Vilnius, Litauen

Mer om Vilnius

Gamle­byen i Vilnius ligger vakkert til ved elven Neris og er meget livlig. Her finnes et sted mellom 1200 og 1500 bygninger som er mellom 300 og 900 år gamle, noe som skaper en perfekt ramme for opple­velse og trivsel. Her kryr det av butikker og galle­rier, som selger alt fra lokal­pro­du­sert bruks­kunst, som glass, linduker, stoffer og treskurd til klær, sko, vesker, gave­ar­tikler, suve­nirer og smykker – samt gjen­stander av rav. Her finnes også en rekke restau­ranter og kafeer, mange med uten­dørs serve­ring. Spesielt er gågaten Pilies Gatve livlig.

Den strekker seg fra kate­dral­plassen og ned til den vesle markeds­plassen med salgs­boder. Der deler gaten seg i tre, hvor Pilies Gatve blir en liten gate­stubb inn til høyre. Didzioji Gatve fort­setter ned til rådhus­plassen, mens Boksto Gatve tar til venstre mot den gamle byborgen Barbican fra 1500-tallet. I dette gate­krysset finner du et fint kunst­mu­seum i en herska­pelig bygård fra 1700-tallet.

Vilnius – gammelt og nytt

Et par tips til deg som vil ha utsyn over gamle­byen: Vilnius har ikke bare gammel bebyg­gelse. To moderne høye bygg er godt synlige fra hele Vilnius; det 365 meter høye TV-tårnet og Radisson Blu Hotel Lietuva, på den andre siden av elven. I TV-tårnet er det en restau­rant på 165 meters høyde (hvis du tør), som dreier rundt full omgang hver time, og hotellet har en bar med flott pano­rama­utsyn over gamle­byen i 22 etasje.

En av de få snor­rette gatene i gamle­byen, Gedi­minas Aveny, går fra kate­dral­plassen og vest­over til parla­ments­byg­ningen der den krysser elven Neris, til det moderne senteret i Vilnius, hvor Radisson-hotellet ligger. Elven Neris går i en sløyfe rundt gamle­byen og parla­mentet. Den eldste delen av Vilnius, høyden med Gedi­minas tårn og restene av konge­borgen, ligger med flott utsikt over elven, som renner forbi bare et stein­kast unna.

Mer om Vilnius

Vilnius er en litt merkelig og frem­med­artet by for dem som kommer hit for første gang. Vilnius har en omfat­tende bebyg­gelse fra mange stil­epoker, og spesielt de mange barokke kirkene og klost­rene setter preg på byen. Uansett hvilken vei man ser, så er det minst to-tre kirke­tårn i sikte. Vilnius har frem­deles sin jødiske ghetto bevart.

Den ligger i kvar­talet rett til høyre når du står på rådhus­plassen vendt mot det vakre rådhuset, og i kvar­talet nedenfor til høyre. Her er det mange smale smug og mye spen­nende å oppdage. Hele 95 % av den store jødiske befolk­ningen her ble utryddet under den andre verdens­krigen. Denne delen av Vilnius er et levende monu­ment over tragedien.

Noen av Vilnius’ museer

Litauens Nasjo­nal­mu­seum befinner seg i en flott bygning som tidli­gere var et arsenal. I museet finner du en rekke gjen­stander som doku­men­terer Litauens utvik­ling fra 1300-tallet og frem­over. Her finnes også en arkeo­lo­gisk samling, samt svært tidlige doku­menter fra den tidlige stats­dan­nelsen. Litauen hadde liten kontakt med Vest-Europa og ble kristnet først i år 1387, som i euro­peisk sammen­heng er meget sent. Museet kan derfor gi verdi­full innsikt for dem som er inter­es­sert i hvordan en nasjon er bygd, uten den katolske kirkens innflytelse.

KGB-museet

er det mest besøkte – og abso­lutt det mest skrem­mende museet i Vilnius. Museet ligger i det opprin­ne­lige KGB-bygget, hvor skrekk­or­ga­ni­sa­sjonen etab­lerte seg i kjel­leren i år 1940. Her får du gjennom fotos, doku­menter og gjen­stander et innblikk i grusom­heter som de færreste trodde var mulig. Tortur­kam­meret og likvi­da­sjons-rommene står slik de gjorde da KGB forlot bygget i august år 1991. Sterkt og mørkt.

Amber Museum-Gallery

er ikke et offi­sielt museum, men gir likevel et inter­es­sant innblikk i hva rav har betydd opp gjennom tidene og hvordan rav blir bear­beidet. Over to etasjer får du infor­ma­sjon på tysk og engelsk, samtidig som du ser forskjel­lige eksempler på råstoffet og hvordan det kan bearbeides.

Gediminas Borg

huser et inter­es­sant museum, som forteller borgens historie fra 1200-tallet og frem­over. Museet inne­holder modeller, som viser forskjel­lige stadier i borgens utvik­ling. Det var på denne høyden, og i området rundt borgen at den gamle byen Vilnius vokste frem. Det finnes også en rekke gjen­stander fra middel­al­deren, både våpen og rust­ninger. Fra borg­høyden har du flott utsikt over gamle­byen. Du kan gå opp, eller ta en spor­vogn opp fra nordsiden.

Litauerne – Europas siste hedninger

Litauen var ikke påvirket av Romer­ri­kets fall, og hadde ingen del i de store folke­vand­rin­gene mellom 400- og 600-tallet. Litauens historie starter på 1000-tallet. Reli­gionen deres var knyttet til små grønne ormer og private ritu­elle hand­linger. Histo­riens far, grekeren Herodotus, som levde i det femte århundret før vår tids­reg­ning, omtaler en orme­pest som drev befolk­ningen i dette fjerne landet ut av husene deres. Etter­hvert som tyskere og prøys­sere kom til Litauen på 1100–1200-tallet og slo seg ned for å drive land­bruk, fiske, jakt og handel, ble de grønne husor­mene ofret, på kris­ten­dom­mens alter, om vi får uttrykke oss slik. Tyskerne samlet angi­velig sammen ormene i tønner og brant dem på store bål.

Litt om Litauens og Vilnius’ historie

I motset­ning til Riga og Tallinn ligger ikke Vilnius ved Øster­sjøen. Det er en grunn til det. Første gang Vilnius i skrift­lige kilder omtales som hoved­stad i Stor­her­tug­dømmet Litauen, var i år 1323 da stor­her­tugen Gedi­minas sendte flere brev på latin til Vest-Europa, til byer som Köln, Magde­burg, Bremen og Lübeck, handels­menn, hånd­verks­laug, og til selveste paven, hvor han beklager seg over Teutoner-orde­nens volde­lige frem­ferd, og frem­hevet at kristne ville bli godt mottatt i Vilnius og Litauen. Teutoner-ordenen var kors­fa­rerne hjem­vendt fra Jeru­salem, som herjet rundt i Estland, Latvia og Litauen for å omvende baltiske stammer til kris­ten­dommen. Litauen var sent ute med å omvende seg kris­ten­dommen. Først i år 1387, da Stor­her­tug­dømmet Litauen var Europas største land, ble det offi­sielt kristnet. Da strakte hertug­dømmet seg fra Øster­sjøen i nord til Svarte­havet i sør. På denne tiden hadde både Riga og Tallinn til sammen­lik­ning innledet handels­sam­ar­beid med blant andre Tysk­land og Sverige.

Litt om språket litauisk

Det litau­iske språket er meget inter­es­sant for språk­fors­kere. Litauisk tilhører de baltiske språ­kene, hvorav alle andre enn litauisk og latvisk er utdødd – herunder gammel­prøys­sisk. En sen og beskjeden påvirk­ning fra vest har sørget for at språket er blitt isolert og bevart. Litauisk ligger tett opp til de tidlige indo­euro­pe­iske språ­kene (f eks latin), og har mange arka­iske (gamle) former. Mirtis betyr eksem­pelvis død – på sanskrit mrtis, mens mann er vyras – på latin vir. På litauisk heter senas gammel – på sanskrit sanas og latinsk senex. Så vet du det.