Le Mans

 

Litt om Le Mans

I den vakre, histo­riske bydelen i Le Mans har man med flid og omhu tatt vare på sin gamleby, Vieux Mans. I dette unike histo­riske bysen­teret, som også går under navnet La Cité Plan­ta­genêt, finner du smale smug, bueganger, steinhus fra middel­al­deren og renes­sansen, og ikke minst de typiske bindings­verks­hu­sene. Et godt utgangs­punkt for en spasertur i gamle­byen kan begynne et stein­kast utenfor, på Place de la Répub­lique, som er byens trav­leste samlings­punkt. Her finner du shop­ping­strøket og mange av byens restau­ranter og barer. Turist­in­for­ma­sjonen ligger i Rue d’Etoile. Herfra er det bare å rusle snaue hundre meter i retning av elven, før du befinner deg i den rustikke gamlebyen.

Fra den sjar­me­rende hoved­gaten Grand Rue fra middel­al­deren. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

I gatene i denne histo­riske bydelen finner du en mengde butikker, kafeer, barer og restau­ranter. Den histo­riske bydelen er ganske omfat­tende, og mange besø­kende tilbringer hele dagen her. Byen er også kjent fra romer­tiden, og du kan fort­satt se rester etter gallisk-romerske bymurer her, samt rester av romerske bad, i Crypte Arché­o­lo­gique des Thermes Romains.

De gamle husene i bindings­verk er utrolig flotte. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

 

Mer om gamle Le Mans – La Cité Plantagenêt

Den gamle bydelen fra romer­tiden og middel­al­deren ligger langs elven Sarthe. Du kan se kraf­tige murer fra romer­tiden langs foten av platået, som byen ligger på. En gang strakte det seg murer rundt hele Cité Plan­ta­genêt, slik at den i deler av middel­al­deren også var omringet av vann for forsva­rets skyld. Cité Plan­ta­genêt eller Vieux Mans er på en måte delt i to, men ikke spesielt synlig – ved at en vei går på tvers under byen, i tunnel, og krysser elven over en moderne bro.

Gamle­byen Vieux Mans ligger langs elven Sarthe. Her lå havnen i romer­tiden og garve­riene i middel­al­deren. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Vieux Mans strekker seg paral­lelt med elven og har tre langs­gå­ende brosteins­gater som krysses av smale smug en rekke steder. Vi kan love at en rusletur her vil gi deg nok å se på av arki­tektur fra både, romer­tiden, middel­al­deren og renes­sansen. De gamle gate­lø­pene fra romer­tiden er beholdt gjennom middel­al­deren og frem til nå, slik at du enkelte steder får følelsen av å være plas­sert syv-åtte hundre år tilbake i tid. Vieux Mans er da også brukt som kulisse i flere histo­riske filmer – blant annet i Cyrano de Bergerac med Gerard Depardieu.

Bymu­rene fra romrtiden er frem­deles godt synlige. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

La Cité Plantagenêt

Le Mans kaller seg «Ville d’Art et d’His­toire», og skjuler i sitt hjerte en kultur­his­to­risk perle, nemlig la Cité Plan­ta­genêt. Denne byen består av 20 mål med brostein­lagte smug og gater, bebodde hus i bindings­verk og renes­sanse-resi­denser mellom den romerske bymuren på den ene siden og kate­dralen på den andre. Her vil du finne histo­riske miljøer, som er helt enestå­ende. Det virker mange steder i Vieux mans som om tiden har stått stille her i mange hundre år – det har den kanskje også. Det flotte med denne gamle­byen er at alt fra brostei­nene til særegne detaljer for de enkelte husene er bevart. Den historie- og arki­tektur-inter­es­serte vil garan­tert få tiden til å gå her. Den som har øynene med seg høyt og lavt, vil bli belønnet. Nesten hvor enn du rusler i smugene her, vil kate­dra­lens tårn være synlig.

Ved husrekken leder trapper ned til elven og tunnelen under byen, som «deler» Cité Plan­ta­genêt i to – uten å gjøre det. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Cath­é­drale St. Julien er en av Frank­rikes største – 134 meter lang med et areal på 5 tusen m2. Kate­dralen er arki­tek­to­nisk meget inter­es­sant fordi den er en blan­ding av romansk stil og tidlig gotikk med trekk som enorme og intri­kate stre­be­buer og en romansk portal, som kan konkur­rere med den i Char­tres. Midt­skipet er typisk for Anjou, og det gotiske koret har figur­ka­piteler, som er utypisk for denne nye stilen. Her finnes også et glass­ma­leri fra 1100-tallet. Mer om denne flotte kate­dralen i eget avsnitt. Le Mans er med sin rike kulturarv en kandidat for Unescos liste over Verdensarven.

Det byhis­to­riske museet Musee de la Reine Bérengère ligger i nummer 7–11 i Rue de la Reine Bérengère i forlen­gelsen av den gamle Grande Rue. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Musee de la Reine Bérengère – Le Mans 6–700 år tilbake i tid

Musee de la Reine Bérengère består av etno­lo­giske samlinger av byen Le Mans og Maine-regionen. Museet holder til i bygninger fra middel­al­deren, som fort­satt er bemer­kel­ses­verdig godt bevart. Musee de la Reine Bérengère ligger i sentrum av la Cité Plan­ta­genêt, omgitt av male­riske trange gater og smug. Museet har navn etter den berømte Beren­garia av Navarra, Richard Løve­hjerte gemal­inne, som du kan lese mer om i avsnittet om Le Mans’ historie.

Fra inte­ri­ø­rene i det byhis­to­riske museet Musee de la Reine Bérengère – her kan du få et inntrykk av middel­al­de­rens Le Mans. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Museet ligger i nummer 7–11 i Rue de la Reine Bérengère i forlen­gelsen av den gamle Grande Rue, som tjente som hoved­gate i Le Mans i middel­al­deren. Her finner du både aris­to­kra­tiske herskapshus og mindre kjøp­mannshus i gotisk stil og i renes­sanse­stil. Museet består av tre hus, og i følge munt­lige tradi­sjoner døde dron­ningen i ett av disse husene i år 1230. Uansett ble dette huset full­stendig ombygd av en velstå­ende handels­mann ved navn Veron på slutten av 1400-tallet. I nabo­huset Grande Rue nr 9, som kalles «Bebu­delsen», på grunn av et relieff på fasaden av Jomfru Maria og engelen Gabriel. Stilen er tydelig itali­ensk med vaser, arabesker og plante­mo­tiver. Huset i nummer 7 tilhørte en kles­handler. Bygnin­gene som huser Musee de la Reine Bérengère er i dag oppført som histo­riske monumenter.

Fra fasaden til renes­sanse­huset Maison d’Adam et Eve. Foto: Le Mans / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

Maison Adam et Eve

Dette vakre renes­sanse­huset ble bygget i 1528 av Jehan de L’Espine, livlegen til dron­ning Marga­reta av Navarra. Huset har sitt navn etter et relieff på fasaden, som i sin tid ble tolket som Adam og Eva i para­diset. I virke­lig­heten repre­sen­terer reli­ef­fene sann­synlig beret­ningen om Ariadne og Bacchus, omgitt av tegnene i dyre­kretsen. Bygningen er klas­si­fi­sert som et histo­risk monument.

Litt om Le Chateau du Mans

Le Chateau du Mans, som ligger utenfor den gallisk-romerske byen, ble bygget i år 1063 av William Erob­reren, som etter en tids belei­ring inntok byen. William var på den tiden hertug av Normandie, og oppførte Chateau du Mans for å befeste sin makt over byen. Fest­ningen ble oppført i henhold til norman­nisk bygge­skikk, og bygd i to faser – første fase for å beskytte selve middel­al­der­byen, andre fase for å beskytte byen mot nord.

Chateau du Mans er frem­deles et impo­ne­rende skue, rett nord for Vieux Mans.

Le Chateau du Mans ble et omfat­tende fest­nings­verk, som kom til å spille en viktig rolle i krigene i de kommende århund­rene. William ble senere konge av England i år 1066 og hadde etter hvert liten tid til å oppholde seg i Le Mans. I begyn­nelsen lot William bygge et høyt tårn kalt Orbrin­delle, også kalt Grosse Tour på funda­men­tene til den romerske bymuren. Rester av dette tårnet står fort­satt ødt for kate­dralen. Fra år 1138 blir Chateau du Mans kraftig utvidet inklu­dert ferdig­stil­lelse av en kraftig byport som står ferdig rundt år 1425, under engelsk­men­nenes belei­ring av byen, hvor Le Mans må kapitulere.

Illust­ra­sjon fra 1500-tallet som viser deler av William Erob­re­rens bymur. Det aller meste er i dag borte, bort­sett fra på baksiden av kate­dralen. Kilde: Wikipedia.

Mer om Le Chateau du Mans

I år 1475 har det store tårnet ikke mindre enn tre vindel­broer som en del av et omfat­tende fest­nings­verk. Fest­ningen beholder sin betyd­ning, og blir utvidet helt frem til 1500-tallet. Drifts- og vedli­ke­holds­ut­gif­tene stiger etter hvert til svim­lende summer. I februar 1617 igang­settes riving av slottet. Stein og andre mate­rialer selges til fordel for byen, eller brukes til å gjen­opp­bygge kirke­byg­nin­gene. I mer enn tjue år vil fest­ningen fungere som det største stein­brudd i byen. Stei­nene brukes til alt mulig, blant annet som bygnings­ma­te­rialer i Hotel-Dieu de Coëffort og i palasset Tellé. Deler av fest­ningen ble bevart som et fengsel, og fanger føres ofte gjennom gamle­byen for å komme til grevenes palass, Palais des Comtes du Maine, også kjent som Hôtel de Ville (Rådhuset).

Trappen opp til rådhuset Hôtel de Ville, som delvis består av Palais des Comtes du Maine fra 1100-tallet. Foto: Benchaum / Wiki­pedia CC BY 3.0.

Slotts­plassen Place Saint-Michel og kate­dralen forble intakt. En del av den monu­men­tale Le Chateau du Mans i nord­enden av byen er bevart og vernet. Place de Robert Triger ligger ved inngangen til gamle­byen, i kvar­talet nord for kate­dralen. Her står frem­deles rester etter byens kraf­tige tårn Orbrin­delle fra norman­ner­tiden, som en del av den kraf­tige bymuren. Herfra har du et prakt­fullt utsyn over elven og deler av gamle­byen Vieux Mans.

Palais des Comtes du Maine

Deler av det opprin­ne­lige Palais des Comtes du Maine, også kjent som Palais Plan­ta­genêt, ble oppført i peri­oden mellom år 1126–1240 er en synlig del av dagens Hôtel de Ville du Mans – det vil si rådhuset. Komplekset er orga­ni­sert rundt to adelens to hoved­an­lig­gender, kirken og den sivile makten – det vil si gilde­hallen og kapellet Colle­giale Saint-Pierre-la-Cour. Gilde­hallen tjente til utøvelse av makt, repre­sen­ta­sjon, motta­kelser, sere­mo­nier og fester. Palasset ble bygd og brukt av greven Geoffroy Plan­ta­genét og hans hustru Matilda, og deres sønn Henry II, som skulle arve tronen til det engelske konge­riket og den vest­lige delen av Frank­rike. Kapellet Colle­giale Saint-Pierre-la-Cour ble av adels­fa­mi­lien brukt til dåp, begra­velser og andre reli­giøse seremonier.

Colle­giale Saint-Pierre-la-Cour ble bygd som et kapell til grevene av Maine alle­rede midt på 800-tallet. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Collegiale Saint-Pierre-la-Cour

Colle­giale Saint-Pierre-la-Cour ble bygd som et kapell til grevene av Maine midt på 800-tallet for å beskytte reli­kviene etter St. Schola­s­tica. Bygningen ble delvis ødelagt i år 1134 av en stor brann, og ble restau­rert i år 1175 av kong Henry II av England. I dag benyttes dette kraf­tige bygget til utstil­linger, konserter og kultur­ar­ran­ge­menter i Le Mans, og er ett av byen fem kommu­nale museer.

Palais du Grabat­oire er et nydelig histo­risk bygnings­kom­pleks fra renes­sansen. Foto: Selbymay / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

Palais de Grabatoire

Palais de Grabat­oire er, slik det frem­står i dag, et typisk palass i fransk renes­sanse­stil – restau­rert og utvidet mellom cirka år 1520 og 1542 med en tidli­gere middel­al­der­byg­ning som utgangs­punkt. Det fore­ligger ikke doku­men­ta­sjon av denne flotte bygningen fra før år 1520, men mye tyder på at Palais de Grabat­oire tidli­gere var en hospi­tal­byg­ning, noe som er sann­synlig, ettersom den ligger ved Place du Cardinal Grente inntil Cath­é­drale St. Saint-Julien og vender mot vest­por­talen til katedralen.

Kate­dralen til venstre og Palais du Grabat­oire til høyre.

Palais de Grabat­oire, også kalt Hôtel de Grabat­oire stod ferdig restau­rert i år 1542 for de såkalte korbrød­rene, det vil si medlem­mene i doms­ka­pit­telet til biskopen av Le Mans med Cath­é­drale Saint-Julien som hoved­sete. Etter at protes­tan­tene hadde plyndret kate­dralen i år 1562, fikk bygningen nye brukere, samtidig som deler av eien­dommen ble benyttet som korn­lager. I år 1572 ble palasset resi­dens for provins­gu­ver­nøren i Maine, og i år 1612 over­nattet den 11 år gamle franske kongen Louis den XIII. her sammen med sin mor Marie de Medici på gjen­nom­reise. Palais de Grabat­oire er regist­rert histo­riske bygningen siden 1927, og er den nåvæ­rende boligen til erke­bis­kopen av Le Mans.

Maison de la Tourelle til venstre og Palais du grabat­oire til hyre – mellom dem går trap­pene ned mot elven. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Maison de la Tourelle

Rett overfor Palais de Grabat­oire, i 27 rue des Chanoines, finner du Maison de la Tourelle, også det en ytterst elegant bygning i renes­sanse­stil med et karnapp i flam­boyant gotisk stil og et hjørne­tårn som prikken over i’en. Man vet over­ras­kende lite om denne nyde­lige bygningen, som bidrar til å gi dette strøket et riktig så gammel­modig og verdig preg. Mellom disse to bygnin­gene finner du en trapp, en såkalt Tertre, som leder ned til elven Sarthe fra la Cité Plantagenêt.

Le Mans har en flott histo­risk bydel rundt kate­dralen, som er verd et besøk.

 

Cathédrale de Saint-Julien de Le Mans

Cath­é­drale de Saint-Julien de Le Mans er dedi­kert til byens første biskop, som alle­rede på begyn­nelsen av 300-tallet grunnla en kristen menighet her. Kate­dralen har et romansk skip og et gotisk kor, og er kjent for sine vakre glass­ma­le­rier og sine spek­ta­ku­lære stre­be­buer rundt korav­slut­ningen i øst. Cath­é­drale de Saint-Juliens sørportal har også fått sin fortjente plass i kunst­his­to­rien – vi kommer tilbake til den i eget avsnitt. Man vet ingen ting om den aller første kirken som ble bygget her – bare at den i tillegg var viet til Jomfruen og St Peter, som så mange andre tidlige kate­draler. Selv om man ikke har funnet noen spor eller rester fra før år 1080, da den romanske delen av dagens kate­dral ble oppført, finnes det detal­jert skriftlig doku­men­ta­sjon fra første halvdel av 800-tallet, da biskop Aldric gjen­nom­førte en omfat­tende ombyg­ging av St Juliens første kate­dral. Denne nye bygningen, som ble bygd for å oppbe­vare reli­kviene etter St Julian, omfattet et stort avrundet kor (apsis) med ambu­la­to­rium – korom­gang – med flere tilslut­tede kapeller, også kalt chevet-type. Dermed kan denne tidli­gere kate­dralen, innviet år 834, ha vært Frank­rikes første med en slik grunn­plan, som satte stan­dard for senere kirke­bygg i hele Nord-Europa.

Cath­é­drale de Saint-Julien er et mektig bygg­verk, som ruver på gamle­byens høyeste punkt. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Mer om Cathédrale de Saint-Julien

Dagens utgave av Cath­é­drale de Saint-Julien tar utgangs­punkt i den romanske kate­dralen som sto ferdig rundt år 1080. Denne kirken hadde flatt tretak og var utsatt for flere branner, sist i år 1137. Nå bestemte man seg for at kirken skulle ha hvelvet steintak i midt­skipet. Og «man» var ikke hvem som helst. Kate­dralen i Le Mans er egentlig et godt eksempel på hvordan makt­for­hold og alli­anser kan prege arki­tek­turen. Det var slik at Plan­ta­genêt-dynas­tiet oppstod i nettopp Le Mans i år 1128 med ekte­skapet mellom Geoffrey Plan­ta­genêt, greve av Anjou og Maine – og Matilda av England, enke etter keiseren av det Hellige Tysk-Romerske Riket, datter av den engelske kongen Henry den I. og barne­barn av William Erob­reren. Vielsen fant sted i katedralen.

Dekor fra ytter­veggen på det romanske skipet. Foto: Selbymay / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

Nå stod Plan­ta­genêts-dynas­tiet bak planen med å utvide kate­dralen slik tiden krevde. Arki­tekten lot det romanske midt­skipet stå, men førte annen­hver søyle opp, slik at de forsterket de nye romanske rund­buede takhvel­vin­gene. Dermed måtte også annen­hver søyle forsterkes til knippesøyler for å bære vekten, noe som er synlig, men ikke skjem­mende. Det kan virke som om arki­tekten bevisst har latt de gamle stein­set­tin­gene rundt arka­dene stå synlige – senere er disse for øvrig gitt en antyd­ning til gotisk spiss, så langt der er mulig – en pussighet. Over arka­dene går en liten arka­de­rekke – et såkalt trifo­rium – der annen­hver arkade er fylt med stein – sann­syn­ligvis for å bidra til å distri­buere vekt. Klerest­o­riet, vindus­rekken over trifo­riet og taket til side­ski­pene, ble også bygd nytt – alt i en ryddig og prag­ma­tisk stil. Et av målene med ombyg­gingen av skipet har åpen­bart vært at den gamle bygningen skulle bevares – fra de eldste delene i de gamle side­ski­pene, til de nyeste elemen­tene i midt­skipet. Innvendig består søyle­ka­pi­telene stort sett av klas­sisk akan­tus­mo­tiver, men noen steder er disse erstattet med mer natu­ra­lis­tiske plante­mo­tiver, i tillegg til mennesker og dyr. Konsoller og avsatser er utvendig deko­rert med groteske og humo­ris­tiske figurer. Geoffrey Plan­ta­genêt dør i år 1151 og grav­legges i kate­dralen. Hans sønn Henry tar over stafett­pinnen – også hva angår kate­dra­lens utvikling.

Groteske og truende fabeldyr stikker ut fra kate­dra­lens avsatser. Under sitter en ubekymret trubadur og spiller fløyte. Foto: Selbymay / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

Sørportalen – en av Frankrikes vakreste

Henry, som få år senere skal bli kong Henry den II. av England, ble født i år 1133 i palasset til greven av Maine og Le Mans – det nåvæ­rende rådhuset i Le Mans. Henry ble døpt i Cath­é­drale de Saint Julien i Le Mans. Hans far Geoffrey dør som nevnt i år 1151. I år 1152 inngår Henry, 19 år gammel, ekte­skap med Eleanor av Aqui­taine, som har med seg hele det sør-vest­lige Frank­rike som medgift. Nå er Plan­ta­genêts-dynas­tiet plut­selig Frank­rikes største jord­eier. Det medfører at impulser fra Sør-Frank­rike vil prege siste del av ombyg­gingen av den romanske kirken, som står ferdig år 1158. Sørpor­talen blir på grunn av kate­dra­lens belig­genhet i gamle­byen kate­dra­lens viktigste inngangs­portal – ikke vest­por­talen som er vanlig. Denne portalen får en utfor­ming som den dag i dag vekker både undring og beundring.

Sørpor­talen er preget av alder­dom­me­lige skulp­turer. Foto: Crochet.david / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

Denne vakre portalen er helt tydelig inspi­rert av portalen (cirka 1120–25) til den tidli­gere klos­ter­kirken St. Pierre i Moissac – et sted som Eleanor av Aqui­taine var godt kjent med. Sør-portalen Cath­é­drale de Saint Julien i Le Mans bærer arka­iske trekk fra snaue 50 år tidli­gere i en tid der utvik­lingen innen skulptur er rivende. Nok en pussighet, som gjør kate­dralen ekstra spen­nende. Henry den II. blir i år 1154 konge av England, og henter franske mestere til å bygge kate­draler – blant annet mesteren og arki­tekten Guillame (William) av Sens til kate­dralen i Canterbury.

Cath­é­drale de Saint Juliens skip fra år 1080 i normansk stil peker mot vest og elven Sarthe, og ender ved Place du Cardinal Grente. Foto: Selbymay / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

Romansk og gotisk arkitektur kombineres

I år 1217 søkte kate­dra­lens råd kongen om å få lov til å rive noe muren fra romer­tiden for å forlenge kate­dralen med et stort kor. Alle endringer av bymurer i Frank­rike måtte ha kongens tilla­telse i middel­al­deren. Tilla­telsen ble gitt, og byggingen startet umid­del­bart. I år 1254 stod koret ferdig – en prakt­full bygning i gotisk stil med dobbel korom­gang (ambu­la­to­rium) og enorme stre­be­buer. Koret er tydelig inspi­rert av det i Bourges’ kate­dral, og har dess­uten visse likheter med koret i kate­dralen i Char­tres. Det nye koret i Cath­é­drale de Saint Julien i Le Mans skiller seg litt fra andre tidlige gotiske kirke­bygg i denne delen av Frankrike.

Både bruken av doble søyler i korom­gangen og utfor­mingen av søyle­ka­pi­telene peker mot en norman­nisk mester. Foto: Benchaum / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

Cath­é­drale de Saint Julien de Mans har uvanlig tykke vegger. Dette kan ha sammen­heng med at den siste arki­tekten sann­syn­ligvis kom fra Normandie – vi kan se likheter fra kate­dralen i Bayeux og innven­dige deko­ra­sjoner i pulpi­turet (preke­stolen) som atter alt å dømme er utført av samme billed­hugger som i år 1228 hadde full­ført sine arbeider i Mont-Saint-Michel. Vindu­enes masverk er utformet på samme måte som i Saint Chapelle og Notre Dame i Paris. Korom­gangen er i Cath­é­drale de Saint Julien i Le Mans omgitt av uvanlig store og dype kapeller. Ett av disse er spesielt kjent for sin skjønnhet og syne vakre takma­le­rier, nemlig Chapelle de Viérge – Jomfruens kapell.

Chapelle de Viérge kalles også «De musi­se­rende englers kapell» – det er lett å se hvorfor. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Chapelle de Viérge – Jomfruens kapell

Cath­é­drale de Saint-Julien de Mans har et spesielt særtrekk – de store og dype kapel­lene rundt korom­gangen. Et av disse kapel­lene, Chapelle de Viérge – eller Jomfruens kapell – er used­vanlig vakkert utsmykket. Vegg- og takma­le­riene i Chapelle de Viérge ble avdekket i år 1842 under restau­re­rings-arbeider. Til stor over­ras­kelse kunne man konsta­tere at i alt 47 musi­se­rende engler deko­rerte kapel­lets vegger og tak – dyktig utført i smak­fulle farger. Disse male­riene dateres til slutten av 1300-tallet og er et verk av en anonym maler ved hoffet til kongene Charles den V. og VI. av Frank­rike. Kapellet er for øvrig meget harmo­nisk, med blindar­kader langs veggenes nedre del og flotte gotiske ribbehvelv.

Bérengère av Navarra, enke etter Richard Løve­hjerte, døde år 1230 og er grav­lagt i klos­teret hun grunnla rett utenfor Le Mans. Foto: Selbymay / Wiki­pedia CC BY SA 3.0.

I år 1217 er det for øvrig Bérengère av Navarra, enken etter Richard Løve­hjertes, som er hertug­inne av terri­to­riet Maine og byen Le Mans – la Reine Bérengère blir hun kalt. Hun skulle ikke oppleve å se det nye gotiske koret ferdig – hun døde i år 1230 kort tid etter at byggingen var påbe­gynt. Etter omfat­tende og kost­bare arbeider med å bygge funda­menter i skrå­ningen utenfor bymuren, kom først selve bygge­pro­sessen for alvor i gang i år 1224 og koret ble innviet i år 1254. Mer om henne under avsnittet historie og middel­alder lenger ned.

Litt om Le Mans’ tidlige historie – romertiden

Første gang Le Mans er nevnt i skrift­lige romerske kilder, er av histo­ri­keren Clau­dius Ptole­meus (90–168), som den romerske byen Vindi­nium. Byen var ifølge ham hoved­staden i området til den galliske stammen Aulerci. Le Mans var senere også kjent som Civitas Cenomanorum.

Den romerske bymuren er bygd i fler­farget stein. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Byen ble erobret av romerne i år 47 før vår tids­reg­ning under gene­ralen Julius Cæsar. Byen lå innenfor den romerske provinsen Gallia Lugdu­nensis. Et amfi­teater fra 200-tallet etter Kristus er fort­satt synlig. Det samme gjelder store deler av bymuren over elven, samt de omfat­tende bade­an­leg­gene. En god del av badene, Thermae, ble imid­lertid revet på grunn av angrep fra fiendt­lige stammer på 200-tallet, da arbei­dere ble mobi­li­sert for å bygge byens forsvars­murer med murstein og bygnings­deler fra badene. Den gamle muren rundt Le Mans sies å være en av de mest komplette blant gallisk-romerske bymurer i Frankrike.

Arkeo­lo­giske utgra­vinger avdekket romerske bad, som i dag er museum. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Thermes Romain – romerske bad

Takket være de romerske badene i Le Mans, kan vi doku­men­tere hygiene og personlig pleie blant romerske tropper i antik­kens Le Mans. Her kan du se hvordan et eldgam­melt spa fungerte i peri­oden mellom år 50 før vår tids­reg­ning og år 275 etter Kristus. Du vil få en forstå­else av hvordan anlegget ble konstruert og hvilke hensyn man tok til de forskjel­lige behov anlegget skulle dekke. Arkeo­lo­giske utgra­vinger har ført til oppda­gelsen av et basseng, varme­sys­temer, ulike fasi­li­teter og et system av kloakk for drene­ring av vannbad. Anlegget er i dag et museum. Det foregår omvis­ninger daglig fra l’Office de Tourisme de Mans i 16 Rue de l’Etoile, ikke langt fra gamlebyen.

Litt om Romertiden generelt

Romer­ri­kets utstrek­ning og hva vi kan se av arki­tektur fra denne peri­oden i og utenfor Europa er mye mer omfat­tende enn mange tror. De mest kjente eksemp­lene er Forum Romanum, Colos­seum og Pant­heon i Roma, samt noen amfi­teatre i landene rundt Middel­havet, som Arena i Verona, og i Nimes og Arles i Frankrike.

De romerske bymu­rene rundt Vieux Mans er virkelig noe å skrive hjem om. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Sann­heten er at du finner rester etter romerne i en rekke byer i Tysk­land, Øster­rike, England, og så langt nord som Edin­burgh i Skott­land, i Belgia, Frank­rike, Neder­land, Spania, Portugal, Hellas, Kroatia, og Tyrkia. Mange steder i disse landene har de gamle byene gate­nett og sentrale plasser etter samme grunn­plan som romerne en gang anla – deres inge­ni­ør­kunst og evne til å orga­ni­sere infra­struktur impo­nerer den dag i dag – ikke minst deres fasci­na­sjon for vann og hvordan de evnet å trans­por­tere denne livs­vik­tige ressursen til byene de anla – der det fra før ikke var rike­lige med vann i elvene. Le Mans er en by med godt synlige struk­turer fra romertiden.

Mer om Le Mans etter romertiden og i tidlig middelalder

Etter hvert som det franske språket erstattet latin i området, ble først Ceno­manorum på folke­munne til Celmans. Senere, under folke­vand­rings­tiden ble forsta­velsen Cel- tolket å være en form for det franske ordet for «dette» og «det», og ble erstattet av Le (den). Slik ble Calmans til Le Mans. Gregor av Tours nevner en fran­kisk småkonge Rigomer, som ble drept av mero­vin­ger­kongen Clovis i hans streben etter å samle fran­kiske områder. Mero­vin­gerne hersket over et område som dekker store deler av dagens Frank­rike, Belgia og Tysk­land frem til karo­lin­gerne tok makten på 700-tallet. Sankt Grego­rius av Tours (født ca. år 538, død 17. november 594) var en gallisk-romersk histo­riker, biskop av Tours og erke­biskop av Gallia. Han er den viktigste samti­dige histo­riske kilden for Merovingtiden.

Karl den Store (ca 745 – 816) betydde mye for utvik­lingen av Europa. Han preget mynter, som denne denaren. Kilde: Wikipedia.

Middelalder, normannere og opprør

Under Karl den Store og hans etter­kom­mere ble grev­skapet Maine opprettet rundt år 832 med Le Mans som hoved­stad. Byen ble herjet av vikinger i år 844 og 865. Alle­rede i år 922 ble byen gitt til hertugen av Normandie, Gange-Rolv. Et virvar av giftemål og alli­anser mellom ulike konger og adelige skulle på 1000-tallet skulle gjøre byen til scene for heftige kamper mellom grevene av Anjou og hertu­gene av Normandie. Da norman­nerne, etter­kom­mere av Gange-Rolv, hadde oppnådd kontroll over Maine, erobret norman­neren William the Conqueror (Erob­reren) øya England i år 1066 og ble konge der. I år 1069 gjorde innbyg­gerne i Maine opprør og fordrev norman­nerne, samtidig som Hugh V blir prokla­mert greve av Maine. Senere blir hans sønn Geoffroy V av Anjou gift med Matilda av England i kate­dralen i Le Mans. Deres sønn Henry II. Plan­ta­genêt er født i Le Mans. Kompli­sert? Ja. Og verre blir det.

26 år gamle Matilda av England og 14 år gamle Henry Plan­ta­genêt feirer bryllup den 17. juni år 1128 etter vielsen i kate­dralen i Le Mans. Kilde Wikipedia.

Plantagenêt-dynastiet og Le Mans

Plan­ta­genêts-dynas­tiet oppstår altså i Le Mans den 17. juni 1128 med ekte­skapet mellom Geoffroy Plan­ta­genêt, greve av Anjou og Maine, og Matilda av England, enke etter keiseren av det Hellige Tysk-Romerske Riket, datter av den engelske kongen Henry den I. og barne­barn av William Erobreren.
Så til poenget: Deres sønn Henry, den senere kong Henry den II. av England, ble født i år 1133 i palasset til greven av Maine og Le Mans – det nåvæ­rende rådhuset i Le Mans. Henry ble døpt i Cath­é­drale de Saint Julien i Le Mans. Hans far Geoffrey dør i år 1151, og blir grav­lagt i kate­dralen. I år 1152 inngår Henry ekte­skap med Eleanor av Aqui­taine, som har med seg hele det sør-vest­lige Frank­rike som medgift.
Henry blir to år senere kronet som konge av England og store deler av Frank­rike – i år 1154. Blir det enklere nå? Nei. Hold deg fast: For sikker­hets skyld får de et par sønner, Richard og John – den første blir senere kong Richard den I. Løve­hjerte av England og hertug av bl. a. Maine, og den andre John, blir bedre kjent som John Lack­land, eller Johan uten Land. Og det stopper ikke her.

Kong Richard den I. Løve­hjerte og Beren­gere av Navarra har giftet seg på Kypros den 12. mai 1191. Kilde: Wikipedia.

Richard Løvehjerte og Berengaria av Navarra

Richard den I. Løve­hjerte etter­følger faren (Henry den II.) som konge i år 1189. Han forlater nesten umid­del­bart sitt konge­rike England og reiser med det 3. kors­toget til Jeru­salem og det hellige land. Hans forlo­vede, Bérengère av Navarra, reiser etter ham og blir etter mye drama­tikk, hans hustru og dermed dron­ning av England. Vielsen skjer i kate­dralen i Limmassol på Kypros i år 1191. Richard Løve­hjerte dør i år 1199 i Frank­rike, broren John blir konge av England, mens enken Bérengère av Navarra i år 1204 blir hertug­inne av byen Le Mans og det omkring­lig­gende territoriet.

Abbaye de l’Epau, som Bérengère grunnla – her er hun også grav­lagt. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Hun blir de neste 25 årene boende i det konge­lige palasset i Le Mans og grunn­legger det store klos­teret Epau i utkanten av Le Mans. Maine blir i de neste århund­rene gjen­stand for bitre konflikter mellom konge­døm­mene England og Frank­rike på grunn av sin belig­genhet i skjæ­rings­punktet mellom engelsk og fransk styre. Bérengère har et byhis­to­risk museum oppkalt etter seg; Musee de la Reine Bérengère. Mer om det i eget avsnitt lenger opp.

Carré Plantagenêt – Musée d’archéologie et d’histoire du Mans

Le Carré Plan­ta­genêt er et arkeo­lo­gisk og histo­risk museum, som gjennom sine samlinger forteller histo­rien til byen Le Mans og dens terri­to­rium – området Maine – i fem avde­linger – fra den første boset­tingen i forhis­to­risk tid – til frihets­brevet gitt av kong Louis XI til Le Mans i år 1481, da området igjen ble fransk etter mer enn 300 års engelsk styre.

Carré Plan­ta­genêt er Le Mans’ arkeo­lo­giske og histo­riske museum. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Museet har lagt vekt på at utstil­lin­gene skal være både lekne og viten­ska­pe­lige, og tilgjen­ge­lige også for den som har liten tid. Her er det derfor lagt opp til krono­lo­gisk tur som inklu­derte alt fra modeller, tema­tiske utstil­linger og inter­ak­tive stasjoner – samt, selv­føl­gelig bøker om arkeo­logi for den som ønsker å bruke mer tid.

Hôtel Dieu Coëffort

Hôtel Dieu Coëffort ble bygget i det tolvte århundre etter ordre fra kong Henrik II, kongen av England, for å imøte­komme fattige, syke, forlatte barn og pile­grimer. Bak den massive og udeko­rerte fasaden, skjuler det seg et vakkert gotisk kirkerom. Hôtel Dieu Coëffort er i dag en kirke som er åpen for guds­tje­nester og guidede omvisninger.

Hôpital Hôtel Dieu de Coëffort – la Mission ble oppført i siste del av 1100-tallet av konge Henry den II. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

I år 1953 ble Coëffort-skatten bestå­ende av 31 gull­mynter fra middel­al­deren funnet under en restau­re­ring av kirken. Pengene var sann­syn­ligvis ment å brukes til Hotel Dieu Coëfforts hospi­tal­virk­somhet på 13–1400-tallet, og ble etter alt å dømme gravd ned for å skjules for engel­ks­men­nene, som hadde makten her til rundt år 1475. Gull­skatten er utstilt i Le Mans Museum for Historie og Arkeo­logi ved Place de Plantagenet.

Le Musée de Tessé

Le Musée de Tessé ligger i kort avstand fra Cité Plan­ta­genêt og omfatter blant annet samlinger av itali­enske, flamske, neder­landske og franske male­rier fra renes­sansen, barokken og klassisismen.

Le Musée de Tessé har en spesiell sal tilegnet det farao­iske Egypt. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

I tillegg omfatter samlin­gene møbler, skulp­turer, kunst­gjen­stander og en spesiell sal tilegnet det farao­iske Egypt. Her vises kopier av gravene til dron­ning Nefertite, Ramses den II.s hustru. Le Musée de Tessé holder til i fami­lien Tessés histo­riske herskapshus, hvis samlinger utgjør en del av fami­liens kunst­sam­ling gjennom århund­rene. De faste utstil­lin­gene er fordelt over to plan og viser male­rier, skulp­turer og kunst­gjen­stander fra 1100-tallet til det 18–1900-tallet.

Église Notre Dame de la Couture (St Pierre)

Det finnes flere inter­es­sante middel­al­der­kirker i Le Mans, som den tidli­gere Église de l’ab­baye St Pierre de la Couture. Denne vakre klos­ter­kirken lå i middel­al­deren utenfor bymu­rene. Den ligger nå i sentrum av det moderne Le Mans, og altså ikke i Vieux Mans.

Église Notre-Dame de la Couture er en flott middel­al­der­kirke, som tidli­gere tilhørte klos­teret St. Pierre, som lå utenfor middel­al­de­rens bymurer. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

St. Pierre Couture og klos­teret ble gjen­opp­bygd på 900-tallet etter ødeleg­gelser under vikin­genes tokt i år 865. Kirken og klos­teret ble opprin­nelig grunn­lagt i år 616 av St Bertrand. Fasaden har to flotte tårn fra sent på 1200-tallet, mens det mest inter­es­sante arki­tek­to­niske trekket kanskje er de to utven­dige kapel­lene fra 900- og 1000-tallet. Kirken har også en harmo­nisk og vakker krypt, angi­velig fra 1000-tallet, muli­gens vesentlig tidli­gere. Krypten er et must å få med seg. Kirken, som altså frem til slutten 1700-tallet het St. Pierre Couture, ble da en sogne­kirke og tok navnet Notre Dame de la Couture.

Le Mans er hvert år skue­plass for et av verdens mest presti­sje­fylte 24-timers billøp. Foto: © Ville du Mans / Gilles Moussé.

Le Mans 24h – verdens kanskje mest kjente billøp

Det er en grunn til at dette billøpet finner sted akkurat her i Le Mans. Det var nemlig i Le Mans en hendelse fant sted, som for alltid vil knytte byen til bilhis­to­rien. Monsieur Bollée var simpelthen det første mennesket som fant på å plas­sere en motor under et bilpanser. En av Le Mans’ topp­at­trak­sjoner er naturlig nok Musée de l’Automobile. 24-timers­løpet finner sted den tredje helgen i juni og tiltrekker seg entu­si­aster fra hele kloden. Bare så det er nevnt – da står byen på hodet.