Verona

 

Verona – arkitektur fra antikken

Det finnes da heller ingen annen by i Italia, med unntak av Roma, der restene etter romersk arki­tektur er så mange og tyde­lige. Dette gjør Verona til en fryd å besøke.

Amfi­tea­teret Arena på Piazza Bra er fra år 30 etter Kristus, og det tredje største i Romer­riket. Her arran­geres det konserter og operaforestillinger.

Hit kommer for øvrig mange turister for å oppleve stor­slagne opera­fo­re­stil­linger i Arena, det enorme amfi­tea­teret midt i gamle­byen ved Piazza Bra. Travel­maker har gode opplegg med bra plasser og hotell sentralt i gamle­byen. Det romerske amfi­tea­teret Arena, full­ført i år 30, er det tredje største som finnes, kun Colos­seum i Roma og det i Capua nord for Napoli er større. Langs Piazza Bra ligger det en mengde restau­ranter på rekke og rad med uten­dørs servering.

Kort om Verona i romertiden

Etter at Verona i år 89 før Kristus fikk status som Colonia, gikk romerne som sedvanlig grundig til verks. En helt ny byplan ble stukket ut på land­tungen som utgjør en halvøy, omslynget av elven Adige.

 

Veronas vakre Ponte Pietra er fra romer­tiden, og sto ferdig nøyaktig 100 år før vår tidsregning.

Vanligvis kjenne­tegnes en romersk byplan av et rektan­gu­lært omriss, med byporter midt på begge lang­sider og kort­sider. Slik ble det ikke i Verona. Her ble hoved­aksen trukket i retning av fest­nings­høyden, slik at gate­nettet strekker seg diago­nalt over halvøya. To byporter ledet til de gamle hoved­ga­tene Decu­manus Major og Cardo – disse krysset hver­andre i kjernen av gamle­byen på Forum Romanum, som var ganske kraftig dimen­sjo­nert – 190 x 85 meter.

Piazza delle Erbe ligger der romer­ti­dens forum befant seg for to tusen år siden. Foto: Jakub Hałun / Wikipedia.

På hver lang­side av Forum var det søyle­ganger slik at man kunne gå tørr­skodd, og en stor basi­lika lå sammen med et tempel på sørvest­siden av denne sentrale, offent­lige plassen. I dag er deler av denne plassen fort­satt Veronas hjerte, men har siden middel­al­deren vært kjent som Piazza Erbe, urte­mar­kedet. To andre viktige insti­tu­sjoner ble til her under middel­al­deren – Piazza Signori og Palazzo di Ragione. Sør i byen gikk en bymur på tvers over hele halvøya og utenfor denne lå et stort Amfi­teater, Arena, som er i bruk den dag i dag – blant annet under den årlige operafestivalen.

Arena i Verona lå opprin­nelig utenfor den romerske bymuren. Foto: © Provincia di Verona Turismo / T. Weimar.

Litt om Veronas Arena

Veronas Arena er 158 meter langt og 128 meter bredt med opprin­nelig plass til 25.000 tilskuere. Den ytre ringen var opprin­nelig 30 meter høy, men et jord­skjelv i år 1183 fikk stein­buene i denne høyeste ytter­muren til å rase sammen. Et lite stykke står imid­lertid fort­satt igjen, og vitner om dimen­sjo­nene. Arenas stør­relse sier også litt om den betyd­ningen Verona fikk i romer­tiden – Romer­ri­kets tredje største amfi­teater ble ikke bygd her uten grunn. Byens stra­te­giske belig­genhet ved elven Adige og den lett­for­svarte Gallo­høyden gjorde den til et viktig brohode. Veronas frodige omland med store dyrkede områder, med blant annet omfat­tende vinpro­duk­sjon og lett­vinte trans­port­mu­lig­heter via elven, var alle natur­gitte forut­set­ninger for å lykkes som by, for å si det slik.

Veronas gamleby er omslynget av elven Adige og har beholdt sin romerske byplan. Kilde: Wikipedia.

Gamlebyen i Verona

Verona ligger ved elven Adige, som bukter seg gjennom byen og omfavner den eldste delen av gamle­byen, som er på Unescos liste over Verdens­arven. På denne land­tungen, som omslynges av Adige, ligger Veronas aller eldste bydel med bygninger fra romer­tiden og middel­al­deren. Gate­nettet her er det samme i dag, som i romer­tiden. For å forstå gamle­byens grunn­plan kan det være greit å gå tilbake til Veronas opprin­nelse. Kort forklart var det rundt 400 år før vår tids­reg­ning en keltisk befest­ning her i sørhel­linga over det romerske teateret, der Castel San Pietro nå ligger. Man vet ikke så mye om tiden før år 89 før Kr., men da fikk Verona status som Colonia i Romer­riket. Mer om Veronas historie sist i guiden.

Veronas hjerte, Piazza delle Erbe, er en ytterst sjar­me­rende og livlig plass. Foto: Dan Kamminga / Wikipedia.

Mer om gamlebyen i Verona – Piazza Erbe

Verona er så full av sever­dig­heter at det er vans­kelig å vite hvor man skal begynne. Gamle­byen har flere åpne plasser, som er verd å merke seg. Piazza Erbe er Veronas gamle torg og urte­marked, omgitt av prakt­full arki­tektur på alle kanter. Her er plassen full av torg­boder på dagtid, med en rekke kafeer og restau­ranter med uten­dørs serve­ring langs fotgjen­ger­sonen. Her kan du se Casa dei Mercato fra 1301 og Palazzo Maffei fra 1668, samt søylen med den vene­ti­anske løven foran. Den markerer løsri­velsen fra Milano som fant sted i år 1405, og den nye tilhø­rig­heten til Venezia,. På veggene over kafeene er veggene deko­rert med flotte fresker. Midt på plassen er det en fontene med en statue fra romer­tiden. Helt siden den gang har det vært marked på denne plassen. Piazza Erbe har beholdt den samme lengden som den hadde som romer­ti­dens forum, men bredden er kraftig redusert.

Slik så Piazza delle Erbe ut i år 1895 – også den gang en livlig markeds­plass. Foto: trial­san­der­rors / Flicr.

Plassen har helt forandret form – den er bredest på midten og smalner inn i begge ender. Plassen er omkranset av palasser og rikmannshus med veks­lende bredder og gesims­høyder – noen av dem med tårn. Enkelte av palas­sene er deko­rert med søyler og arkader i første etasje – etter all sann­syn­lighet gjen­bruk av søyle­gan­gene som omga forum under romer­tiden. I dag er Piazza Erbe med sitt livlige marked en morsom plass å oppleve, og i høyeste grad en bærer av Veronas historie. Her kan du også se en meget gammel fontene med en statue fra romer­tiden og en underlig liten taler­stol, som ble brukt til å forkynne doms­av­si­gelser og dekreter i middelalderen.

Veronas Torre dei Lamberti fra år 1172 ligger mellom Piazza dei Signori og Piazza Erbe.

Fra Piazza Erbe til Piazza dei Signori

Ved Torre dei Lamberti er det en passasje ved navn Arche della Costa som leder over til Piazza dei Signori, en annen viktig sosial møte­plass for Veronas innbyg­gere. Også denne plassen er omgitt av flott arki­tektur, som Palazzo del Capi­tano, en borg­lik­nende bygning fra 1300-tallet, som har huset byens mili­tære ledere og den vakre renes­sanse­byg­ningen Loggia del Conciglio et rådhus fra år 1493. De under­lige grav­mo­nu­men­tene til Scali­geri-fami­lien kan sees ved Piazza dei Signori, ved siden av kirken Santa Maria Antica.

Trappen Scala della Ragione leder inn til Palazzo della Ragione og er i seg selv en sever­dighet. Foto: © Provincia di Verona Turismo / T. Weimar.

Palazzo della Ragione

Torre dei Lamberti ble reist av den rike Lamberti-fami­lien og står inntil Palazzo della Ragione, som ble oppført på 1400-tallet. Palazzo della Ragione var en offentlig bygning der råds­møter og retts­saker fant sted. Bygningen er spesielt kjent for sin vakre trapp i sengo­tisk stil,  Scala della Ragione, som opprin­nelig var over­bygd. Bygningen ligger ved  Cortile del Mercato Vecchio, den gamle markeds­plassen. Palazzo della Ragione er en staselig bygning i tofarget stein og murstein, og er åpent for publikum. Palasset omfatter et nydelig deko­rert kapell, “Cappella dei Notai”, hvor du kan oppleve arbeider av de vero­ne­siske kunst­nerne Ales­sandro Marche­sini, Giambattista Bellotti, Santo Prunati og den franske Louis Dorigny. Nytt fra 2014 er at palasset vil huse to store kunst­sam­linger, og dermed bli et kunstmuseum.

Piazza dei Signori med renes­sanse­bygget Loggia del Conciglio til venstre og Palazzo del Capi­tano fra 1300-tallet til høyre. Statuen av Dante i forgrunnen.

Veronas middelalderkirker – San Zeno Maggiore

Veronas prakt­fulle kirke San Zeno Maggiore vest i byen er bygget i peri­oden år 1120–38 i romansk stil for å huse reli­kviene etter San Zeno, som ble biskop av Verona i år 362 og døde i år 380. Kirkens gulv­plan er hentet fra antik­kens romerske basi­li­kaer, der hoved­al­teret er plas­sert i den opphøyde sank­tua­riet. Denne typen basi­lika­kon­struk­sjon ble i romer­tiden benyttet til retts­lo­kaler – den opphøyde delen reflek­terer stedet for domme­rens trone. Kirken er bygget av tofarget kalk­stein i striper, den rosa som kommer fra byens egne stein­brudd, og en lys, beige kalk­stein. San Zeno har også en flott klos­ter­hage med buegang i både romansk og senere gotisk stil.

Verona Basi­lica di San Zeno Maggiore er et arki­tek­to­nisk mester­verk og tilhører en romansk stil­ret­ning typisk for denne delen av Italia. Foto: Rain­hard Find­ling / Wikipedia.

 

I den vakkert deko­rerte hvel­vede krypten finner du San Zenos, den åttende biskopen av Veronas grav­sted. Denne vakre kirken har en alter­tavle malt av renes­sanse­kunst­neren Andra Mantegna i 1457. Pane­lene på vest­fronten er hugget av mesteren Niccolò, som etter dette arbeidet startet med deko­re­ring av Veronas kate­dral, Duomo i 1139. Denne kirken, som ligger innerst mot elven ved Piazza Duomo, har også en vakker portal og flotte deko­ra­sjoner, som avbilder Roland og Olivier, middel­al­der­rid­dere i Karl den Stores tjeneste, omtalt i dikt og kvad fra denne tiden. Duomo huser Tizians Himmel­fart, malt mellom 1435 og 1439. Også Duomo har klosterganger.

San Zeno er deko­rert med farge­rike fresker fra middel­al­deren. Foto Sokoljan / Wikipedia.

Mer om San Zeno Maggiore

Legg spesielt merke til vest­fa­saden med den fine portalen, som omfatter en elegant baldakin, som beskytter basre­li­ef­fene i tympanon, det halv­måne­for­mede feltet over inngangs­døren, som er deko­rert med bibelske motiver. Over denne ser du et stort rose­vindu, som skal symbo­li­sere lykke­hjulet – den sirkel­runde karmen er deko­rert med figurer som beskriver mennes­kets veks­lende hell og lykke. Dørene med støpte bronse­pa­neler er et kapittel for seg. De to dørene har til sammen 48 paneler, deko­rert med reli­effer i rela­tivt enkel romansk stil, laget av tre forskjel­lige kunst­nere. De 24 pane­lene på venstre side er fra en tidli­gere kirke og støpt på 1030-tallet. Pane­lene på høyre side er fra årene etter 1137 da byen ble rammet av et stort jordskjelv.

Basi­lica di San Zeno Maggiore er ikke minst kjent for sine unike bronse­dører fra middel­al­deren – nesten 900 år gamle. Foto: Mattana / Wikipedia.

Pane­lene er klinket sammen slik at dørene ser ut som ett stykke bronse­dekor, og mellom pane­lene er det deko­rerte små «søyler» med maske i hvert hjørne. Pane­lene består av både bibelske scener og av enkelt­por­tretter, hjelm­kledde hoder, rust­ninger og arki­tek­to­niske motiver. En av kunst­nerne er tydelig påvirket av øster­landsk bysan­tinsk og islamsk kunst – noen av hjel­mene og rust­nin­gene er av en type som ble benyttet av islamske eller sara­senske soldater. Marmor­pa­ne­lene som flan­kerer bronse­dø­rene er hugd rundt år 1140 og viser Jesu liv på venstre side og scener fra Mose­bø­kene på høyre side. Dekoren på vest­fronten er hugget av mesteren Nicholo, som etter dette arbeidet startet med deko­re­ring av Veronas kate­dral, Duomo i 1139.

Basi­lica San Zeno Maggiore har en vakker klos­ter­r­und­gang i både romansk og gotisk stil. Foto: Sokoljan / Wikipedia.

Duomo

Denne vakre kirken, som bærer navnet Santa Maria Matri­colare, ligger ytterst i gamle­byen, ut mot elven ved Piazza Duomo, og er bygd på stedet der det tidli­gere lå to tidlig kristne kirker, som sann­syn­ligvis eksis­terte alle­rede i romer­tiden. Disse ble ødelagt av det store jord­skjelvet som rammet Nord-Italia i år 1117. Du kan frem­deles se rester av disse ved de romanske klostergangene.

Fra inte­ri­øret i Veronas kate­dral, som også går under navnet Duomo di Verona og Duomo di Santa Maria Assunta.

Duomo har også en flott vest­fa­sade hugget av mesteren Nicholo med en forseg­gjort portal med flott tilhugde deko­ra­sjoner, som avbilder ridderne Roland og Olivier, middel­alder-riddere i Karl den Stores tjeneste, omtalt i dikt og kvad fra denne tiden. Mot sør er det en inter­es­sant portal med deko­ra­sjoner som skildrer den bibelske beret­ningen om Jonas i hval­fis­kens buk, samt en gruppe groteske karya­tider der stein­hug­gernes humor kommer tydelig til syne. Duomo huser Tizians Himmel­fart, malt mellom 1435 og 1439. Dåps­ka­pellet, San Giovanni in Fonte, er fra 700-tallet bygd opp av rester av murverk fra romertiden.

Veronas romerske teater ligger ved elven, vis-à-vis gamle­byen, ikke langt fra broen Ponte Pietra. Foto: MM / Wikipedia.

Veronas romerske teater og arkeologiske museum

På ”utsiden” av elven Adige, vis-à-vis Duomo, ligger restene av et romersk teater i skrå­ningen ned mot elven, svært godt bevart. Du kan krysse elven via en av de gjen­væ­rende broene fra romersk tid, Ponte Pietra. Verona hadde tre slike romerske broer. På over­siden av teateret ligger Veronas arkeo­lo­giske museum. Det går en heis mellom teateret og det arkeo­lo­giske museet, som befinner seg i et gammelt kloster. I samlin­gene er det forskjel­lige gjen­stander fra romersk tid, som glass, grav­steiner, kera­mikk og mosa­ikker. I samlingen finnes også en bronse­byste av keiser Augustus, som regjerte fra år 27 før Kristus til år 14 i vår tids­reg­ning. Verona er også kjent som hjem­byen til Shake­spears Romeo og Juliet, og en enkel balkong på et 1200-talls vertshus er en av byens store attraksjoner.

Piazza Bra er Veronas viktigste plass og samlings­punkt. Du kan skimte amfi­tea­teret Arena helt til høyre.

San Fermo Maggiore

Litt lenger ned langs elven ligger den vakre Sant Fermo Maggiore, som egentlig består av to forskjel­lige kirker. Det er best synlig når du ser kirken fra utsiden. Nedre del i streng romansk stil ble bygget av bene­dik­ti­ner­munker i 1065 på en struktur som tilhørte en tidli­gere romansk kirke fra cirka år 755, mens de øvre deler ble oppført i gotisk stil i år 1313.

San Fermo består av to kirke­bygg – en romansk fra 1.000-tallet og en gotisk fra 1.300-tallet. Foto: YukioSanjo / Wikipedia.

Den romanske delen av kirken har flotte fresker fra middel­al­deren og en innvendig svært vakkert deko­rert apside fra 1000-tallet som utgjorde den tidli­gere kirkens sank­tua­rium. Denne kirken regnes kanskje ikke som Veronas viktigste, men forteller sin lavmælte historie om middel­al­de­rens kirke­kunst og utvik­ling av et kirkebygg.

Castelvecchio og Scaligerifamilien

Det flotte slottet Castelvecchio ble bygget av Cang­rande II i årene 1355–1375. Dette flotte slottet, et par hundre meter vest for Arena og Piazza Bra, inne­holder en av Italias fineste samlinger av kunst fra middel­al­deren, og er et museum åpent for publikum. Her er også en samling romertid og gjen­stander knyttet til tidlig kristen tid. Samlingen inne­holder også tidlige renes­sanse­ma­le­rier. I tillegg til samlin­gene er selve bygningen av høy arki­tek­to­nisk verdi. Det er mulig­heter til å vandre rundt i palasset og nyte bygningen i fullt monn.

Castelvecchio er i dag et meget inter­es­sant museum – både hva angår samlin­gene og selve bygnings­massen fra middel­al­deren. Foto: Wolf Meusel / Wikipedia.

Ponte Scagliero

Ponte Scali­gero er en befestet tegl­steins- og marmorbro som krysser Adige ved Castelvecchio. Den ble bygd av Cang­rande den II. i peri­oden mellom år 1354 og år 1376. Broen bre dess­verre sprengt av tyske tropper i 1945, men innbyg­gerne forlangte den gjen­opp­bygd, med den følge at elven ble mudret opp for å kunne bruke murfun­da­men­tene fra middel­al­deren. Broen er for øvrig en del av det gamle forsvars­verket til Castelvecchio, og utgjør sammen med fest­ningen en ganske unik arki­tek­to­nisk helhet.

Middel­al­der­broen Ponte Scali­gero ble sprengt av tyske tropper i 1945, men er senere bygget opp igjen.

Litt om Veronas historie

I antikken var Verona først en etrus­kisk by, men disse ble fortrengt av keltiske stammer som kom over alpene i det 4. århundre før Kristus. Verona kom under romersk innfly­telse omkring på 200-tallet før Kristus, og fikk stadig større betyd­ning som trafikk­nute­punkt og handels­senter i Romer­riket. Først i år 89 før Kristus ble Verona en romersk koloni og en viktig stra­te­gisk by med stor velstand. Det ble bygd en festing på Gallo-høyden og gravd ut masse til teateret ved foten av høyden. Dette ble innviet i løpet av keiser Augustus’ regjeringstid.

Verona slik byen så ut i år 1825 – på høyden ble det bygd en fest­ning alle­rede før vår tids­reg­ning begynner. Illust­ra­sjon av Samuel Prout.

Mer om Veronas historie

Verona ble tidlig kristnet, alle­rede i det første århundret, under romer­tiden, ble det grunn­lagt kristne menig­heter her. På 300-tallet var det et bispe­dømme her, ledet av biskopen St Zeno, angi­velig den åttende i rekken. En av Veronas eldste kirker er som nevnt ovenfor oppkalt etter ham. Da Romer­riket begynte å falle fra hver­andre, så visi­go­ter­kongen Alarik den I. sitt snitt til å etab­lere seg her – i år 403. Han ble imid­lertid fordrevet av den romerske gene­ralen Stilicho få år senere. Histo­rien forteller også at huner­kongen Attila forsøkte å besøke Verona i begyn­nelsen av 450-årene, men at han ble stoppet utenfor byen. Da Vest­ro­mer­riket brøt sammen i år 476, tok det bare 13 år før byen var hoved­sete for den nye ostro­go­tiske keiseren, Teodoric. Senere ble denne delen av Italia lombar­disk, og deretter hoved­sete for lokale itali­enske konger med stor rikdom og prakt, synlig­gjort blant annet gjennom byens 48 stor­slagne tårn.

Verona anno 1746, malt av Bernardo Belletto. Kilde: Wikipedia.

Veronas eldste bydel forteller om velstand – lag på lag – gjennom mer 20 århundrer. Verona har nemlig i denne peri­oden vært en av Veneto-regio­nens aller mest velstå­ende byer. Først da Venezia begynte å slå seg opp som handels- og sjøfartsby på 1000-tallet, kunne denne byen begynne å konkur­rere med Verona i velstand. På begyn­nelsen av 1100-tallet og utover fikk de adelige fami­liene stadig mer makt, og i år 1263 begynte Scali­geri-fami­liens 124 år lange styre over Verona. Verona ble i 1387 erobret av Visconti av Milano, og deretter av vene­ti­anske, franske og øster­rikske makthavere.

Vakre Verona i morgendis – denne byen har mye å by på av kultur. Foto: Frode Inge Helland / Wikipedia.

Verona er en by du vil huske lenge, ikke bare på grunn av alle de histo­riske byggene, men også fordi byen har en fin avslappet atmo­sfære, og er ualmin­nelig vakker.