Parma

 

Mer om Parma

Det første som slår deg når du kommer inn i Parmas gamleby er middel­alder-atmo­sfæren. Ved en byens viktigste plasser – Piazza del Duomo, finner du kate­dral­kom­plekset med tre domi­ne­rende bygninger i romansk stil – Duomo påbe­gynt år 1046, det enorme Battis­tero – dåps­ka­pellet, oppført i peri­oden år 1196 – 1216 også i romansk stil, samt kampa­nilen – klokke­tårnet fra slutten av 1200-tallet.

Piazza del Duomo – et ganske over­be­vi­sende eksempel på et kate­dral­kom­pleks i romansk stil. Foto: Turismo Parma.

Ved plassen finner du også Palazzo Vesco­vile – bispe­pa­lasset med opprin­nelse fra 1000-tallet. Parma har en used­vanlig rik kulturarv, ikke bare fordi byen var hoved­stad under hertug­dømmet av samme navn i middel­al­deren, men også fordi byen har fostret kjente kunst­nere som Correggio, Parmig­ia­nino, Ante­lani og kompo­nisten Verdi. Mer om de enkelte bygnin­gene i egne avsnitt.

Litt om Parmas gamleby

Parma ligger på den frukt­bare Po-sletten, langs en av Romer­ri­kets viktigste hoved­veier, Via Aemilia. Parmas gamleby er delt i to av elven Torrente Parma, som renner ut i Po noen kilo­meter nord for byen. Gamle­byen er omsluttet av en ringvei som følger den opprin­ne­lige formen på Parmas bymurer fra middel­al­deren, ikke ulikt mange andre euro­pe­iske middel­al­der­byer. Parmas gamleby har en nyere anlagt hoved­gate, Strada Repubb­lica, som går over en av Parmas viktigste møte­plasser, Piazza Giuseppe Garibaldi.

 

Piazza del Muni­cipio, omgitt av middel­al­der­be­byg­gelse. Foto: Turismo Parma.

Parmas histo­riske senter er preget av velstand og makt gjennom århund­rene, med stor­slåtte bygninger i mange stil­arter. Gamle­byen bærer preg av en typisk itali­ensk middel­alder-grunn­plan med smale gater og trange smug, og en mengde trive­lige bymil­jøer med uten­dørs serve­rings­steder. I gamle­byen finner du for øvrig shop­ping-gater med eksklu­sive butikker, i tillegg til flere elegante restauranter.

Via Bixio i Parmas gamleby. Foto: © Milla Mariani /Comune di Parma.

Litt om Parmas matkultur

Parma er kjent for sin matkultur. I gamle­byen finner du en rekke spesial­bu­tikker som selger forskjel­lige lokal­pro­du­serte matvarer, ikke minst Parmesan-ost og Parma­skinke. Parmesan er Italias mest kjent ost. Et lite beger finmalt Parmesan finnes på hvert eneste restau­rant­bord i hele Italia, og er en ytterst viktig – for ikke å si avgjø­rende – ingre­diens i et stort utvalg itali­enske retter. Det finnes for øvrig to klasser av denne osten – Parmig­iano og Grana – sist nevnte av litt lavere kvalitet. Den omsten­de­lige produk­sjons-prosessen skjer for hånd og har gjennom århund­rene vært temmelig uendret.

Skin­kene lagres i 10 måneder og stemples med kronen til Parmas gamle hertug­dømme. Foto: © Comune di Parma.

Den berømte Parma­skinken likeså – pussig nok er denne skinken på sett og vis et bipro­dukt av osten. Grisene fores nemlig med den såkalte vallen, et over­skudds­pro­dukt etter frem­stil­lingen av Parme­sanost. Skin­kene tilsettes kun salt og litt pepper før speking og lagring, for å bli Prois­cutto crudo di Parma. Bordets gleder står sterkt i Parma, og holdes i hevd av matglade innbyg­gere, som gjerne sitter lenge til bords.

Løvene som bærer fasa­dens portico er fra år 1281. Parmas Duomo. Foto: Turismo Parma.

Duomo di Parma

Parmas Duomo regnes blant en av Nord-Italias fineste og er i høyeste grad verd et besøk. Kate­dralen ble påbe­gynt i år 1046 av biskopen Cadalo etter at en tidli­gere duomo ble ødelagt i brann. Man vet ikke hvilke ødeleg­gelser jord­skjelvet i år 1117 medførte for byggingen. Det faktum at selve kate­dral­byg­ningen sto ferdig alle­rede i år 1130 tyder på at bygningen kom rela­tivt uskadet fra jord­skjelvet. Den brede og kraf­tige skjerm­fa­saden av sand­stein har en ubrutt gavl med en ekte arkade som følger mønet/gavlprofilen, og to tilsva­rende vann­rette, paral­lelle arkader lenger ned. De nederste arka­dene brytes av portalen, en grunn portico med søyler båret av liggende løver, som bærer en utvendig balkong. Disse kraf­tige, fasa­dene med ubrutt gavl der arka­dene var eneste «dekor», er et karak­te­ris­tika for Po-slet­tens romanske middelalder-kirker.

Fra det over­dådig deko­rerte koret i Parmas Duomo. Foto: Turismo Parma.

Mer om Parmas Duomo

Duomo har en meget prag­ma­tisk og enkel kors­kirke­plan med kraf­tige tverr­skip i kors­ar­mene, som frem­står nærmest som kubiske påbygg i samme høyde som skip og kor. Tverr­ski­pene er påført elegante apsider halv­veis opp på ende­veg­gene. En vesentlig kraf­ti­gere apsis ble bygd i bakkant av koret. De høye og util­nær­me­lige side­ski­pene repe­terer fasa­dens arkader, et tema som også går igjen i apsidene.

Duomos bakside med tverr­skip og apsis. Legg merke til den gjen­nom­førte bruken av ekte arkader, som du også gjen­finner på fasaden. Foto: Duomo Parma.

Hvelvet var ferdig bygd først i år 1170 og noen år senere gjen­nomgår kate­dra­lens indre den såkalte «riforma del pontile», hvor arki­tekten og billed­hug­geren Bened­etto Ante­lami rekon­stru­erer over­gangen mellom kor, skip og krypt, i tillegg til at han utsmykker kirken med det berømte reli­effet i år 1178 med nedta­kelsen fra korset som tema. Bened­etto Ante­lami står for øvrig bak flere vakre reli­effer i Parmas kate­dral. Duomos inte­riør blir gjen­stand for stadig mer omfat­tende utsmyk­ning i de kommende århund­rene. Kate­dralen får også tilføyd en rekke side­ka­peller i løpet av 1200-tallet, som deko­reres med både fresker og skulp­turer. Parmas Duomo er en eneste stor lærebok i itali­ensk kunst­his­torie. Websiden www.cattedrale.parma.it som omtaler Duomo svært grundig er dess­verre kun på itali­ensk, men inne­holder en omfat­tende doku­men­ta­sjon i form av fotos med forståe­lige bilde­tekster. Se under linker.

Fresker av Barto­lini de’Grossi fra San Sebas­tianos liv fra den tidlige renes­sansen cirka år 1423–1426. Foto: Duomo Parma / www.cattedrale.parma.it.

Enda mer om Parmas Duomo

Det er doku­men­tert at det fantes en kristen forsam­ling i Parma alle­rede på 300-tallet, da byen naturlig nok var en del av Romer­riket. Som kjent lega­li­serte keiser Konstantin kris­ten­dommen i år 314, få år etter at keiser Diokle­tian, som var keiser i peri­oden år 284 til 305, hadde igang­satt ganske intense kris­ten­for­føl­gelser med grusomme følger for dem som ikke benektet sin kristne tro. Dagens Duomo står på samme plass som minst to tidli­gere kirke­bygg. En basi­lika-kirke skal ha blitt reist her på 4–500-tallet og blitt erstattet av en kirke som ble oppført på 800-tallet av bispe­greven Guibodo, på stedet der Duomos kor befinner seg. Dagens nesten 1000 år gamle kirke ble innviet i år 1116 av pave Paschal den II. Den brede fasaden fikk sin ende­lige form i år 1178. Klokke­tårnet i gotisk stil ble oppført mellom årene 1284 og 1294 på fasa­dens høyre side. Funda­menter for en tilsva­rende konstruk­sjon finnes på venstre side av fasaden, men er aldri blitt benyttet. I krypten kan du frem­deles se frag­menter av gulv­mo­sa­ikker av et romersk eller tidlig­kris­tent tempel.

Veggene er over­dådig deko­rert med fresker i manie­ris­tisk stil av lokale kuns­nere. Foto: © www.cattedrale.parma.it/default.asp.

 

Duomos interiør

Som du kan se av bildene er kate­dralen kraftig deko­rert, om vi kan uttrykke det slik. Taket og veggene er deko­rert i manie­ris­tisk senre­nes­sanse­stil på 1500-tallet, av lokale kunst­nere, som dog ikke forstyrrer kirkens middel­alder-karakter. En 1500-talls trapp i rosa Verona-marmor leder opp til tran­septet, hvor du til høyre finner Ante­lamis berømte relieff «Nedta­kelsen fra Korset» fra år 1187, for øvrig hans første daterte verk, som du kan se bilde av nedenfor. Reli­effet viser klar påvirk­ning fra denne tidens skulptur i Provence.

Bened­etto Ante­lamis relieff «Nedte­gelsen fra Korset» fra år 1187. Foto: © Amoretti / Comune di Parma.

I senteret av pres­by­te­riet – krysset der tverr­ski­penes kors­armer møtes – finner du det gamle alteret, også det av Verona-marmor, med figur­re­li­effer. Når du ser rett opp her, åpen­barer Correg­gios illu­sjo­nis­tiske «Jomfruens Himmel­fart» fra årene 1526–30 seg i Duomos kuppel. Denne er litt utypisk og forut for sin tid, ettersom den er okto­gonal på en tambur – det vil si åtte­kantet plas­sert på et sirkel­rund trom­me­formet funda­ment. Både samtiden og etter­tiden har vært noe nedla­tende når det gjelder dette verket av Correggio. Det påstås at hånet fra hans kriti­kere falt ham så tungt for hjertet at han døde av det, bare 40 år gammel. I Duomo finnes også den origi­nale gull­for­gylte bronse­en­gelen som opprin­nelig sto øverst på klokke­tårnet, i dag erstattet av en kopi. Under tran­septet finner du kate­dra­lens vakre krypt, med søyler og kapiteler av andre mate­rialer enn Duomo for øvrig, deko­rert i en noe fremmed stil med plante­mo­tiver, fra kate­dra­lens tidligste år midt på 1000-tallet.

Detalj fra San Sebas­tiano-fresken fra 1420-tallet. Foto: www.cattedrale.parma.it.

Battistero

Det ruvende åtte­kan­tede Battis­tero gjør et mektig inntrykk på Piazza del Duomo. Battis­tero er bygd i rosa Verona-marmor og er et unikt eksempel på over­gangen mellom romansk og gotisk stil. Battis­tero ble påbe­gynt i år 1196 av hånd­ver­kere fra den samme lombar­diske bygg­hytten som sto for Duomo, og senere videre­ført mellom årene 1260–70, sann­syn­ligvis av Campione-mesterne. Battis­teria ble i enda en ny økt full­ført i peri­oden 1302–7 med tilfø­relsen av galle­riet med gotiske blindar­kader øverst, samt den enkle balus­t­raden og de åtte gotiske pinnakel-aktige balda­ki­nene i hvert hjørne på dåps­ka­pel­lets tak. Battisteros vakre portal «Portale delle Vergine» har et halv­sir­kel­formet tympanon med bibel­scener, som «De tre kongers tilbe­delse» og «Josefs drømmer». Mellom hver av Battisteros fire vakkert deko­rerte portaler er det et rund­bue­felt av samme stør­relse som portalen, utsmykket med korin­tiske halv­s­øyler som bærer en tverr­ligger under en nisje med skulp­turer. En relieff-frise med motiver i romansk stil strekker seg rundt hele bygningen cirka to meter opp på ytterveggene.

Tympanon med reli­effer av Ante­lami over Battisteros østportal. Foto: www.cattedrale.parma.it.

Battisteros interiører

Battisteros inte­ri­ører har slanke, elegante verti­kale linjer, med over­dådig deko­rerte felter i mellom, to stykker for hver av de åtte veggene. På grunn­planet er hvert av de 16 feltene gitt en liten apsis. De neste to «etasjene» består av 16 nisjer, hver delt med 2 søyler i 3 små felt. Fra gulvet strekker rosa marmor­søyler seg opp til stedet hvor dåps­ka­pel­lets spisse kuppelbue starter, på samme sted som taket i den øverste nisje-etasje­rekken. I feltene i første etasje er det plas­sert høyre­li­eff­skulp­turer som symbo­li­serer måne­dene, seson­gene og dyre­kret­sens himmeltegn.

Et av Ante­lamis mindre skulptur-reli­effer, satt inn i veggen under nisje­rek­kene Her har han ennå ikke fullt ut tatt steget over til gotisk skulptur. Foto: © Amoretti / Comune di Parma.

Disse antas å være hugd av Bened­etto Ante­lami i 1220-årene og utgjør eksempler på den tidlige over­gangen fra romansk til gotisk skulptur, som Ante­lami er en klar repre­sen­tant for. De øverste feltene mellom Battisteros «para­ply­spiler» som øverst samles i kuppe­lens spiss, er deko­rert med fresker på blå bunnfarge.

Palazzo Vesco­vile – bispe­pa­lasset ved Piazza del Duomo huser Museo Dioce­sano. Foto: Turismo Parma.

Palazzo Vescovile – bispepalasset ved Piazza del Duomo

Dette palasset ble påbe­gynt på 900-tallet, men er ombygd og endret utal­lige ganger, siste gang på 1900-tallet. Bygningen er imid­lertid frem­deles i romansk stil og gir et inntrykk av sin opprin­ne­lige middel­alder-struktur. Palazzo Vesco­vile inne­holder et flott middel­al­der­mu­seum, Museo Dioce­sano, som omfatter kirke­kunst som skulp­turer, male­rier, fresker, drakter, kirke­sølv, møbler og bygningsdeler.

En lunette malt av Correggio i kirken San Giovanni Evan­ge­lista i Parma.

Flere severdigheter i gamlebyen – San Giovanni Evangelista

Parmas gamleby har mange histo­riske sever­dig­heter ut over dem som er nevnt. Litt lenger øst i gamle­byen finner du en annen gammel kirke med et tilhø­rende klos­ter­an­legg, San Giovanni Evan­ge­lista, riktig nok i «ny» drakt med barokk 1600-talls­fa­sade, men opprin­nelig påbe­gynt på 900-tallet, som en utvi­delse av et orato­rium tilegnet den irske munken Columban, som komt til Italia på 600-tallet for å misjo­nere(!). Les mer om Columban under Bobbio-guiden. Denne gamle kirken og klos­teret ble dess­verre sterkt skadet i brann i år 1477, og gjen­opp­bygd fra år 1490. Det spesi­elle med denne kirken er at inte­ri­ø­rene ble designet med tanke på fresker. Den unge maleren Correggio ble enga­sjert, og resul­tatet ble fem fresker, inklu­sive kuppelen, som har et illu­sjo­nis­tisk motiv av Johannes’ Åpenbaring.

Det stor­slåtte renes­sanse­pa­lasset Palazzo della Pilotta huser to viktige nasjo­nal­mu­seer for kunst og arkeologi.

Palazzo della Pilotta

Palazzo della Pilotta er et stort og stor­slått palass som på 1500-tallet ble oppført på oppdrag av den mektige og velstå­ende Farnese-fami­lien. Pier Luigi Farnese var uekte sønn av kardinal Alex­ander, som senere skulle bli Pave Paul den III, og ble den første hertug av Parma, Piacenza og Castro fra år 1545 til sin død i 1547. Områ­dene hadde tidli­gere tilhørt pave­staten. Palazzo Pilotta omfatter også det kjente Teatro Farnese fra år 1628, en konstruk­sjon i tre som er en kopi av Palla­dios Teatro Olimi­pico i Vicenza. Palasset huser også to første­klasses nasjo­nal­mu­seer, nemlig Galleria Nazio­nale med kunst­verk av blant andre Fra Ange­lico, El Greco og Ludi­vico Caracci.

I Palazzo della Pilotta finner du et flott nasjo­nalt arkeo­lo­gisk museum. Foto: Turismo Parma.

I palas­sets første etasje finner du det utmer­kede Museo Archeo­lo­gico Nazio­nale, med omfat­tende samlinger fra den etrus­kiske byen og nekro­polis Velleia i tillegg til utgra­vinger fra andre forhis­to­riske funn­steder i høyde­dra­gene rundt Parma.

Madonna delle Steccata

Madonna delle Steccata er en av Parmas flot­teste kirker, påbe­gynt i år 1521 og oppført i renes­sanse­stil. Kirke­byg­ningen har en gresk kors­plan med halv­sir­kel­for­mede apsider, tydelig påvirket av Bramante. Den elegante kirken er vakkert deko­rert med balus­t­rader og statuer, og har en marmor­kuppel båret av en tambur med blindar­kader. Inte­ri­ø­renes øvre partier er deko­rert med fresker i Parma­skolen av 1500-talls-kunstnere.

Teatro Regio

Teatro Regio ble bestilt av Marie Louise av Øster­rike og ble oppført i peri­oden år 1821–29 i klas­si­sis­tisk stil. Teatro Regio regnes som ett av Italias viktigste, og den elegante teater­salen vitner om Parmas sentrale posi­sjon innen itali­ensk opera.

Camera di San Paolo

Camera di San Paolo betyr Sankt Paulus rom, og var opprin­nelig en del av de private leilig­he­tene til abedis­sene ved bene­dik­ti­ner­klos­teret St Paulus. Bolig­kom­plekset ble ombygd og reno­vert fra år 1514, og i år 1519 maler Antonio da Correggio det som regnes som både hans og et av renes­san­sens mester­verk, nemlig en rekke fresker i taket i Camera di San Paolo.

Palazzo della Pilotta er et stort anlegg, som ligger ved elven Parma. Foto: © Furore / Comune di Parma.

Parmas viktigste museer

Palazzo della Pilotta. Som nevnt finner du to nasjo­nal­mu­seer i Palazzo della Pilotta; Galeria Nazio­nale med en viktig kunst­sam­ling og Museo Archeo­lo­gico. I tillegg rommer palasset Biblio­teca Pala­tina med mer enn 700 tusen bøker, 600 manu­skripter, mer enn 70 tusen origi­nal­ma­nu­skripter, samt 5.000 sjeldne tre- og kobbertrykk.

I Pina­co­teco Stuard finner du Nicolò di Tomasos vakre maleri fra midten av 1300-tallet.

Pinacoteca Stuard

Pina­co­teca Stuard er et kunst­gal­leri med Parmas viktigste private kunst­sam­ling, som nå holder til i et av Parmas eldste bygnings­kom­plekser, nemlig Monas­terio del San Paolo (St Pauls Kloster) fra 5–600-tallet. Her finnes mer enn 270 male­rier fra 1300- til 1800-tallet, donert av Giuseppe Stuard til stif­telsen San Filippo Neri. I museets inngangs­parti finner du tidlige toscanske verk av Bernardo Daddi og Paolo di Giovanni d’Ambrogio fra 1300-tallet. Også Emilia­skolen med 1600-talls­k­unst­nerne Sebas­tiano Ricci, Guer­cino, Barto­lomeo Sche­doni og Giovanni Lanfranco er repre­sen­tert her.

Fra klos­teret som huser Pina­co­teca Stuard Foto: © Pina­co­teca Stuard.

Alle fotos fra Wiki­pedia er gjen­gitt etter deres regel­verk og kan benyttes i henhold til det.