Rammen for det hele var et 2 ukers opphold på Istria-halvøya i Kroatia med kone, to døtre, to sviger­sønner og fire barne­barn. Jeg dro avgårde med Harley’en en uke i forveien, og resten av bunchen reiste med fly på pakketur med Star Tour. Det vil si min kone og jeg oppdaget at det var billi­gere å bestille leilighet på det samme anlegget gjennom svenske Sembo og heller bestille hennes flyreise ned med Star Tour. Hun hadde med hjelm og kjør­e­ut­styr for å bli med meg videre to uker til, med plan­lagt hjem­reise med Norwe­gian fra Pisa.

Dag 1 – fra Dokka til Fantasy

Turen startet et par dager etter St. Hans, som hele slekten feiret på Dokka Camping. Søndag morgen selet jeg på jernet og la i vei. Hadde feil­be­regnet tiden, fikk hast­verk under­veis, og trillet om bord på Color Lines Fantasy som siste kjøretøy. Harley’en måtte jeg parkere nederst og bakerst på trai­ler­dekket ettersom jeg var sent ute. Båten var stor, flun­kende ny og flott. Lugaren var uvanlig smak­full i forhold til hva jeg til nå hadde vært vant til på fergene. Fantasy har egen handle­gate og gir deg nesten ikke følelsen av å være til sjøs. Skipets hoved­gate hadde imid­lertid et variert butikk­tilbud, samt pub’er, café og restau­ranter. Jeg reser­verte bord i Gourmet-restau­ranten, spiste lunsj på den itali­enske cafeen og smakte på en Guin­ness i Puben. I restau­ranten ble jeg servert en 7‑retters middag med vinmeny, og hadde en ung, blid og søt kvin­nelig servitør, som kunne jobben sin. Noen høyde­punkter og tre beha­ge­lige timer. Alt i alt godt fornøyd. Det å sitte med utsikt gjennom akter­stav­nens enorme pano­rama­vin­duer og betrakte båtens kjøl­vann, samtidig som gamle Norge stadig ble mindre i hori­sonten, minnet meg på én ting: Du er på reise.

Dag 2 – Autobahn

Neste morgen dusk­regnet det i Kiel, som vanlig, hadde jeg nær sagt. Jeg droppet regn­klær i første runde, og satset på bedre vær nord­over. I lærbukser og vind­jakke, med lærvest som tok det verste av dråpene, ble det virkelig lettere etter hvert. Det flate land­skapet og Auto­bahns egne iboende mono­tonhet må man bare finne seg i så lenge man er på trans­port­etappe. Målet for dagen var Wart­burg, en av Tysk­lands 10–12 Unesco-vernede fortids­minner, belig­gende i byen Eise­nach, i tidli­gere Øst-Tysk­land, rett over grensen.

Jeg hadde printet ut kjøre­rute på forhånd, og denne sa at jeg skulle ta av rett før Kassel, hvilket jeg lydig gjorde. Nå endret land­skapet karakter idet jeg kjørte østover, fort­satt på Auto­bahn – en helt nybygd etappe. Fra å kjøre i et flatt land­skap var jeg nå omgitt av skog­kledde åser med en og annen borg­ruin fra middel­al­deren kledelig fordelt ut over land­skapet. Snart var det bråslutt på Auto­bahn, og fine svin­gete småveier ble arenaen for den siste snaue timens kos i godvær på min jern­hest. Jeg befant meg i Thüringen Wald, som en moderne ridder (sukk), midt i hjertet av et germansk middel­al­der­rike. Jo da.

Wartburg ligger på en høyde over Eisenach

Wart­burg ligger på en høyde over byen Eise­nach og var en tid bosted for Martin Luther

Snart var jeg i Eise­nach, der jeg hadde reser­vert rom på Eise­nacher Hof Hotel i Altstadt, et helt ok hotell til kanskje litt stiv pris på ca 85 Euro, – jeg vet ikke helt, tatt i betrakt­ning at byen huser et Unesco-minne­merke. Ok garasje i kjel­leren, som gjorde at jeg var rimelig trygg på at Wide Glide’n fikk stå i fred. Det lå en middel­al­der­kirke rett over gaten for hotellet, og fire-fem minut­ters gange unna var jeg i hjertet av gamle­byen, på torget.

Eisenach – med spor etter Martin Luther

Eise­nach er kanskje ikke Tysk­lands mest kjente by. Her finnes imid­lertid det meste for at besø­kende skal trives: En hyggelig gamleby med godt bevart bebyg­gelse, en gågate, masse fint å se på og en borg som er oppført på Unescos liste over Verdens­arven: Wart­burg. Er du litt oppe i årene, som under­teg­nede, så spisser man ørene ved dette navnet. Wart­burg – et østtysk bilmerke av svært disku­tabel kvalitet, totakter motor og etter­fulgt av en røyksky når den først gikk. Den ble produ­sert her, i Eise­nach.

Fra Eisenachs flotte gamleby

Eise­nach har en fin gamleby med bebyg­gelse helt tilbake fra 1000-tallet

Eise­nach kunne by på mye vakker arki­tektur, og belig­gen­heten passer fint som stoppe­sted på vei sørover eller nord­over til eller fra Bayern. Til Eise­nach reiser nok de fleste  for å se og oppleve Unesco-minnes­merket Wart­burg. Jeg ruslet litt rundt i gamle­byen, tok bilder og fikk et bruk­bart inntrykk. En romansk kirke viste tegn på at byen hadde vært på kartet lenge, i hvert fall i 900 år, mens et apotek fra 1500-tallet tyde­ligvis også var en av byens stolt­heter. Gamle gode Martin Luther bodde i Eise­nach, både i et eget hus i gamle­byen, og oppe i borgen Wart­burg da det stormet som verst rundt ham i kirke­striden. Luther var som kjent mannen bak refor­ma­sjonen i år 1517, som kastet hele Europa ut i alvor­lige reli­gions­kriger. Luther var ellers åpen­bart en sympa­tisk person: Han var eksep­sjo­nelt øltørst og hadde stor sans for mat. Rart at noen kunne mislike en slik person?

Rådhus­plassen med det rosa rådhuset på bildet var omkranset av både bindings­verkshus og en stor palass­byg­ning. Jeg satt meg ned på en fortaus­res­tau­rant og slappet av med et par lokale øl. Både lyst og mørkt. Den mørke holdt 7 % alkohol, og  satt godt i sikrings­boksen. Merket at jeg var sliten. Så jeg ruslet tilbake til hotellet for å hvile litt. Da jeg våknet igjen, var det kveld. På hotellet serverte kelnere i middel­al­der­ko­stymer “ekte” middel­al­dermat. Jeg fikk et stykke mørt kjøtt som svømte i en 2 cm dyp dam av brun sky, og fikk opplyst at slik ble kjøtt servert i middel­al­deren. OK, tenkte jeg, i middel­al­deren skyllet man det hele kanskje ned med litt vin også? Stort mer ble det ikke ut av denne dagen. Dess­verre. Rela­tivt tidlig til sengs, ettersom neste dag hadde Italia og Dolo­mit­tene som mål.

Dag 3 – Buon giorno Italia!

Neste dag tok jeg turen opp til Wart­burg, men turte ikke å sette fra meg Harley’en med all oppak­ningen. Wart­burg ligger utrolig flott til på en høyde over byen, omkranset av frodig tett eike­skog. Her har selveste Martin Luther bodd en periode av sitt liv, og den mannen visste nok å sørge for seg og sitt. På websiden til borgen Wart­burg får du et godt inntrykk av herlig­heten. Ergerlig og flaut, syntes jeg. Neste gang jeg er i Eise­nach skal jeg ikke forsove meg på dagtid.
Fine småveier ut av Eise­nach og ut på Auto­bahn igjen og kursen settes sørover mot München og Brenne­passet. Jeg vil ta kvelden i Italia, har jeg bestemt meg for, et eller annet sted i nærheten av Cortina/Val Gardena. Alt går smerte­fritt, det er kø før Nürn­berg, men jeg smyger meg mellom radene av biler og kommer meg hurtig videre. Da jeg nærmer meg München ser jeg at himmelen er kull­sort i vest, og tenker at dette blir vått. Men nei. Det er jo slik på Auto­bahn, som andre motor­veier at man endrer kurs, spesielt ved stor­byer. Jeg kjørte i praksis i halv­sirkel rundt München, til slutt rett øst, før jeg tok av sørover mot Kufstein. Noen kilo­meter før grensen dreier Auto­bahn i sørvestlig retning mot Inns­bruck og det bærer rett inn i uvær. På grunn av veiar­beid var det umulig å stoppe og kle på seg regn­stellet, så her var det bare å la det stå til. Det regnet plut­selig avsindig og sikten ble kraftig redu­sert – men ikke verre enn at jeg til min forskrek­kelse så at trafikken var i ferd med å stanse helt opp. Voldsom vind virvlet løv og brukne greiner rundt om i veibanen, og så begynte det å knakke i hjelmen min. Det haglet! Hagl på stør­relse med due-egg fosset ned fra himmelen og spratt rundt på asfalten. All trafikk var stanset helt opp nå, folk kom ut av bilene og la tepper på taket for å unngå bulker. Jeg kjørte helt inn til en lastebil, stoppet og lente meg over tanken for å beskytte denne mot bulker. Det hele var ganske sprøtt å oppleve, og asfalten var helt dekket av et 5–6 cm tykt lag med hvitt hagl. Det knatret i hjelmen og på ryggen av skinn­vesten kjentes det som om noen slo meg med trom­me­stikker. Jeg var kliss gjen­nomvåt fra nakken til tærne, men kunne ikke annet enn å glise der jeg satt frem­over­bøyd.

Trafikken kom i gang igjen og etter et par mil og to-tre kraf­tige skurer var jeg inne i godværet. Jeg kjørte inn på en bensin­sta­sjon, fylte tanken og følte at dampen sto av meg. Fra hagl rett over i 28 varme­grader, det gjorde faktisk godt. Jeg fortalte karen i kassa om hagl­været og han svarte som bare en sydtysker kan: ”- Det har jeg ikke hørt noe om”, sa han tvert. ”- Nå har du det”, sa jeg og dro videre opp mot Bren­ner­passet, forbi en flere kilo­meter lang kø av laste­biler. Heldigvis var værgu­dene på min side resten av dagen.

Italia, Dolomittene, Canazei

Over dette fjell­passet var utsikten helt enorm, selv etter norske forhold.

Italia, Dolomittene, Canazei

Dolo­mit­tene med sine under­lige fjell­for­ma­sjoner

Italia, Dolomittene, Canazei

Et vanvittig flott pano­rama fra fjell­passet

Noen mil ned i Italia, ved Klausen, tok jeg av østover mot Ortisei, Cortina og Val Gardena. De første Tyrol-lands­byene var fulle av digre BMW’er og Mercedes’er og shop­pende kvinner som bar preg av roms­lige budsjetter, og jeg lurte på om jeg var på feil sted. Ut av shop­ping­hel­vetet og opp mot et fjell­pass bar det. Og her var det fred å få. Da jeg kom opp til over­gangen på det høyest, stoppet jeg og så meg rundt.

Italia, Dolomittene, Canazei

En ganske doven, men pen og trivelig liten fjellandsby. Hit kommer turister for å gå i fjel­lene. Det er lett å forstå.

En fantas­tisk utsikt med meget spesi­elle fjell­for­ma­sjoner. Ned til høyre så jeg en liten prikk av en alpeby. Ut fra kartet forsto jeg at dette var Canazei, en av byene i distriktet som det svensk­pro­du­serte TV-programmet Solens Mat hadde besøkt, og som av den grunn var målet for min dagsetappe. Det bar nedover nå, på herlige fjell­veier, svin­gete og kuperte,og snart havnet jeg bak en diger turist­buss. Hver hårnåls­ving var tidkre­vende for bussen å forsere, og i én av dem smatt jeg på innsiden, akkom­pag­nert av ilter itali­ensk tuting fra sjåføren.

Canazei – en vintersportsby i sommerprakt

Canazei er en vakker liten landsby, tydelig innrettet på vinter­sport. Ingen tvil om at vi befinner oss i hjertet av Tyrol. Arki­tek­turen er typisk for området, brede skråtak og møysom­melig deko­rerte fasader. Været var varmt og fint da jeg kom, men skulle vise seg å ha mye å by på. Jeg styrte etter et mindre hotell, mer gjest­gi­veri, men ble av en blid gammel tante henvist til byens største – det eneste som var åpent om sommeren, såvidt jeg forsto. Jeg fikk leid en suite for beskjedne 28 euro, aldeles sinns­sykt billig. Gratis parke­ring i kjel­ler­ga­ra­sjen og frokost på kjøpet.

På en liten, brun kneipe litt opp i gaten, Osteria Monta­nara, anbe­falt av resep­sjo­nisten, ble det kveldsmat. Mitt ønske var mat av lokale tradi­sjoner, må vite, og hvis det var å få i Canazei, sa resep­sjo­nisten, så var det stedet.
Osteria Monta­nara var en liten, brun og trivelig kneipe, og en hånd­full retter var til og med lokal tradi­sjonsmat. I Italia var det akkurat innført røyke­forbud, og jammen ble det også respek­tert. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg fant et bord, satt meg ned og bestilte en øl. Siden de hadde Guin­ness(!) her oppe i fjell­heimen, så ble det slik. Dat skal sies at itali­enske Moretti heller ikke er å forakte. Mens jeg ventet på den, hørte jeg plut­selig noen snakke norsk! På bordet ved siden av satt et voksent par og disku­terte dagens fottur. Jeg måtte flire litt, snudde meg og sa: ”God kveld til dere. Jeg hadde kanskje ikke ventet å finne lands­menn akkurat her?” De lo godt og fortalte at de var på tur, også inspi­rert av Solens Mat, men i hovedsak tiltrukket av det ville og vakre land­skapet og de mulig­he­tene for vand­ringer som dette bød på. Jeg spiste en bønne­stuing med okse­kjøtt, drakk husets vin og koste meg glugg i hjel. Canazei er ikke verdens navle. Lite rock’n roll – kun noen spede tilløp til tekno, fra tid til annen.

Italia, Dolomittene, Canazei

Osteria Monta­nara i den vesle alpe­lands­byen Canazei var en liten, brun og trivelig kneipe, og en hånd­full av rettene på spise­kartet repre­sen­terte til og med lokal tradi­sjonsmat.

Dagen etter ruslet jeg rundt og tok bilder. Det er noe eget med Tyrol – både luften, vege­ta­sjonen og arki­tek­turen. Det grønne er grøn­nere, himmelen er blåere, skyene hvitere, luften renere, vannet kaldere, osv. Canazei var artig og helt OK å ha besøkt, men ikke noe must.

Dag 4 – farvel Tyrol, og på gjensyn

Jeg la i vei sørover på formid­dagen, etter at et par kraf­tige regn­skurer var unna­gjort, mot Asiago, en annen by som ble besøkt og bespist av Solens Mat, og mål for dagen. Land­skapet var utrolig vakkert å kjøre i, grønt, kupert, frodig og en fryd for øyet. Jeg var frem­deles i vinter­sports­om­råder, og passerte et par alpin­bakker på veien. Ruten jeg kjørte var Moena, Predazzo, San Marino di Castrozza, Mezzano, Fonzaso og Arsie mot Bassano di Grappa. Jeg fartet over flere fjell­pass, og maken til tur kan jeg ikke huske å ha kjørt på motor­sykkel, utenom i Norge, selv­sagt. Svinger, bakker, opp og ned og etter hvert ut på en av de sydgå­ende auto­stra­daene i retning Bassano.

Italia, Valstagna, Asiago

Valstagna er en trivelig liten landsby ved elven Brenla. Her leder en liten Troll­stigen noen hundre meter opp til det rela­tivt flate, grønne og frodige platået, som Asiago ligger på. Skik­kelig Melke­sjo­ko­lade­land.

Her var det plut­selig svine­varmt, tyde­ligvis hadde jeg reist fra en klima­sone over i en annen. Jeg befant meg i en rela­tivt smal dalbunn, omgitt av steile klipper og høyde­drag i skjønn blan­ding. Asiago befinner seg på en høyslette, nord for Posletten, mer enn 1000 meter over havet. Den høyeste fjell­toppen her er på 2.270 meter. Det er ikke så mange veier opp til Asiago, og fra den kanten jeg nærmet meg, øst, bare én, noen mil nord for Bassano di Grappa. Avkjø­ringen dukket opp i den lille byen Valstagna, akkurat i tide til å sjar­mere meg til en oppvarmet pasta carbo­nara til sen lunsj, i lag med de blide servi­tø­rene på restau­ranten Pizzeria Al Mondo, som var i ferd med å stenge.

Fra stekvarmt til ikke fullt så varmt

Så oppover mot Asiagio. Nå havnet jeg i løpet av kort tid 6–7‑8- hundre meter høyere over dalbunnen via en Troll­stigen i miniatyr. Jeg trodde, ut fra det jeg kunne se fra auto­stra­daen, at jeg ville finne bratte lands­byer blant daler og fjell når jeg kom opp i høyden, men opplevde isteden at land­skapet flatet ut til en grønn, frodig og vakker slette, litt kupert riktig nok. Det var akkurat som å reise tilbake til Tyrol igjen. Ut av en klima­sone og over i en annen, igjen. En enorm, hvit triumfbue kunne snart skimtes mellom trærne. Og ja, på en liten høyde i det åpne slette­land­skapet hadde Benito Musso­lini, viste det seg, i hine hårde dager funnet det for godt å legge et digert monu­ment til minne om den itali­enske soldaten – sikkert med de germanske og kimbriske røttene i baktan­kene. Selv om Musso­lini viste seg å være full­stendig håpløs, var han inter­es­sert i historie, og visste å bruke dette til propa­ganda-formål, som også fra tid til annen hadde en viss matnytte­verdi. Om så var tilfelle her, er jeg slett ikke sikker på.

Byen Asiago ligger på et fjell­platå temmelig nøyaktig 1000 meter over havet, der Po-sletta begynner. Det sies at her bor etter­kom­merne av kimbrerne, en germansk folke­stamme som skal ha blitt grundig nedkjempet av romerne, og som av den grunn slo seg ned, isolert fra alle andre på dette vakre, grønne og frukt­bare fjell­pla­tået.

Det sies også at kimbrerne opprin­nelig kommer fra nord i det nåvæ­rende Tysk­land, noen hevder sågar Danmark. De skal i følge noe uklare histo­riske kilder ha vandret syd til Frank­rike og siden øst til Italia. Kort sagt; det sies mye. I Asiagio var ikke mange klar over sitt angi­ve­lige opphav.

Italia, Asiago

Rose­ma­ling som nesten kunne vært fra Jemt­land Härje­dalen

Italia, Asiago

Neste utrop er en benk fra Gudbrands­dalen, gi bud, takk?

På hotellet hadde man en vag forme­ning om at det fantes en restau­rant noen kilo­meter unna som skulle servere lokal mat, men visste ikke sikkert. Jeg reser­verte bord i hotel­lets restau­rant isteden, og tok med kame­raet på en liten bytur.På hotellet fantes det forresten rose­malte bonde­møbler, som til forveks­ling kunne kommet både fra Gudbrands­dalen og Jämt­land.

Byen var grei nok, med en vakker kate­dral som jeg ikke ble klok på. Stein­gulvet tydet på alder, selve kirke­bygget så rela­tivt nytt ut. Det mest inter­es­sante jeg så, var en 1928 modell MotoGuzzi, kjørt av en eldre herre kledd i brunt lær fra topp til tå, inklu­sive hjelm. Han godtok med et reser­vert nikk at jeg tok bilder, men ville ikke være med. Pris­ni­vået var rela­tivt høyt. En halv­liter pils på fortaus-restau­rant kostet 4 Euro, den gang ca 35 kroner. Asiagio er helt grei å besøke, men ikke noe must.

Italia, Asiago

En aldeles nydelig Moto Guzzi modell år 1928

Italia, Nord-Italia, Asiago

Trivelig og defi­ni­tivt itali­ensk i Asiagos gater

Italia, Nord-Italia, Asiago

Byens rådhus er staselig

Italia, Nord-Italia, Asiago

Kate­dralen i Asiago i bakgrunnen