Mantova

 

Mer om Mantova

Mant­ovas (eller Mantua) histo­riske bydel er ganske omfat­tende og er domi­nert av et enormt middel­alder-palass, som kalles Palazzo Ducale. Palazzo Ducale består av en 1300-talls­borg, Castello San Giorgio, en basi­lika­kirke og selve palasset, en 34.000 (!) kvad­rat­meter stor bygnings­masse, som omfatter mer en 500 rom. En hel by i byen, for hertugen og hans hoff. Mer om det i eget avsnitt. Mantova har en meget trivelig gamleby med alle de ingre­di­enser vi forventer; arki­tektur alle fra epoker i det siste årtu­senet, kose­lige kafeer, barer og restau­ranter, små og større butikker av alle slag, og vakre plasser hvor både fast­bo­ende og besø­kende samles gjennom hele dagen – ikke minst til lunsj og aftensmåltidet.

Mant­ovas histo­riske bysenter med Plazzo Ducale foran til venstre. Kuppelen midt på bildet tilhører renes­sanse­kirken Basi­lica Sant’Andrea av Alberti. Foto: CittadiMantova.it.

Mant­ovas histo­riske bysen­trum består for øvrig av en rekke smug og smale gater i en typisk middel­alder-grunn­plan. Byens viktigste samlings­plasser er Piazza Sordello og markeds­plassen Piazza dell’Erbe, hvor man i middel­al­deren solgte krydder og urter. En tredje plass som bør nevne, er Piazza Broletto med statuen av poeten Vergil, som ble født her i år 70 før vår tids­reg­ning. Plas­sene ligger etter hver­andre i linje, med kort avstand mellom. Ut fra plas­sene går smale gater og smug der du får mye igjen for å ha øynene med deg, i tillegg til litt kunn­skap om arki­tektur. Her er bygninger i romansk og gotisk stil, i tillegg til de påføl­gende stil­epo­kene renes­sansen, barokken og klassisismen.

Piazza Sordello ligger i hjertet av gamle­byen – her sett med vidvinkel. Foto: © guideturistichemantova.it.

 

Mer om Mantovas gamleby

Når du rusler rundt i Mant­ovas gamleby er du omgitt av bygninger som har blitt brukt av mennesker i mange, mange hundre år. Piazza Sordello er et must å besøke, for her samles folk gjennom hele dagen for å drikke en kopp kaffe eller innta et måltid på en av uteres­tau­ran­tene. Piazza Sordello og Piazza dell’Erbe utgjør den opprin­ne­lige kjernen av Mantova – det var her de første mennes­kene dannet en primitiv boset­ning for fire tusen år siden – lenge før man kunne kalle den en by. Etrus­kerne døpte byen Mantua etter en av sine guder en gang på 700-tallet før Kristus – kanskje før det også. Mer om etrus­kerne i eget avsnitt.

Piazza Sordello med Palazzo del Capi­tano og resten av Palazzo Ducale. Foto: CittadiMantova.it.

Piazza Sordello

På Piazza Sordello er du omgitt av historie på alle kanter. Den første bymuren omfavnet denne plassen, som sann­syn­ligvis var det eneste tørre området i et opprin­ne­lige myrom­råde, som ble drenert av etrus­kerne. Etter­hvert som byen vokste, ble bymu­rene stadig utvidet, og de tidlige bymu­rene rundt Piazza Sordello erstattet med bygninger. På den ene lang­siden ruver det gotiske Palazzo del Capi­tano fra 1200-tallet ved siden av Domus Magna, i den ene enden står Mant­ovas under­lige Duomo, et gotisk bygg­verk med en nesten løsrevet 1700-talls­fa­sade. Videre finner du Palazzo Bona­colsi, Palazzo Acerbi og bispe­pa­lasset Palazzo Vesco­vile rundt den stor­slåtte Piazza Sordello – i tillegg til noen restau­ranter med uten­dørs serve­ring. Plassen var for øvrig scenen for et drama­tisk kupp, da den 16. august 1328, da Gonzaga-dynas­tiet tok makten fra Bona­colsi-fami­lien under volde­lige omstendigheter.

Piazza dell’Erbe med Rotunda di San Lorenzo helt til høyre, Palazzo della Ragione i midten og Palazzo del Podestà helt til venstre, med Piazza Broletto bak. Foto: © 2008 Unesco – Mantova Sabbio­neta / Nicola Romani.

Piazza dell’Erbe

Piazza dell’Erbe var en markeds­plass som opprin­nelig ble tatt i bruk i middel­al­deren. I dag benyttes plassen fort­satt som markeds­plass under tors­da­gens ukemarked. Ved Piazza dell’Erbe finner du to bygninger som er svært spesi­elle, Mant­ovas eldste kirke Rotunda di San Lorenzo fra år 1082 og Palazzo della Ragione, justis­pa­lasset. Rotunda di San Lorenzo ble igang­satt av Mathilda av Canossa, og er en av de få, runde sentral­plan­kir­kene fra romansk tid som finnes i Italia. Innvendig er den deko­rert med fresker i bysan­tinsk stil, fra slutten av 1000-tallet og 1100-tallet. Palazzo della Ragione er bygd i romansk stil og tilført klokke­tårnet Torre d’Oroligio og en renes­sanse-portiko i ettertid.

På tors­dager er det fort­satt ukentlig marked på Piazza dell’Erbe.

Piazza Broletto

Piazza Broletto er den tredje av Mantova større plasser, påbe­gynt i år 1190, etter at inge­ni­øren Alberto Pitentino hadde regu­lert elven til tre større oppdem­mede innsjøer rundt Mantova. Her ligger Palazzo de Podestà, ordfø­re­rens palass fra år 1224, som deler det opprin­ne­lige sentrum i to, med sin ene fasade mot Piazza Broletto og den andre mot Piazza dell’Erbe. Palazzo de Podestà er abso­lutt verd en nærmere inspek­sjon – her finnes mange flotte arki­tek­to­niske detaljer, og på fasaden mot Piazza Broletto ser du statuen av Vergil i hvit marmor i en nisje. Også på Piazza Broletto finner du restau­ranter med uten­dørs serve­ring. Her er du omgitt av monu­mental bebyg­gelse fra de fleste av arki­tek­tur­his­to­riens epoker.

Palazzo della Ragione og klokke­tårnet slik du ser det når du kommer fra Piazza Broletto – under Palazzo de Podestà. Foto: AnnaZac/ Wikipedia.

Palazzo Ducale

Palazzo Ducale tilhørte den mektige Gonzaga-fami­lien, som tok sitt første steg mot makten i år 1318, da Luis Gonzaga ble valgt til podestà (over­dommer) i byen. 10 år senere kuppet Gonzaga-fami­lien den hers­kende adels­mannen Bona­colsi, som var valgt til Capi­tano del Popolo i år 1273.

Palazzo del Capi­tano i gotisk stil fra sent på 1200-tallet.

Gonzaga-fami­lien skulle bli ved makten helt til år 1707, og bidro gjennom sine nesten 400 års ledelse til at Mantova ble en av Italias fremste byer innen kunst og kultur. Den første delen av plasset består av Palazzo del Capi­tano, en tegl­steins­byg­ning i gotisk stil med arkader, som ligger ved Piazza Sordello. Denne bygningen ble oppført sent på 1200-tallet av adels­mannen Guido Bona­colsi. Den litt lavere nabo­byg­ningen Domus Magna (også med skyte­skår på taket) er fra samme tid og utgjør kjernen av det man i dag kaller Corte Vecchia, det gamle ting­huset. Bakenfor ligger hager, gårds­plasser og borggårder.

Castello San Giorgio er ikke den eldste bygningen innen Palazzo Ducale, som mange tror – borgen er oppført mellom år 1395 og 1406.

 

Mer om Palazzo Ducale

Etter hvert som Gonzaga-fami­lien tok over makten i Mantova ble Palazzo Ducale utvidet i flere omganger gjennom århund­rene. I Palazzo del Capi­tano ble det i 1960 avdekket fresker av renes­sanse­kunst­neren Pisa­nello, som arbeidet ved palasset fra 1420-årene til midt på 1440-årene. Fres­kene har motiver fra turne­ringer og omfatter blant annet portrett av Gian­fran­cesco Gonzaga, men ble av en eller annen grunn ikke full­ført. Fres­kene er i dag restau­rert og kan sees i det som nå kalles Pisa­nellos rom. Corte Vecchia ble gjen­stand for et omfat­tende kunst­pro­gram i år 1519 da Isabella d’Este ble enke og bestemte seg for å flytte fra fest­ningen til denne eldste delen av palasset.

Utsnitt av Andrea Mantegnas freske «Mantuas hoff» i Camera degli Sposi i borgen, ferdig­stilt i år 1474.

Her fikk hun innredet den berømte Appar­ta­mento Vedo­vile (enke) i første etasje med kunst av stor­heter som Andrea Mantegna, Lorenzo Costa den eldre, Perugino, Correggio og Lorenzo Leom­bruno. Dess­verre ble Gonzaga-fami­liens kunst­sam­linger solgt, noe som inne­bærer at flere av Mantegnas verk nå befinner seg i museet Louvre i Paris. Selv om mange av salene i dag står tomme for møbler, kan du oppleve prakt­fulle fresker både på vegger og i himlingen i palasset. Palazzo Ducale er åpent for publikum, men billetter må bestilles på forhånd på denne linken: http://www.ducalemantova.org/sito/ing_museo.html

Litt om Mantovas Duomo

Duomo er Mant­ovas hoved­kirke. En tidlig kirke ble sann­syn­ligvis reist her i tidlig Kristen tid på 300-tallet og erstattet av et bygg som ble ødelagt av brann i år 894.

Mant­ovas Duomo med sin stramme marmor­fa­sade i barokk-klas­si­sis­tisk stil fra 1756–61. Foto: Zuffe/Wikipedia.

Denne ble gjen­opp­bygd i peri­oden år 1395–1401 med side­ka­pellet og en stor­slått gotisk fasade, som er gjen­gitt på et maleri fra år 1494 av Dome­nico Morone. Etter nok en brann på 1500-tallet reha­bi­li­terte Guilio Romano inte­ri­øret og lot fasaden stå uendret. Denne ble imid­lertid fjernet og ombygd i løpet av årene 1756–61 og erstattet med en barokk-klas­si­sis­tisk fasade i Carrara-marmor. På høyre side av bygningen kan du frem­deles se rester av den gotiske struk­turen der en rekke gavler med rose­vin­duer er avbrutt av små masverks­tårn, mellom fasaden og det gotiske klokketårnet.

Kirken Basilica di Sant’Andrea

Renes­sanse­kirken Basi­lica di Sant’Andrea er verdens­kjent av flere grunner. For det første inne­holder den angi­velig en hellig reli­kvie, nemlig rester av Kristi blod, dernest er den tegnet av multi­ta­lentet og renes­sanse­mes­teren Leon Battista Alberti (1404–1472). Om den hellige reli­kvien forteller legenden at den romerske legio­næren Longinus, som var stasjo­nert i Jeru­salem, fant jord farget av dråper av Kristi blod ved foten av korset, og tok vare på dette i en glass­flaske. I år 37 kom Longinus til Mantova, og gravde ned reli­kvien før han ble drept. I år 804 skal St Andreas ha åpen­bart seg for en tigger som fant reli­kvien. Fra den tid fant paver, konger og keisere veien hit for å tilbe helligdommen.

Basi­lica Sant’Andrea er en av arki­tek­tur­his­to­riens mest kjente renessansekirker.

I år 1471 ga Ludi­vico Gonzaga arki­tekten Alberti oppdraget å bygge en kirke her, hvor det den gang lå et bene­dik­ti­ner­kloster, hvis klokke­tårn frem­deles står. Arbei­dene ble påbe­gynt i år 1471, og full­ført først 328 år senere. Alberti døde i år 1472 og arbeidet ble videre­ført av Luca Fancelli. Sant’Andrea er en av Europas største kirker, mer enn 100 meter lang, med et enormt tønne­hvelv – åpen­bart inspi­rert av Basi­lica Maxen­tius på Forum i Roma. Kirken er prakt­fullt deko­rert innvendig, blant annet er taket innvendig illu­sjo­nis­tisk deko­rert med kassetter, noe Alberti opprin­nelig hadde plan­lagt at himlingen fysisk skulle ha, men som ble for dyrt. Hver lang­fredag bæres reli­kvien i prose­sjon i Mantova, mens den resten av året er oppbe­vart i krypten. Kuppelen ble tilført av Filippo Juvarra på 1600-tallet.

Leon Battista Alberti tegnet også kirken San Sebas­tiano. Foto: © 2008 Unesco – Mantova Sabbio­neta / Nicola Romani.

Albertis San Sebastiano

San Sebas­tiano er en annen kirke i Mantova, som er tegnet av Leon Battista Alberti. Kirken er spesielt inter­es­sant fordi pilas­tere og søyler er helt fravæ­rende på fasaden.( Alberti hevdet at søylen var den edleste av alle bygnings­kom­po­nenter). Isteden er det inne­bygget et narthex en trapp opp over inngangs­par­tiet til krypten, som har tre rund­bue­dører på grunn­plan. I narthex’ er det 3 rektan­gu­lære vinduer, det midtre størst, flan­kert av 2 rund­bue­dører ved trap­pene. Renes­sanse­døren er repe­tert over midtre vindu, og over det igjen gjennom å bryte pedi­mentet, og markere dette med et nytt vindu.

Giulio Romanos mester­verk, Palazzo Tè fra første halvdel av 1500-tallet. Foto: © 2008 Unesco – Mantova Sabbio­neta / Nicola Romani.

Palazzo Tè

Palazzo Tè ligger utenfor gamle­byen, på den andre siden av Mantova. Palazzo del Tè er et enestå­ende eksempel på manie­ris­tisk renes­sanse­ar­ki­tektur, der arki­tekten Giulio Romano på oppdrag fra Gonzaga­fa­milen bygger et lyst­slott hvor mange regler innen arki­tek­turen brytes gjen­nom­ført og med stor leke­lyst. Palasset er deko­rert innvendig med illu­sjo­nis­tiske motiver, som speiler arki­tek­turen med uorto­dokse effekter. De to salene Sala dei Giganti og Sala di Amore e Psiche er berømte eksempler på manie­ris­tisk renes­sanse­kunst og gjør Palazzo Tè til et svært popu­lært besøksmål.

Sala dei Cavalli – hestenes sal – prakt­fullt og illu­sjo­nis­tisk malt av Giulio Romano. Foto: © guideturistichemantova.it.

Museo Archaeologico – Mantovas arkeologiske museum

Mant­ovas nasjo­nale arkeo­lo­giske museum finner du ved Piazza Castello i den enorme Palazzo Ducale. Museet holder i dag til i en nyre­no­vert del av hertug­pa­lasset, og er plan­lagt å utvides kraftig i de kommende årene. Her kan du i dag se den perm­a­nente utstil­lingen «Arkeo­lo­gien i Mantova-området», som er kjernen i det frem­ti­dige museet. Utstil­lingen omfatter kunst, skulp­turer, bygnings­deler og bruks­gjen­stander fra forskjel­lige byer og steder i Mantova-provinsen, samt gjen­stander kata­lo­gi­sert etter arkeo­lo­giske utgravninger.

Museo Archa­eo­lo­gico Nazio­nale holder til i denne elegante delen av Palazzo Ducale.

Samlin­gene i Mant­ovas arkeo­lo­giske museer er orga­ni­sert i flere avde­linger: 1. Den prehis­to­riske neolit­tiske Piadena Vho-kulturen, koppe­ralder og bronse­alder. 2. Objekter fra jern­alder, paleo­ve­neti, etrus­kisk og keltisk kultur. 3. Romerske arbeider og gjen­stander, blant annet fra Augus­tinsk tid, som er funnet i forbin­delse med urbane utgra­vinger. 4. Bysan­tinske, lombar­diske og Ostro­go­tiske gjenstander.
Museet huser også de såkalte «Lovers of Valdaro», to skje­letter fra stein­al­deren grav­lagt i omfav­nelse. Den vesle byen Valdero ligger få kilo­meter unna Mantova.

Hvem var etruskerne?

Etrus­kerne var et folk, som vi fra histo­riske kilder vet at levde i Italia mellom cirka år 900 før vår tids­reg­ning, til de ble nedkjempet og assi­mi­lert i Romer­riket i det siste århundret før vår tids­reg­ning. Deres tradi­sjo­nelle hjem­land dekker i dag Toscana, og deler av Posletten mot Adria­ter­havet, inklu­sive Bologna, som de grunnla og kalte Felsina. I løpet av sitt årtusen spilte etrus­kerne forskjel­lige roller på den itali­enske halvøya. Blant annet hadde Roma en rekke etrus­kiske konger i det sjette århundre, som kulmi­nerte i år 509 før vår tidreg­ning med at romerne kjepp­jaget sin formo­dentlig temmelig gale konge Tarquinus Superbus ut av byen, låste byporten tre ganger og sporen­streks gikk over til repub­likk som styre­form. Etrus­kerne var et krigersk folk, som besto av 12 byer i en løs føde­ra­sjon med tidvis stor intern uenighet. En etrus­kisk by var rett som det var i krig med en annen.

Romersk ekspansjon

Etter hvert som Romer­riket ekspan­derte var det uunn­gåelig at Etruria by for by ble erobret og assi­mi­lert av romerne. Etrus­kerne var imid­lertid formi­dable motstan­dere, og spesielt dyktige til sjøs, der de i mange slag nedkjempet både romerske og puniske flåter. I følge Cicero hersket en gang etrus­kerne over hele Italia. Etrus­kerne spådde i dyre­inn­voller, såkalt harus­pexi, og kunne også gjennom fugler og andre dyrs adferd forutse hendelser. Så sent som på 400-tallet etter Kristus benyttet romerske gene­raler seg av etrus­kiske prester forut for viktig slag mot germanske stammer. Etrus­kiske adels­kvinner og ‑menn var av romerne ansett som attrak­tive for giftemål. Etrus­kiske kvinner var i følge romerne vakre og dyktige til å drikke. Romerne sto åpen­bart i stor gjeld til etrus­kerne, fra de første århundrene.

Mer om etruskerne

Det etrus­kiske språket kan leses, men ikke forstås. Det er i likhet med baskisk og ungarsk ikke indo­euro­peisk, men har heller intet slekt­skap med de to nevnte språ­kene. Etrus­kerne benyttet det greske alfa­betet, som de enten brakte med seg fra Egeer­havet eller lærte av greske kolo­nister i Cumae ved Napo­li­bukten i det åttende århundre før vår tid. Det er også en to hundre år lang uenighet mellom arkeo­lo­gene og histo­ri­kerne om hvor etrus­kerne kom fra. Histo­riens far, Herodotus, som levde mellom 495 og 420 før vår tid, hevdet at de kom fra et område som i dag utgjør det nord-vest­lige Tyrkia, og at de tilhørte de opprin­ne­lige førhel­lenske stammer, tyrrhe­nerne, som igjen er knyttet til pelas­gierne. (Havet utenfor Toscana heter det Tyrrhenske hav.) Disse stam­mene eller folkene kjempet i følge Homer på Trojas side under Den Trojanske Krig, som må ha funnet sted rundt 1200–1250 før vår tids­eg­ning. Histo­ri­keren Dionysos av Hali­car­nassos, som levde på 100-tallet før vår tids­reg­ning, hevdet på sin side at etrus­kerne tilhørte de innfødte italiske stammer.

Den greske forbindelsen?

Etrus­kerne hadde en tydelig tilknyt­ning til – eller forkjær­lighet for – den greske antik­kens kultur, og i det etrus­kiske språket finnes det mange lån og tilpas­ninger av greske gude­navn, som for eksempel Zeus, som på etrus­kisk blir Tins. Etrus­kerne brukte ikke boksta­vene b, d og g, men erstattet disse med p, t og k i låneord. Under perser­kri­gene mellom år 490 og 479 før vår tids­reg­ning utvandret mange greske vase­ma­lere og hånd­ver­kere til Etruria. I følge histo­ri­kerne Herodotus og Tucidydes levde det flere spredte boset­ninger av pelas­gere i Hellas i det femte århundre før Kr, både på Lesbos, på Pele­ponnes ved Olympia, og ved Larissa i Tessalia. På øya Lemnos fant arkeo­loger på 1800-tallet en grav­stein, med et skrift­språk svært likt etrus­kisk i arkaisk form fra det sjette århundre. Ferske genetiske under­sø­kelser indi­kerer at etrus­kerne kan ha et opphav i nord­vest Anatolia, dagens Tyrkia.

Alle fotos fra Wiki­pedia er gjen­gitt etter deres regel­verk og kan benyttes i henhold til det.