Aosta

 

Mer om Aosta

Aosta ligger i svært land­lige omgi­velser – hele dalen er egentlig et eneste bonde­land­skap. Mange av side­dalen er også utrolig vakre, med krys­tall­klare fjell­bekker, gamle solsvidde tømmerhus og grønne, frodige enger der kuer gresser, omgitt av snøhvite fjell. Aosta er dalens natur­lige senter for handel – herunder store deler av dalens omfat­tende vinpro­duk­sjon, til dels av svært høy kvalitet. Mer om det i eget avsnitt. Aosta er også et viktig senter for fottur-turisme i Alpene. Aosta sentrum gir for mange et litt merkelig første­inn­trykk – her er mye bebyg­gelse i gråstein, både romerske bygnings­rester, byens kate­dral og middel­alder-perlen Chio­stro de Sant’Orso, et kloster fra 1000-tallet, i utkanten av sentrum. Om byen er grå, så har den desto mer å by på av flott arki­tektur gjennom de siste to tusen årene.

Porta Augusta er sann­syn­ligvis fra den romerske byens grunn­leg­gelse i år 25 før vår tids­reg­ning, og oppkalt etter den regje­rende keiser Augustus. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

Litt om Aostas sentrum

Aostas natur­lige sentrum er Piazza del Muni­cipo, hvor rådhuset er det domi­ne­rende bygget. På plassen og i gatene som munner ut på piazza’en, finner du en rekke barer, kafeer og restau­ranter med uten­dørs serve­ring i sommer­halv­året. Via Porte Pretoria er byens sjar­me­rende hoved-gågate, med en rekke butikker og serve­rings­steder. I motsatt retning fra Piazza Muni­cipoi heter gaten Via Jean-Baptiste de Tillier, også denne fotgjen­ger­sone med mange tilbud. Aosta er ellers preget av sine mange åpne plasser med bygninger og bygnings­rester fra både romertid og middel­alder. Aosta ligger der side­elven Peltine renner ut i Dora Baltea.

Det finnes flere broer fra romertid i Val d’Aosta – her Ponte Romano St Martin, litt lenger ned i dalen. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

 

Litt om Aostas tidlige historie

Aosta var opprin­nelig en by som tilhørte Alpe-stammen Salassi, som hersket over området fra inngangen til Aosta­d­alen til Lyon-trak­tene, inklu­sive den itali­enske siden av det lille St Bern­hards­passet i De Grai­anske Alpene i vest og det store St Bern­hards­passet i De Penninske Alpene i nord. Romersk ekspan­sjon i på 200-tallet før vår tids­reg­ning førte til at Salas­serne mistet sine gull­gruver sør i Aosta­d­alen i år 143 før Kristus. Romerne anla byen Ivrea lenger ned i dalen, noe som medførte et tett og ikke spesielt vennlig nabo­skap. I år 25 før Kristus ble stammen over­vunnet av romerne, fanget og solgt som slaver. Nå begynte en ganske hektisk bygge­virk­somhet i Augusta Praetoria Salas­sorum, slik som vanlig var på stra­te­gisk viktige steder som romerne erobret.

Porta Pretoria med den doble buerekken er fra tiden rett før Kristi fødsel. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

Aosta, romertid og bymurer

Rundt byen ble det bygd en kraftig bymur, rektan­gulær med målene 725 x 571 meter. Meste­parten av bymuren er bevart. Bymuren var nesten 6,5 meter høy, med en tykkelse på drøye 2,5 meter nederst og cirka 1,80 meter øverst. I alt hadde bymuren 20 vakt­tårn med en diameter på 6,5 meter. Hver av de fire bypor­tene var flan­kert av to tårn, resten var fordelt med lik avstand mellom hvert. Seks av tårnene er bevart, noen av dem ombygd i middel­al­deren. To av de 2.000 år gamle bypor­tene er også bevart, den i sør og Porta Pretoria i øst, som er beskrevet i neste avsnitt. Den romerske byplanen er rektan­gulær, inndelt i 64 rektan­gu­lære kvar­taler, mange av dem avsatt til typiske romerske bygårder i tre etasjer, såkalte insulae. Hele byen er avdelt midt på med en 10 meter bred hoved­gate fra Porta Pretoria i øst, mot byporten i vest.

Meste­parten av bymuren, som er mer enn 6 meter høy, er bevart. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

Aostas severdigheter fra romertid

Mye av den gamle byen Augusta Praetoria Salas­sorum er bevart, ikke minst struk­turen, eller grunn­planen. Når du skal oppleve Aostas bygg­verk fra romertid, kan det gi en ekstra opple­velse å se dem i den rekke­følgen man gjorde for 2000 år siden, dersom man kom inn i byen fra øst. Det første man møtte var den gamle broen. (Den befinner seg nærmere sentrum enn dagens moderne bro).

Bakveggen til det romerske teateret, som ble bygd cirka år 10 etter Kristus. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

Deretter bør du gå mot Augus­tus­buen, triumf­buen man måtte forsere for å komme inn i sentrum av romer­byen Aosta. Snaue 200 meter etter møter du bymuren med den kraf­tige Porta Pretoria med doble, kraf­tige rekker av buer bygd i srein, opprin­nelig dekket med marmor­pa­neler. I dag er Porta Pretoria flan­kert av tårn fra middel­al­deren, i den samme grå stein­sorten. Den gang lå Porta Pretoria mer enn 2 meter høyre i terrenget enn i dag, og var et frykt­inn­gy­dende lande­merke, som var synlig på lang avstand.

Porta Pretoria sett fra en annen vinkel. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

 

Mer om Aostas severdigheter fra romertid

Når du kommer inn gjennom den første buerekken i Porta Pretoria, er du inne i et lite rektan­gu­lært “portrom”, en sikker­hets­sluse der promi­nente besø­kende ble mottatt. Med en gang du kommer inn gjennom Porta Pretoria finner du teateret med den impo­ne­rende fasaden, og et par kvar­taler videre opp restene av amfi­tea­teret. Restene av Foro Romano finner du lenger bort, et par kvar­taler bak dagens rådhus­plass, ved siden av byens kate­dral. Under forum er det en enorm hall, Cryp­to­por­ticus, som sann­syn­ligvis ble brukt til å lagre alt fra korn, olje, vin og andre matvarer, til mili­tært utstyr.

Bakveggen til det romerske teateret. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

Aostas katedral Santa Maria Assunta

Den nyklas­si­sis­tiske fasaden til Aostas kate­dral yter ikke denne gamle kirken rett­fer­dighet. Opprin­nelig ble kirken oppført alle­rede på 300-tallet, og siden har den gjen­nom­gått mange endringer. Opprin­nelsen til Aosta-kate­dralen dateres tilbake til den tidlige spred­ningen av kris­ten­dommen i Valle d’Aosta – alle­rede på slutten av det fjerde århundret. Arkeo­lo­giske utgra­vinger har vist at det på stedet har vært bygd et tidlig-kris­tent senter – et Domus Ecclesia – av bety­de­lige dimen­sjoner. Kate­dralen, som opprin­nelig var viet til Johannes Døperen, ble full­ført på 1000-tallet, på anmod­ning Anselm, Aostas biskop mellom år 994 og 1025 (må ikke forveksles med Anselm, filosof og helgen, født i Aosta i 1033). «Saint Anselm-kate­dralen» fikk en treskipet basi­li­ka­plan med takstoler. Inngangen var på midten av sydsiden. Kate­dra­lens østre del var domi­nert av en stor, halv­sir­kel­formet apsis, flan­kert av to kraf­tige, enkle klokketårn.

Aostas kate­dral har en nyklas­si­sis­tisk vest­fa­sade, som ikke yter kirken rett­fer­dighet, selv om portalen har skulp­tu­relle kvaliteter.

Katedralen – falsk vestfasade og store endringer

Kate­dralen hadde noe så uvanlig som en pseud­fa­sade mot vest, det vil si en falsk vest­fa­sade uten inngang – dette på grunn av belig­gen­heten mot den romerske cryp­to­por­ticus. Skipet var innvendig deko­rert med en ekstra­or­dinær serie fresker av den såkalte “Lombar­diama­leren”, etter all sann­syn­lighet samme person som står bak fresko­ma­le­riene i klos­ter­kirken Saint Orso i Aosta. I tids­rommet mellom det tret­tende århundre og de første tiårene av det seks­tende århundre, ble det gjen­nom­ført en serie arki­tek­to­niske endringer som medførte massive endringer av kate­dra­lens karakter, finan­siert av biskoper og presti­sje­tunge adels­fa­mi­lier i Val d’Aosta.

Romerske søyler er gjen­brukt i krypten til Aostas kate­dral. Foto Laurom/Wikipedia.

Blant annet ble kirken tilført et tak med ribbe­hvelv i gotisk stil på 1300-tallet. Kate­dralen er ellers kjent for to flotte gulv­mo­sa­ikker fra 1100- og 1200-tallet, samt for sine prakt­fullt utskårne korstoler fra 1400-tallet. Selv om dagens vest­fa­sade har skulp­tu­relle kvali­teter, skaper den et forvir­rende og forstyr­rende inntrykk av kate­dra­lens arki­tek­to­niske helhet.

Klosterkomplekset Sant’Orso fra middelalderen

Aostas store stolthet er det prakt­fulle klos­ter­kom­plekset Sant’Orso, viet til Sant Ursus fra Aosta, som levde på 500-tallet. Klos­teret og kirken skal opprin­nelig ha blitt bygd rundt århundre­skiftet 5–600. Den opprin­ne­lige kirken hadde hall­kirke­form, det vil si ett rom, med en apsis mot øst. Kirken ble total­re­no­vert under karo­lin­gisk styre på 7–800-tallet. Senere, på 1000-tallet ble kirken ytter­li­gere ombygd til basi­lika­kirke med takstoler av tre, slik som byens kate­dral. Taket ble erstattet med gotiske kryss­hvelv på 1400-tallet.

Fra klos­ter­kirken Sant’Orsos inte­riør med flotte utskårne korstoler. Foto: www.regione.vda.it/turismo.

Mer om Sant’Orso

Klos­ter­kirken Sant’Orso har mange reli­kvier, og krypten inne­holder restene etter Sant Ursus. Figur­ka­pi­telene på søylene rundt den fine klos­ter­hagen avbilder hendelser fra Sant Ursus’ liv. De 15 nederste meterne av det 44 meter høye klokke­tårnet er fra den opprin­ne­lige kampa­nilen fra år 989, mens resten ble påbygd på 1100-tallet. I kirken oppbe­vares også reli­kviene av St Gratus av Aosta. Det finnes frag­menter av romanske fresker mellom dagens hvelv og det origi­nale taket. Fres­kene avbilder scener fra det nye testa­mentet, samt martyr­hen­delser. Fres­kene har sterke farger og minner stilis­tisk om dem i Basi­lica di San Vincenzo i byen Cantu fra omkring år 1000.

St Peter på Gene­saret-sjøen. Freske fra 1000-tallet i Chiesa Sant’Orso, av ukjent mester.

Litt om Aostadalens viner

Det produ­seres en mengde hvite viner i Aosta­d­alen, ofte med meget godt resultat. Beskyt­telsen fra Alpe­mas­sivet gir svært gode vekst­for­hold for vindruene. I Aosta produ­seres det dess­uten en lys rødvin, Enfer d’Arvier. I åsene i Donnaz-dalen er Nebbiolo-druen domi­ne­rende, og denne lyse, røde og lette vinen nytes gjerne med lokale kjøttretter.

Alle fotos fra Wiki­pedia er gjen­gitt etter deres regel­verk og kan benyttes i henhold til det.