Lesbos er Hellas’ tredje største øy målt etter areal. Lesbos ligger i det nordlige Egeerhavet, rett utenfor kysten av Tyrkia. Lesbos er formet som en hestesko (dersom man legger litt godvilje til), delt av Kalloni-bukten som spiser seg mer enn halvveis inn i øya. Lesbos er en svært frodig øy. Sørdelen av øya er i stor grad skogkledd, mens den nordre delen, og spesielt i nord-vest er vesentlig mer karrig, uten skog. Det fine med øya er, at selv om den er oppdaget av turister, så lever mange lokalsamfunn tilsynelatende helt uberørt av dette. Her skal du ikke mange kilometer avgårde før du må klype deg armen for å tro det du ser.

Mytilini og den sørlige delen av Lesbos

Hoved­staden på øya Lesbos heter Myti­lini og ligger i sør-øst, ikke mange kilo­me­terne fra flyplassen, på en liten halvøy. Mellom denne halvøya og resten av den sørlige delen av Lesbos ligger den vakre Gera-bukten, med masse små strender sjar­me­rende lands­byer. Her er terrenget svært kupert, noe du opplever når du kjører fra Myti­lini til Plomari. Veiene er et kapittel for seg. De varierer fra skan­da­løst dårlige til abso­lutt første­klasses. Merk deg at selv de beste nyas­fal­terte veiene plut­selig kan gå over til å bli humpete krøt­ter­stier der du nærmer deg en landsby. Spesielt om du kjører scooter eller motor­sykkel kan du få deg en støkk her. Forkla­ringen på dette feno­menet er visstnok at staten bygger veiene i mellom lands­byene, mens lokal­sam­funnet har ansvaret for veien i, ved eller forbi lands­byen. Grekere hater dess­uten å selge jorden de har arvet, og staten ekspro­pri­erer ytterst sjelden.

Mytilini, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Fra Myti­linis havne­om­råde

Litt mer om Mytilini

I Myti­lini finner du flere inter­es­sante sever­dig­heter. Byen ligger vakkert til ved en havne­bukt, med prome­nade og en rekke restau­ranter. Byen er åpen, livlig og hyggelig. Det er en god del turister her om sommeren, men også et tydelig nærvær av lokale helter, som mer enn gjerne koser seg på kveldstid i havne­om­rådet. Byen lå opprin­nelig på en øy, atskilt av et strede fra fast­landet, som senere er grodd igjen. Den gamle bydelen, på ”øya” ytterst mot havet har et domi­ne­rende bysan­tinsk Kastro, en borg fra den tiden keiser Justi­tian i det Østro­merske Riket Bysants styrte i dette området av Middel­havet. Navnet Bysants var tidli­gere navnet på den stor­byen som i dag heter Istanbul (og som for sikker­hets skyld før het Konstan­ti­nopel, etter keiser Konstantin som gjorde kris­ten­dommen til stats­re­li­gion, og flyttet Romer­ri­kets hoved­stad dit). På ”fast­landet”, litt ovenfor kjernen av Myti­lini, finner du for øvrig det gamle teateret.

En rusletur i Mitilini

Det kan være givende å rusle litt rundt på måfå i Myti­lini. Havne­om­rådet er over­siktlig. Den indre havnen er nesten sirkel­rund, bar med en smal åpning ut mot den kraf­tige moloen. Ved den innerste kaien ligger Sapphos plass, hvor det finnes flere kafeer, barer og restau­ranter med uten­dørs serve­ring. På sørsiden av havnen, der fisker­bå­tene ligger fortøyd, er det fiske­marked tidlig på formid­dagen. Myti­lini er verd en nærmere titt. Byen var i sin tid meget velstå­ende, ikke minst på grunn av handel og oliven­eks­port. Lesbos er kjent som Egeer­ha­vets frukt­hage, og har en enorm oliven­pro­duk­sjon. Resul­tatet av velstanden er en ualmin­nelig homogen og vakker bebyg­gelse med herskapshus i Belle Epoque-stil. Få også med deg Theó­filos-museet med verk av den lokale maleren Theó­filos Khatzi­mikhail og Tériade-museet i den samme bygningen. Her er det en fin samling verker av blant andre Miró, Chagall, Picasso og Léger. Agios Therapón er en flott sentral­plan­kirke som du bør få med deg. Den ligger rett ved havne­om­rådet, ved siden av en av byens eldste skoler.

Mytilini, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Hoved­staden Myti­lini sør på Lesbos har mye flott klas­si­sis­tisk arki­tektur

Mytilini – det arkeologiske museet

Det arkeo­lo­giske museet i Myti­lini er utmerket. Vær oppmerksom på at museet består av to deler; nybygget øverst, med funn fra klas­sisk tid (cirka 480–335 f. Kr.), Helle­nis­tisk (cirka 330–80 f. Kr) og romersk tid (cirka 80 f. Kr. til 300 e. Kr.), som f eks mosa­ikker, mynter etc, mens samlin­gene fra før-romersk tid befinner seg i den gamle delen et par hundre meter lenger ned i gaten. Her finnes en utrolig flott samling med arkeo­lo­giske funn fra antikken, både histo­risk og forhis­to­risk tid, som du for all del må få med deg, dersom du er inter­es­sert i slikt.

NB! Det er lett å overse både det gamle museet og annekset i museets gamle del. Inne i hjørnet, omgitt av søyle­tromler og andre arki­tek­to­niske bygnings­deler fra antikken fra forskjel­lige funn­steder på øya, finnes det Aeoliske søyle­ka­piteler, samt en epigra­fisk samling, det vil si stein­tavler med skrift fra så tidlig som det 5. århundret før Kristus. Den Aeoliske søyle­orden i stein ble utviklet til bruk i de første stein­byg­nin­gene, templer i det 6. århundre, kun på denne øya. Noen hevder at den er forlø­peren til den ioniske søyle­or­denen, som vi finner i steintempler bygget fra cirka 550 før Kristus. Dem om det.

Lesbos’ tidlige mytiske historie

Lesbos var, i følge muse­ums­ka­ta­logen ”Archa­eo­lo­gical Museum of Myti­lene”, i antikken kjent under en rekke navn: Macaria, Pelasgia, Imerte, Lasia, Aegeira, Aethiope og Mytonis. Navnet fikk øya etter helten Lesbos fra Thes­salia. Diodorus Siculus skriver: ” – Og det var i denne tiden at Lesbos, sønn av Laphites, sønn av Aeolus, sønn av Hippotes, i lydighet mot orakelt i Phyto, seilet til øya med kolo­nister og slo seg ned her etter å ha giftet seg med Methymna, datteren til Maca­reus. Når Lesbos etter hvert ble en kjent og aktet mann, ga han øya sitt eget navn og kalte folket der for Lesbere.” De første som slo seg ned på øya, da denne fort­satt var ubebodd var, i følge Siculus, pelas­gerne, og deres konge Xanthus, sønn av Triopas, kalte øya Pelasgia. Ifølge Strabo og de lokale tradi­sjo­nene i Lille­asia skal pelas­gerne ha befolket hele den ioniske kysten nord for Mycale og øyene inntil. Herodotus, regnet som verdens første histo­riker, forteller i sin Historie (VII, 95) at ”aeolerne…i tidli­gere tider ble kalt pelas­gere i følge den greske histo­rien.”

Pelasgerne

Pelas­gerne er i følge Herodotus et opprin­nelig ikke-gresk talende folk, som levde i Hellas og på de greske øyene før det gresk­ta­lende folk bosatte seg her. Pelas­gere ansees også av flere av antik­kens histo­ri­kere å ha forbin­delse til etrus­kerne, gjennom at en pelas­gisk stamme, tyrrhe­nerne, skal ha utvandret til Toscana i Italia. Søk gjerne på etrus­kerne i frisøket på hoved­siden på reisdit.no og les mer om dem. Syv gene­ra­sjoner etter at pelas­gerne slår seg ned på Lesbos, skal øya ha bli ødelagt av den store flod­bølgen, i følge myten om Deuca­lion. Etter dette kom så den mytiske kongen Macar eller Maca­reus. Macar var i følge sagnet en av Helia­dene, sønn av Helios og Rhodos – som kom til Lesbos fra Rhodos. Fra Lesbos kolo­ni­serte han deretter Chios, Samos, Rhodos og Kos. Maca­reus’ døtre Myti­lene, Methymna, Antissa, Arisbe, Issa, Pyrrha og hans ene sønn Eresus ga navn til en av øyas byer.

Homer, Iliaden og Odysseen

Homer henviser i Iliaden til Lesbos som Macars konge­rike og bruker øyas navn for å defi­nere Kong Priam av Trojas rike rent geogra­fisk. Troja befinner seg noen mil nord for Lesbos, på fast­landet vis-à-vis Hellesponten, det stredet man må passere for å seile til Svarte­havet. Også i Odys­seen nevner Homers Lesbos som et sted der Nestor, Diomedes og Mene­laus ba til Zeus om å lede dem trygt hjem til Ithaka etter at belei­ringen av Troja var over – etter ni år og byen var lagt øde. Mer om Lesbos’ myto­logi kan du blant annet lese i muse­ums­ka­ta­logen ”Archa­eo­lo­gical Museum of Myti­lene”.

Kort om øyas tidlige historie

De tidligste boset­nin­gene fra over­gangen sen neolit­tisk tid/bronsealder som er funnet på øya, befinner seg på Østkysten ved Chala­kies. To bronse­al­der­steder er funnet ved Kallo­ni­bukten, den ene ved Kourtir, fem ganger større enn den andre som befinner seg ved Lisvori, som skal befinne seg litt unna kysten. Her er kartene i muse­ums­ka­ta­logen ”Archa­eo­lo­gical Museum of Myti­lene” dess­verre ufull­sten­dige. Havni­vået har for øvrig steget, noe som betyr at mange av de eldste boplas­sene på øya kan befinne seg under vann. Aeolerne antas opprin­nelig å bestå av utvand­rende fami­lier fra det mykenske rikets sammen­brudd ca 1050–1000 år f. Kr. Disse reiste fra områ­dene rundt Argolis på Pele­ponnes’ vest­side, der vi kjenner steder som Tyrins, Argos, Mykene, Lakonia (Sparta) og Korint.

Ouzobyen Plomari

Plomari er ouzo-byen fremfor noen i Hellas. Ouzo fra Lesbos, og Plomari i særde­leshet, går for å være den beste, og følgelig dyreste, ouzoen i Hellas. Det Plomari har å by på er imid­lertid første­klasses og verdt hver eneste cent. Plomari er vel verdt er besøk. Du kommer i byen via den svin­gete og smale hoved­veien, via havnen og havne­pro­me­naden. Her ligger en rekke barer og restau­ranter frem til der gågata begynner og bilveien går rundt, til “torget” der bussen stopper, taxiene venter og politi­sta­sjonen ligger. Små krokete veier og smug går på kryss og tvers i dette lille bysen­teret. Torget er for øvrig stedet der Plomaris mann­folk samler seg ut på kvelden for et glass ouzo eller en kopp kaffe og sosialt samvær. Her er et yrende folkeliv, der lokal­be­folk­ningen domi­nerer, selv om innslaget av turister og er godt synlig.

Du kan velge mellom en rekke innen- og uten­dørs restau­ranter som enten ligger ved sjøen før gågata, i selve gågata eller oppe i byen. Selve svisken er den hygge­lige restau­ranten ved det enorme, gamle treet. Det er moro å sitte foran en av de ekte greske barene ved torvet å se på folke­livet. Plut­selig dukker sigøy­nere opp med sine gamle bulkete Toyota pick-up’er for å selge frukt. Inter­essen er stor, de greske mann­fol­kene handler, og konene kommer av og til ruslende, kanskje for å sjekke hva gubben egentlig driver med. En fin liten by, Plomari.

Kirke- og håndverksbyen Agiasos

Agiasos er en spesiell by, kjent for kera­mikk­pro­duk­sjon. Det kan være ytterst forvir­rende å finne veien til Agiasos ut av Plomari, men du skal opp en bratt bakke ut av Plomaris bakre del. Veien er brukbar et stykke ut av byen, men går over til grusvei når du kommer opp i høyden. Her er det rela­tivt grønt og frodig og en fantas­tisk utsikt over havet mot Tyrkia. Etter en del kilo­meter på skum­pete grusvei dukker plut­selig Agiasos opp, eller rettere sagt alle byens tak nedenfor veien. Agiasos er øyas reli­giøse sentrum. Kirken er tilegnet Jomfru Maria og inne­holder et etter sigende under­gjø­rende ikon som ble brakt hit i år 803 og som ifølge tradi­sjo­nene er laget av evan­ge­listen Lukas, med voks og mastik, en kvae­type som kun finnes på naboøya Chios. Du kan selv se ikonet i kirken. Husk å dekke til bare ben og armer før du går inn. Grekere er svært reli­giøse og opptatt av å vise respekt. Kirken er for øvrig full av ikoner og annen vakker kirke­kunst, typisk for Hellas. Rundt kirken befinner det seg en rekke forret­ninger, kafeer og små restau­ranter. Det sies at folk i Agiasos snakker en svært gammel, for andre grekere nesten ufor­ståelig dialekt, ettersom byen har ligget så vidt isolert gjennom tidene. Det er flere kera­mikk­ut­salg i byen og det selges brode­rier, duker og stoffer for dem som liker det. Her kan oppleve å bli vennlig og blidt jaget inn i en tekstil­bu­tikk, bestemt plas­sert ved veven og vist hvordan saker og ting foregår. Byen har defi­ni­tivt oppdaget turis­tene, men turis­tene har ikke i samme grad oppdaget byen. De fleste som kommer hit gjør det med buss via orga­ni­serte utflukter. Et besøk anbe­fales.

Lesbos – veien fra sør mot nord

Veien videre nord­over leder opp mot Kalloni-bukten der du passerer Phyrra, hvor en av de opprin­ne­lige byene på Lebos ble anlagt på slutten av det 2. årtusen før Kristus, hvor det i dag kun er spredt bebyg­gelse. Det eneste som er igjen av antik­kens Pyrrha er restene av et stort tårn, som nå ligger delvis under vann. I dette området skal nok arkeo­lo­gene med tid og stunder grave frem mang en godbit. Videre inn i bunnen av bukten, kommer du inn på hoved­veien nord­over. Ikke mange hundre meter i retning syd, tar du av til venstre og kommer til Mesa, der arkeo­loger var full gang med å grave ut et dorisk tempel. Vi forsøkte å invi­tere oss selv inn på den inngjerde området for ta en titt, men oppnådde kun at en herre låste igjen porten uten å ofre oss et blikk.

Molivos, middelalderborg, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Molivos er en meget vakker og trivelig liten by, med en middel­al­der­borg på høyden over byen

Litt om Molivos

Veien nord­over mot Molvios eller Mithymna (som byen het i antikken, og mange frem­deles kaller den) går i kupert terreng med en og annen småby her og der. Når du nærmer deg Molivos vil du kjenne det på luften. Sval sjøbris bidrar til å gjøre livet litt mer beha­gelig, og snart kan du parkere bilen, gjerne ved den gamle oliven­fab­rikken inne i bukten, som i dag er hotell. Det går også an å kjøre helt ut til moloen, hvor du finner et lite kunst­ner­senter, et hyggelig hotell og flere restau­ranter og barer. På kveldstid er det über­koslig og roman­tisk her ute, bare så det er nevnt.

Molivos, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

I fisker­havnen er det flere hygge­lige restau­ranter, et hotell og bruks­kunst­bu­tikker

Litt mer om Molivos

Byen Molivos ligger i skrå­ningen under en gammelt bysan­tinsk borg, eller kastro, som det kalles her. I skrå­ningen er her det et mylder av smågater med en mengde butikker, som selger alt mulig rart. Det finnes også mange restau­ranter i denne delen av den hygge­lige byen. Kastro ble for øvrig senere over­tatt av geno­ve­serne i 1373 før det falt i tyrkernes hender under felt­toget til Muhammed erob­reren i 1462. Borgen ble gjen­nom­res­tau­rert i 1995 og brukes i dag til konserter og som teater­ku­lisse. Den origi­nale jern­be­slåtte døren er fort­satt intakt, og det arran­geres omvis­ninger for den som er inter­es­sert. Molivos er vel tilpasset turisme med de fordeler og ulemper det inne­bærer. Her finnes også et lite arkeo­lo­gisk museum, med dette var stengt for oppus­sing under vårt besøk. Molivos er et ypperlig utgangs­punkt for utflukter til Sigri, Antissa og Eressou.

Klosteret Moni Ypsilou og The Petrified Forest – den forstenede skogen

Klos­teret Moni Ypsilou, belig­gende på en 511 meter høy fjell­topp, der i dag (i hvert fall i 2002) 4 munker lever isolert. Klos­teret har en feno­menal utsikt over øya, både det stei­nete og karrige land­skapet mot sør og vest og de frodige grønne slet­tene i nord og øst. Her råder still­heten bare avbrutt av en turist eller to, som oss. I klos­ter­gården så vi rester etter både doriske og joniske søyler, noe som kanskje tyder på at fjellet i sin tid har båret et tempel. Det ville i så fall ikke forundret meg. Abso­lutt verd å besøke. Herfra er veien kort til en stor park med en forstenet skog. Du kan rusle rundt og se store trestammer, som for 15 millioner år siden ble begravd i et vulkan­ut­brudd, og som med tid og stunder ble forsteinet. Det er visstnok det eneste stedet i Europa hvor dette er skjedd.

Sigri og Antissa

Sigri er en liten havneby med molo og hvite små murhus, mens Antissa, ligger litt inne i landet. Antissa er et ypperlig sted å stoppe for lunsj på en av restau­ran­tene i sentrum i skyggen av trærne. Her får du selskap av sort­kledde menn og kvinner, eldre mennesker som prater sammen og koser seg. Etterpå bør du rusle rundt i Antissa og titte litt, og kanskje besøke det sjar­me­rende lille lands­by­mu­seet. Her er det møbler, klær, fotos, og forskjellig fra de siste par hundre årene. Ikke noe must, men morsomt å se. Cirka 8 km nord for Antissa, ved kysten, ligger antik­kens Antissa, som visstnok en gang var en pelas­gisk by. Det skal finnes stein­rester av et lite havne­an­legg fra denne tiden, i dag belig­gende under vann. Restene av den genove­siske borgen Ovio­kastro finner du øst for den lille fisker­lands­byen Gavathos.

Eresos – en av antikkens viktige bystater

Herfra kan du kjøre mot Eresos hvor du finner bade­byen Skala Eresou. Her befant antik­kens Eresos seg. Dagens Skala Eresou har faktisk både restene av et akro­polis, og et lite arkeo­lo­gisk museum. Antik­kens Eresos var som tidli­gere nevnt en av eldre bysta­tene på Lesbos. Byen ble grunn­lagt en gang mellom år 1100 og 900 før Kristus, i over­gangen fra bronse­alder til jern­alder, på det stedet som i dag heter Skala Eresou. Byen utviklet seg gjennom århund­rene til å bli et viktig handels­senter, som fikk avset­ning for sine produkter så langt unna som i Egypt. Eresos var også føde­stedet til den kvin­ne­lige dikteren Sappho (circa 628–568 før vår tids­reg­ning), viden kjent for sin vakre lyrikk. Takket være hennes talent, dyktighet og krea­ti­vitet, kunne hun starte en skole i Myti­lini, der unge kvinner fra hele det østlige middel­havs­om­rådet fikk under­vis­ning i musikk, sang, dikt­ning og dans. Hun ble i antikken kalt den tiende muse, noe som forteller om hennes berøm­melse.

Mer om Eresos

Eresos er også føde­stedet til Theoph­rastus (cirka år 372–277 før Kristus), elev av Platon og etter­følger av sin lærer som leder og admi­ni­strator av den vel kjente Peri­pa­te­tiske Skole. Theoph­rastus er i dag ansett som bota­nik­kens far. Forfat­teren og filo­sofen Phanias kom også fra Eresos (det 4. århundre før Kristus). I det som i dag heter Vigla-åsen finner vi Eresos’ gamle akro­polis, som er en helt spesiell arkeo­lo­gisk plass. Deler av et før-hellensk anlegg, med en såkalt pelas­gisk mur, er bevart, så vel som før-hellenske porter. Om dette har vært et kult­sted alle­rede i bronse­al­deren kan vi bare speku­lere i. Videre finner du her restene av en romersk brønn, og rester av to tårn, et tyrkisk og et genove­sisk. Eresos hadde i antikken et stadion, et teater, markeds­plass, pryta­nium (et bygg for ledende embeds­menn) og flere templer tilegnet forskjel­lige guder: Apollo, Dionysos og Poseidon. Man mener også at et stort tempel til ære for Pallas-Athena befant seg på det stedet der som i dag kalles Minavra, bortenfor havnen, ved kapellet tilegnet Pana­giouda.

Skala Eresou, Eresos, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

En liten kirke ved Skala Eresou

Eresos – utgravninger fra oldkirken

Utgrav­ninger har også avdekket restene av to tidlige kristne kirker. Den ene, St. Andreas basi­li­kaen dateres tilbake til 400-tallet og befinner seg rett bak dagens orto­dokse kirke i Skala Eresou. Selv om tidens tann har tæret kraftig på restene av kirken, forteller de impo­ne­rende bysan­tinske mosa­ik­kene om fordums prakt og rikdom. Ved siden av basi­li­kaen er St. Andreas’ helgen­grav, et lite tempel bestå­ende av reli­kviene etter Eresos’ beskytter. Afen­delli-kirken er den andre kirken fra tidlig kristen tid, og befinner seg vest for stranden, i et gjen­grodd område. Eresos opplevde nedgangs­tider og poli­tisk insta­bi­litet i tiden før romerne besatte Lesbos, og bidro til ny orden og velstand. I 1462 ble Lesbos under­lagt tyrkisk styre, og i det 17. århundre ble byen flyttet 4 km inn i landet for å unngå angrep fra pirater. Eresos ble dermed over­latt til fiskere og eldre bygninger over­latt til seg selv.

I 1821, under det forhatte tyrkiske styret, klarte nasjo­nal­helten Dimi­tris Papani­kolis å sette fyr på stolt­heten til den tyrkiske marinen, et stort krigs­skip kalt Intr­epid, som for øvrig betyr ”Skipet som ikke tar ordre”, som sank om natten utenfor Skala Eresou. Friheten kom til øya i 1912, da Lesbos ble en del av Hellas. Den nye byen Skala Eresou ble grunn­lagt i 1920 og her finnes frem­deles flere av de opprin­ne­lige husene, i hovedsak på Vigla-åsen.

Feriebyen Vatera og restene av et Dionysostempel

Den vesle ferie- og bade­byen Vatera har en enorm strand og massevis av små hoteller og over­nat­tings­tilbud. Ute på odden, ved kirken, belig­gende på en klippe­for­ma­sjon med utsyn over havet og stranden, ligger restene av et beskje­dent dorisk Dionysos-tempel, visstnok fra det 7. århundre. Mange av marmor­stei­nene herfra er havnet i kirken, men slik er det bare. Herfra kan du kjøre veien sydover langs stranda og snart komme over på en humpet grusvei opp i lia og inn i fjell­heimen i retning Plomari. Her er trafikken mildt sagt minimal i det frodige, skog­kledde land­skapet med feno­menal utsikt over Egeer­havet.

 Mytilini, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Et krigs­skip i havnen til Lesbos’ hoved­stad Miti­lini

Molivos, kastell, Mytilini, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Kastellet fra middel­al­deren ligger helt øverst i byen Molivos

Molivos, Mytilini, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Kastellet over Molivos er et museum åpent for publikum

 Molivos, Mytilini, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Fra kastellet i Molivos er det utsikt over til Tyrkia

Bebyg­gelsen i Molivos strekker seg helt opp til kastellet

petrified forest, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Fra The Petri­fied Forest, en park med sjeldne forste­nede trær

Fra de fine bade­stren­dene ved Petra på Lesbos