angelo besøkte kapellet for å ta dette i øyesyn.

Reisdit.no takker Bettina Röhrig spesielt for hennes velvil­lige utlån av fotos fra den utmer­kede web-ressursen www.museumsinflorence.com – hun tilbyr også ferie­bo­liger gjennom www.hiddenitaly.com

Kilde: HISTORISKE BYER – Fra renes­sansen til indu­stria­lismen – av Erik Lorange  utgitt på Universitetsforlaget

Alle fotos fra Wiki­pedia er gjen­gitt etter deres regel­verk og kan benyttes i henhold til det.