Venezia

 

Mer om Venezia

Det er heldigvis flere grunner til å besøke Venezia, enn ikke å gjøre det. For det er mange grunner til å la være: Byen er en eneste stor turist­felle, det er svært dyrt her, turismen fortrenger stadig de fast­bo­ende, Venezia er stedvis skitten og ustelt, Marcus-plassen er full av duer, det koster penger å sette seg ned på en av kafeene på Marcus-plassen – fordi kafeen har enga­sjert musi­kere som skal ha betalt, etc. Likevel: Hvis du er inter­es­sert i kunst, historie og arki­tektur, så har denne byen mektige inntrykk å by på – Venezia er simpelthen ikke til å komme utenom, dersom du skal forstå Europas utvik­ling. Venezia ble grunn­lagt midt på 400-tallet på øyer i Laguna di Veneta, angi­velig av mennesker som flyktet fra huner­kongen Attilas herjinger. Her sørger flo og fjære frem­deles for at vannet i kana­lene i byen mer eller mindre skiftes ut daglig. Spring­floen kan være sterk, og over­svømme hele Marcus-plassen, som vanligvis ligger et par meter over havet. Byen er funda­men­tert på lagu­nens små øyer og titu­senvis av trestokker som er banket ned grunnen. Disse er gjennom århund­rene blitt forsteinet, og råtner ikke. Venzezia synker ikke ned i havet, som mange tror.

Første gang du kommer til Marcus-plassen glemmer du aldri.

Viktig om Venezia

Det er tre måter å ankomme Venezia på; med tog, med båt eller med bil/buss. Hvis du skal få et skik­kelig utbytte av Venezia, så trenger du minst tre over­nat­tinger. Mange kommer hit på dags­ut­flukt, og da blir man nødt til å velge bort mye. Vi presen­terer her de viktigste sever­dig­he­tene, stedene og byde­lene. Du bør også få med deg glass­blåser-øya Murano, hvor det har vært produ­sert glass­varer av ypperste kvalitet siden tidlig middelalder.

Venezia og Piazza San Marco – bedre kjent som Marcus-plassen

Marcus-plassen er et must for alle besø­kende. Her finner du den mektige og merke­lige Marcus-kate­dralen, et for oss nord­menn noe frem­med­artet mester­verk innen bysan­tinsk arki­tektur fra 1000-tallet. Marcus-plassen er ellers omgitt av en rekke bygg som har skrevet seg inn i arki­tek­tur­his­to­rien. Vegg i vegg med Basi­lica di San Marco finner du det vakre Doge­pa­lasset – Palazzo Ducale – som ble grunn­lagt på 800-tallet, men som gjen­nom­gikk en omfat­tende ombyg­ging på 1300- og 1400-tallet.

 

Palazzo Ducale – Doge­pa­lasset fra 1300-tallet ligger vegg-i-vegg med Marcus-kate­dralen. Foto: © reisdit.no.

Inntil for få år siden var man ikke klar over at palas­sets fasade besto av marmor av to farger, satt i mønster. Dette på grunn av lang­varig foruren­sing. Over­ras­kelsen var både stor og gledelig da møns­teret i kontrasten mellom hvit og rosa marmor ble synlig. Bygningen er et mester­verk i gotisk stil – søyle­ar­ka­dene i grunn­eta­sjen er supplert med en ny arkade i etasjen over, hvor det er satt to gotiske buer for hver bue på grunn­planet. Slik skapte man en effekt av at hele palasset svever.

Basi­lica di San Marco – Marcus­ka­te­dralen – et frem­med­artet bysan­tinsk kirke­bygg fra 1000-tallet. Foto: © reisdit.no.

Mer om Marcus-plassen

På Marcus-plassen finner du flere andre inter­es­sante bygninger. Kampa­nilen som ruver på plassen, ble gjen­opp­bygd etter at den gamle raste sammen i år 1902. Klokke­tårnet Torre dell’Orologio til venstre for Marcus-kate­dralen er fra renes­sansen, bygget i årene 1496–99. Ved de to løve­søy­lene finner du biblio­teks-bygningen Libreria Sanso­vi­niana fra år 1537 i renes­sanse­stil, tegnet av Sanso­vino, og rundt hjørnet mot havnen byens mynt­verk Zecca,også tegnet av Sanso­vino og påbe­gynt i år 1537. Fort­setter du cirka hundre meter i denne retningen, med ryggen til Doge­pa­lasset, finner du sagn­om­suste Harry’s Bar rett etter en liten bro.

Sanso­vinos berømte bibliotek Libreria Sanso­vi­niana ved Markus­plassen – legg merke til søylen med løven. Foto: © reisdit.no.

Plassen er ellers omgitt av store kontor­byg­ninger, Procu­ratie Vecchie og Procu­ratie Nuovo. Den først nevnte ble bygd alle­rede på 1100-tallet i to etasjer og ombygd på 1600-tallet til tre etasjer, omtrent samtidig som Procu­ratie Nuovo ble ferdig­stilt. Bygningen mellom de to fløyene er fra begyn­nelsen av 1800-tallet, og huser det sever­dige kunst­mu­seet Museo Correr, med blant annet kunst fra middel­al­deren og renes­sansen. Mer om Basi­lica di San Marco i egne avsnitt nedenfor.

Bydelen San Polo ved Rialto-broen

Hvis du spaserer fra Marcus-plassen må du over Ponte di Rialto for å komme over i bydelen San Polo. Denne stein­broen erstattet en tidli­gere trebro i år 1591 og var inntil midt på 1800-tallet den eneste broen over Canal Grande. Denne broen var meget viktig. Trafikken mellom Marcus-plassen og markeds­plassen Rialto, dit du kommer når du går over broen, var livlig. Hit kom adelen og de velstå­ende for å kjøpe silke og krydder, avtale handler, tinge skips­laster, inngå kontrakter og låne penger. Shake­speares Shylock hadde sin bod her, hvor han lånte ut beløp til ågerrente.

Rialto-broen over Canal Grande – en båttur på Canal Grande er et MUST! Foto: © reisdit.no.

Rialto – kirker og renessansekunst

Plassen Rialto er omgitt av to kirker, San Giacomo, som anses å være byens eldste, og San Giovanni Elemo­si­nario. Begge kirkene ble i middel­al­deren besøkt av dogen to faste dager i året – lang­fredag og aske­onsdag, som for å fastslå markeds­plassen Rialtos betyd­ning og seriø­sitet. I dag er det en annen type marked her. Langs arka­dene ved plassen rigges det hver formiddag opp boder for salg av ferske matvarer, grønn­saker, frukt og spesia­li­teter. Du bør besø­kene kirkene i denne bydelen, både de tidli­gere nevnte og San Cassioano inne­holder sjeldne renes­sanse­verk av kunst­nere som Veronese, Tinto­retto og Tiepolo. Du vil også ha stor glede av å rusle rundt i gatene her. Det finnes flere plasser hvor du kan ta en hvile­pause. Rialto er avledet av rivo­altus, som betyr høy bredde, og var stedet der den første bebyg­gelsen ble anlagt, kanskje så tidlig som på 400-tallet.

Utsikt fra Marcus-plassen til den vakre kirken San Giorgio Maggiore med fasade og inte­ri­ører av Andrea Palladio. Foto: © reisdit.no.

Kirkeskatter mellom bydelene Rialto og Dorsoduro

Fra San Polo kan du spasere ned til Dorso­duro via plas­sene Campo San Polo og Campo di Frari. Begge disse plas­sene har sever­dige kirker. Hvis du måtte velge mellom én av dem, ville sann­syn­ligvis Santa Maria Gloriosa dei Frari vært det mest givende – her kan du nemlig se en gotisk fran­sis­ka­ner­kirke med kunst i verdens­klasse, samt et bevart tilhø­rende kloster med bygninger av Sanso­vino og Palladio, den sist nevnte kanskje den største av alle renes­sanse-arki­tekter. Som om ikke det var nok, finner du Tizians «Marias Himmel­fart» fra år 1518 og «Madonna di Ca’Pesaro» fra år 1526, samt en alter­tavle, «Madonna og Barnet» av Giovanni Bellini fra år 1488. I tillegg har kirken svært vakkert deko­rerte interiører.

 

Dorsoduro og den livlige plassen Campo Santa Margherita

Herfra er det to stein­kast til den vesle broen som leder deg over til bydelen Dorso­duoro og den trive­lige og store, åpne plassen Campo Santa Marghe­rita. En av de mest inter­es­sante sever­dig­he­tene i denne bydelen er Ca’Rezzonico, et palass som huser museet for Venezia anno 1700-tallet med et rekon­struert apotek i annen etasje. Å beskrive dette palas­sets inte­ri­ører som over­då­dige, ville vært et under­state­ment av dimen­sjoner. Her er i tillegg fresker og male­rier av kjente renes­sanse­kunst­nere, som Canal­etto, Guardi og Tiepolo, bare for å ha nevnt noen. Du bør rusle litt rundt både i gatene og langs kana­lene her. På Campo Santa Maria er det også marked om formid­dagen. Om kvelden får plassen en helt annen karakter, for da kommer studen­tene fra den nærlig­gende univer­si­tets­byg­ningen Ca’Foscari, et gotisk palass fra år 1443. Noen kvar­taler lenger ut i Canal Grande finner du et annet prakt­fullt kunst­mu­seum, Gallerie dell’Ac­ca­demia med kunst i den abso­lutte verdens­klasse. Museet ligger ved broen Ponte dell’Ac­ca­demia, for øvrig siste mulighet for å komme seg over Canal Grande til fots.

Marcus-kate­dralen med to av de fire bronse­hes­tene som ble hentet fra Konstan­ti­nopel i år 1204.

En nærmere titt på Basilica di San Marco – Marcus-katedralen

La oss ta en nærmere titt på Marcus-kirken, eller Basi­lica di San Marco, som den heter på itali­ensk. Dette prakt­fulle kirke­bygget må du få med deg, selv om du må påregne kø for å komme inn. Histo­rien bak denne kirken er fasci­ne­rende, og starter med at to itali­enske kjøp­menn på 800-tallet stjeler levnin­gene etter evan­ge­listen Marcus i Alex­andria i Egypt – angi­velig fordi de fryktet at graven skulle ødelegges av de muslimske makt­ha­verne. Da kjøp­men­nene ankom Venezia med Marcus’ levninger vakte dette naturlig nok stor oppmerk­somhet. En kirke ble oppført i år 829 for å huse reli­kviene. Denne kirken var muli­gens en sentral­plan­kirke etter gresk modell. Uansett besluttet man på 1000-tallet å bygge en ny kirke på funda­men­tene av den gamle – og denne basi­lika-konstruk­sjonen er den du ser i dag.

Mer om Marcus-plassen og Basilica di San Marco

Venezia var på 1000-tallet i ferd med å bli en økono­misk stor­makt i det østlige Middel­havet. Dette oppsvinget førte til at den gamle kirken ble ansett for liten. Fra år 1063 ble det derfor påbe­gynt et prakt­fullt nybygg, for å bidra til å symbo­li­sere byens storhet og makt.

Fra Marcus-plassen med Doge­pa­lasset, en av løvene, samt Marcus-kate­dralen i bakgrunnen. Foto: © reisdit.no.

Basi­lica di San Marco repre­sen­terer en sammen­smel­ting av arki­tek­to­niske impulser fra både øst og vest. Bak den brede, lave romanske fasaden med 5 portaler skjuler det seg et kirkerom, som savner side­stykke i Europa. Grunn­planet er et tilnærmet gresk kors, med nesten like lange armer kun alteret er noe kortere. I portalenden av kirken er det tilført side­skip, som reflek­terer de ytterste porta­lene på hver side. Kirkens bredde er tilnærmet lik lengden. De fem kuplene forsterker inntrykket av en gresk sentral­plan­kirke. Både San Vitale i Ravenna og Hagia Sophia i Istanbul har åpen­bart fungert som modell.

Enda litt mer om Marcus-katedralen

Det orien­talske preget kommer også til syne på vest-fasaden, der annen etasje repe­terer de romanske buene fra porta­lene under, men med mosa­ikk­dek­kede rund­bue­felt. Over hoved­por­talen er motivet som viser Marcus’ legeme, som blir stjålet fra Alex­andria, i en mosaikk fra 1600-tallet. Fasaden og ytter­veg­gene er påført små spir, som står i kontrast til kuplene. Resul­tatet er slående, orien­talsk og ekso­tisk. Når du er på vei inn i kirken blir du oppmerksom på de flotte, deko­rerte rund­buene som omgir porta­lene. Når du kommer inn i Narthex – den brede forhallen før du entrer skipet, blir du blendet av gull – her er mer enn 4.000 kvad­rat­meter prakt­fulle mosa­ikker, både utvendig og innvendig, men først og fremst på gulv, vegger og i kuplene inne i kirke­rommet. Mosaikk-deko­ra­sjo­nene er over­då­dige, i hovedsak fra 1100-tallet og 1200-tallet.

Procu­ratie Vecchie – de gamle kontor­byg­gene for bysta­tens byrå­krati. Foto: © reisdit.no.

Venezia – kort om kirke og stat i middelalderen

På denne tiden var kirke og stat sterkt knyttet til hver­andre. Basi­lica di San Marco var Doge­pa­las­sets slotts­ka­pell, for de verds­lige makt­ha­verne. (Først i år 1807 ble San Marco byens kate­dral.) Belig­gen­heten på den sentrale og viktige Piazza San Marco, eller Markus-plassen, gjør den til et blikk­fang, ettersom den sammen med Doge­pa­lasset utgjør en av plas­sens sider. Kirken var åpen for offent­lig­heten og skapte ikke bare forbin­delse mellom makt og biskop, men ble en felles iden­titet for hele Venezia. På hjørnet av kate­dralen står en berømt liten sort figur fra 300-tallet, med fire menn som omfavner hver­andre. Den viser tetrarkene, de fire som styrte Øst- og Vest­ro­mer­riket sammen tidlig på 300-tallet etter Kristus. En keiser for hver del av riket, Diokle­tian og Maxi­mianus, og to reser­vekei­sere Gale­rius og Constan­tius, som var klare til å overta, dersom en av keiserne døde eller trakk seg. Venezia er selve symbolet på denne foreningen mellom øst og vest.

Canal Grande bidrar til å gjøre Venezia til en av de merke­ligste byene vi har opplevd. Foto: © reisdit.no.

Kort om Venezias historie

Venezia i Italia vokste seg stor mot 1.000-tallet og ble et viktig handels­sen­trum med rikdommer uten like under sin stor­hetstid. Byen hadde viktige handels­ruter østover i Middel­havet, og kontakten med Byzants, dagens Istanbul, var meget viktig. Fra øst ble det impor­tert luksus­varer som for eksempel silke, krydder, urter og kunst. Venezia erobret også land mange steder, både langs østsiden av Adria­ter­havet og lenger øst i Middel­havet. Vene­ti­anske fest­nings­verk finnes i Hellas, på Kreta, Rhodos, i Monte­negro og langs hele kysten av Kroatia. Venezia er stolt av sin stor­hetstid, og den vakre, stor­slåtte byen er på mange måter et komplett museum som viser frem rikdom­mene fra middel­al­deren. Her finnes herskapshus og gamle kirker i et omfang og med en tetthet som savner side­stykke i Europa. Venezia forble en stor­makt helt frem til slutten av 1700-tallet.

Et deko­rert fat fra Murano fra siste del av 1400-tallet. Foto: Civic Museo di Venezia.

Venetiansk glass fra Murano-øya

Mura­no­g­lass eller vene­ti­ansk glass er benev­nelsen på glass frem­stilt på øya Murano ved siden av Venezia. Alle­rede i det 10. århundre ble vene­tia­nerne påvirket av araberne, som lærte dem å lage luksus­glass. Fra rundt år 1450 utviklet glass­hyt­tene i Murano sine egne origi­nale teknikker, som for eksempel krys­tall­klart og melke­hvitt glass, fili­grans­glass og iset og marmo­rert glass. Det ble ofte formet i harmo­niske renessanse-fasonger.

Nydelig deko­rert glass fra senmid­del­al­deren. Foto: Museo de Vetro.

Vene­ti­anske drikke­glass, eller glass laget i de vene­ti­anske stil (Facon de Venice), er laget av helt klar glass­masse. Glas­sene kjenne­tegnes av meget tynn­blåst gods i klokken, ofte mindre enn 1 mm tykt – noe som krever store ferdig­heter og kunn­skaper. Vene­ti­anske luksus­glass ble pussig nok også laget utenfor Venezia, fra omkring 1500-tallet, da vene­ti­anske glass­mes­tere slo seg ned i Neder­land. Disse dannet forbilde for euro­pe­iske glass­pro­du­senter frem til 1600-tallet. De flotte, fantasi­fulle glas­sene kunne ha en verdi som tilsvarte fem ”vanlige” vinglass og de var popu­lære gaver mellom konge­lige og adelige i Europa. På Murano-øya kan du besøke Vene­zias fine Museo de Vetro – glassmuseet.

Mer om Venezia og egne opple­velser på bloggen.