Italia, Nord-Italia, Asiago

Utsikt fra Asiago-høysletten mot den enorme Po-sletten

Dag 5 – Fra Asiago til Vicenza

Neste morgen bar ned fra platået i retning sydvest. Over­gangen fra det grønne frodige høyslette­land­skapet til Po-sletten var mildt sagt markant. Nok en gang, fra en klima­sone over i en annen. veien var bety­delig bredere og bedre på denne siden, og nedstig­ningen gikk raskt og smerte­fritt. Varmen, eller rettere sagt heten, var påta­kelig. Der nedstig­ningen startet hadde jeg pano­rama­utsyn utover sletten, fylt av  jord­bruks­arealer bebyg­gelse og indu­stri, i en salig blan­ding. Vel nede i flat­landet var det rett inn på auto­strada i retning Vicenza. En snau time senere svingte jeg av motor­veien i retning Vicenza og fulgte hele tiden skiltet centro. Etter ti minut­ters kjøring gjennom ikke særlig sjar­me­rende indu­s­tri­om­råder og forsteder, var jeg plut­selig fremme ved centro. Plut­selig er et ganske beskri­vende ord.

 Vicenza – et levende Palladio-museum

Jeg parkerte sykkelen foran et kjent bygg, nemlig Palla­dios Palazzo Cieri­cati, rett ved siden av Teatro Olim­pico. Varmen plaget meg litt, ikke minst fordi jeg var kledd i svarte skinn­bukser. Det var lummert. Jeg satte meg ned på en café og bestilte vann og en espresso.

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Teatro Olimico

Teatro Olim­pico fra år 1580 av den berømte renes­sanse­ar­ki­tekten Andrea Palladio

Palazzo Chiericati, Vicenza, Andrea Palladio, Unescos liste over Verdensarven, Veneto, renessanse-arkitektur, Nord-Italia, Italia

Nok en vakker Palladio-bygning i renes­sanse­stil, Palazzo Chie­ri­cati fra år 1552

Frem med boken, James S. Acker­mans ”Palladio”, pensum fra renes­sanse­kurset, en Penguin Pocket til en rimelig penge, som kan anbe­fales. En nyttig bok på mange måter, ettersom den inne­holder kart, både over byen der Palladio er svært godt repre­sen­tert og over distriktet rundt Vicenza der fleste­parten av Palla­dios bygninger er oppført. I tillegg til histo­rien om Palladio og alle byggene hans. Kartet fortalte meg at jeg var i den ene enden av gamle­byen, på skil­tene angitt som centro, akkurat som de fleste andre itali­enske byer. Snart begynte letingen etter hotell, og det var ingen spøk i en gamleby som stort sett bestod av enveis­kjørte gater. Et skilt som anga retningen til Hotell Palladio, var svært misvi­sende. Jeg kjørte den samme gate­slyngen tre ganger før jeg oppdaget at hotellet befant seg bak presen­ninger til reno­ve­ring.

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Castello, Unescos liste over verdensarven

Et 1200-talls vakt­tårn, Castello, møter deg i motsatt ende av gamle­byen

Palazzo Porto-Breganze befinner seg rett innenfor den gamle byporten

Så ut av centro, på måfå til høyre. Det viste seg å være korrekt. Rundt parken og mot centro igjen fra den andre siden. Selve centro med gågate tar kun 7–10 minutter å spasere gjennom. Den som kjører bør være lokalk­jent, for du møter enveis­kjørte gater hele tiden. Plassen hvor gågaten munner ut, heter Piazza del Castello. Med en gang du kommer inn i byen fra denne siden, ser du det under­lige, påbe­gynte og langt fra full­førte Palazzo Porto-Breganza til høyre. Her er du i nærheten av 2 hoteller. Det ene, et moderne ligger på utsiden av bymuren, det andre, Hotell Castello www.hotelcastelloitaly.com , på innsiden, kun 100 meter fra den gamle byporten med tårnet (Castello). Ikke før jeg kom inn hotell­døren, så brakte et vold­somt uvær løs. Hotellet, med en ung dame som snakket godt engelsk i resep­sjonen, kunne tilby meg det siste ledige rommet, et enkeltrom med toilett og bad rett over gangen, til 75 euro. Jeg var glad til. Hotellet for øvrig holdt høyere stan­dard og kan anbe­fales, selv om rommet mitt var trangt, varmt og lite. Jeg hadde akkurat parkert sykkelen i et parke­ringshus ved bymuren, der en uvanlig myndig italiener hadde ansvaret, inklu­sive et totalt over­oppsyn og abso­lutte meninger om det meste. Han gjorde så solid inntrykk at jeg hang igjen hjelmen på styret med hansker og solbriller i. Han snakket uteluk­kende itali­ensk og forklarte meg ganske mange ganger noe jeg ikke forsto. 8 euro for parke­ring, men skitt au. Her sto sykkelen trygt, viste det seg.

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Castello, Unescos liste over verdensarven

Fra Piazza dei Signori, midt i sentrum, med Basi­lica fra år 1549 midt på plassen – til venstre bak

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Castello, Unescos liste over verdensarven

Basi­lica på Piazza dei Signori er en av Vicenzas mest domi­ne­rende bygninger

En rask dusj og kles­skifte til sivil, så var jeg ute for å finne lunsj. Det høljet frem­deles ned, så jeg valgte restau­ranten vegg i vegg. Der var jammen sjefen en kloning av selveste Basil Fawlty, (Hotell i Særklasse) til de grader at jeg ble helt satt ut. Han hadde span­dert på seg en smal, smal bart i tillegg, og det hjalp ikke nevne­verdig på total­inn­trykket. Jeg bestilte en Carpaccio og ble servert den nyde­ligste vari­anten av denne retten jeg noen sinne har sett. Ikke helt løvtynne skiver av rå indre­filet, møre så de smeltet i munnen, lagt ut over en pute av smal­strimlet salat. Hver kjøtt­skive var pyntet med et halvt hard­kokt egg av vaktel(!), og smakte akkurat som det så ut. Fanta­s­tico! Akkom­pag­nert av en halv flaske rød veneto og deretter kylling­filet, var tiden inne for byvand­ring i Vicenza.
Vicenza er meget over­siktlig. Corso Andrea Palladio er hoved- og gågaten som løper tvers gjennom gamle­byen, og bygninger tegnet av Palladio finner du på begge sider av denne. Hele Vicenza består av hus fra renes­sansen og barokken, og er helt uunn­værlig for den som er opptatt av kunst­his­torie og arki­tektur.

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Castello, Unescos liste over verdensarven

Andrea Palladio, malt av G.B. Maganza

Litt om Palladio. Han levde i peri­oden 1508–80, samtidig som Michel­angelo, Raphael, Tizian og Veronese og har fått en enorm innfly­telse på etter­tiden. Over hele den vest­lige verden finnes det arki­tektur som er influert av Palladio – kirker, offent­lige bygg og prakt­bo­liger med kjenne­tegn som symmet­risk front, klas­siske søyler og halv­s­øyler under et pedi­ment – på godt norsk en tempel­gavl.
Palladio og Vicenza:
Ferie­gjester som besøker Vicenza er som regel opptatt av Palladio og arki­tektur. Arki­tekten Anrea Palladio levde i peri­oden 1508–80, samtidig som andre renes­sans­ege­nier som Michel­angelo, Raphael, Tizian og Veronese, og har hatt en enorm innfly­telse på etter­ti­dens arki­tektur i Europa, Sør- og Nord-Amerika og i Aust­ralia. Palla­dios geni kommer kanskje best til utrykk gjennom hans oppfinn­somme, men likevel disi­pli­nerte bruk av klas­siske elementer, opprin­nelig fra gresk og romersk arki­tektur. Palladio var utdannet som murer og hadde store kunn­skaper om dette mate­rialet, noe som gjorde at han kunne tilby ganske omfat­tende bygnings­an­legg til svært fordel­ak­tige priser. Over hele den vest­lige verden finnes det arki­tektur som er influert av Palladio – kirker, offent­lige bygg og prakt­bo­liger med kjenne­tegn som symmet­risk front, klas­siske søyler og halv­s­øyler under en tempel­gavl.

Mer om kunst og kultur i Vicenza i Italia

Hvis du ankommer Vicenza i Italia med bil, så følg skiltet Centro til gamle­byen. Sjansen er stor for at du havner foran et kjent bygg, nemlig Palla­dios Palazzo Chie­ri­cati, rett ved siden av Teatro Olim­pico, i den ene enden av byens hoved- og gågate. Det tar kun 8–10 minutter å spasere gjennom Vicenzas gågate. Vær oppmerksom på at gamle­byen består av svært mange enveis­kjørte gater. I den andre enden av gågaten finner du Piazza del Castello med den gamle byporten med tårnet (Castello). For å komme hit, er det lurt å ta til venstre og kjøre rundt gamle­byen på utsiden. Med en gang du kommer inn i byen fra denne siden, ser du det under­lige, påbe­gynte og langt fra full­førte Palazzo Porto-Breganza til høyre. Her er du i nærheten av 2 hoteller. Det ene, et moderne ligger på utsiden av bymuren, det andre, Hotell Castello ligger rett på innsiden, kun 100 meter fra den gamle byporten, rett ved siden av restau­ranten til Basil Fawlty. Midt i gamle­byen finner du Hotel Palladio.

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Castello, Unescos liste over verdensarven

Basi­lica til høyre og en trivelig fortaus­res­tau­rant rett frem

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Castello, Unescos liste over verdensarven

I renes­sansen var det livlig her, med butikker under arka­dene i både første og annen etasje

Byvand­ringen her opplevdes som underlig. Over alt støtte jeg på bygninger som jeg hadde lest om og sett bilder av, enten i pensum, eller i Acker­manns bok. Byen var meget vakker, i en arki­tek­to­nisk helhet som jeg ikke kan huske å ha opplevd noe annet sted. Flere steder i den vesle gamle­byen i Vicenza er det fortaus­res­tau­ranter og kafeer hvor jeg kunne slå meg ned for en forfrisk­ning og nyte omgi­vel­sene. Selve hoved­gaten var også inter­es­sant. Jeg tittet inn i portrom, gikk inn i en og annen bakgård og fikk se mye rart – blant annet stein­tavler med innskrifter på etrus­kisk. Plassen Piazza dei Signori med den store Basi­lica var stor­slått og flott. Palladio fikk i sin tid jobben med å reha­bi­li­tere et tidli­gere bygg og gjøre dette om til vare­ma­gasin med forret­ninger i første og annen etasje. Han bygde dette inn i et skall av arkader, slik du kan se på bildene.

Vicenza, Nord-Italia, Palladio, Castello, Unescos liste over verdensarven

I et portrom fant jeg denne, til min over­ras­kelse – etrus­kisk fra 5–600 før Kristus

Vicenza, Andrea Palladio, Unescos liste over Verdensarven, Veneto, renessanse-arkitektur, Nord-Italia, Italia

Og ved siden av hang denne, en skulptur med etrus­kisk skrift fra samme periode

Vicenza, Andrea Palladio, Unescos liste over Verdensarven, Veneto, renessanse-arkitektur, Nord-Italia, Italia

Deko­rativ og vakker fasade­nisje på renes­sanse­byg­ning i Vicenza

Vicenza, Andrea Palladio, Unescos liste over Verdensarven, Veneto, renessanse-arkitektur, Nord-Italia, Italia

Her finner du også hus fra middel­al­deren – her en bygning i vene­ti­ansk gotisk stil

Tips om restau­rant
Restau­rant Al Pestello, som har uteser­ve­ring, ligger på hjørnet ved San Stefano-plassen, i Contra San Stefano, ved kirken av samme navn i en paral­lell­gate til hoved­gå­gaten Corso Palladio, på motsatt side av denne i forhold til Piazza dei Signori. Kun et stein­kast fra gågaten. Her blir nord­menn svært godt tatt i mot. Al Pestello har blant annet norsk klipp­fisk på menyen, og i området finnes det fami­lier som har slekt­ninger på Røst i Lofoten. Restau­rant Al Pestello serverer ”cuicina vicen­tina” og promo­terer ”prodotti tipici vicentini”, og viste seg å være et første­klasses valg. Anbe­fales!!! Her ble jeg meget varmt mottatt da jeg fortalte at jeg var norsk. Min venn­lige servitør fortalte at han hadde norsk klipp­fisk på menyen, og at jeg ville få det beste av det beste som de serverte. Jeg forteller alltid at jeg er norsk, spør alltid om hva servi­tøren anbe­faler både av mat og vin, og ber alltid om å få maten servert tempo piano. Det funker uten unntak. Klipp­fisken ble servert i småbiter i en lys grønn saus og smakte godt, om enn litt anner­ledes enn jeg kunne fore­stille meg. Et glass tørr Soave ble etter­fulgt av en myk og lett rød Veneto, som fungerte godt til den samme retten. Da jeg var ferdig med denne retten kom kelneren bort og fortalte at han kjente mange italie­nere som hadde slekt­ninger på øya Røst utenfor Lofoten. Jeg stusset litt, men fant forkla­ringen senere:

Om Røst og historiens lunefulle veier:

Røst er til en viss grad frem­deles påvirket av en hendelse for nesten 600 år siden, da den itali­enske kjøp­mannen Pietro Qurini strandet på Sandøy. Pietro Querini var en itali­ensk adels­mann og handels­mann fra Venezia. Han er kjent fra sin egen beret­ning om seilasen der hans fullas­tede skip med 68 mann ombord den 5. januar 1432 drev i land på den ubebodde øya Sandøy utenfor Røst i Lofoten. Fiskere fra Røst fant dem etter et par uker, og den lokale presten var tolk, lærd som hav var i latinsk. Etter tre-fire måneder med pleie av lokal­be­folk­ningen reiste de over­le­vende hjem­over. Querini skildret i etter­kant dette i en bokut­gi­velse, og bidro til en meget fordel­aktig frem­stil­ling av de fast­bo­ende, i motset­ning til dati­dens rådende oppfat­ning av det nordiske folk – som et lite gjest­fritt og primi­tivt folke­ferd. Den dag i dag er det sterke bånd mellom Røst­væ­ringer og etter­kom­mere av de itali­enske sjømen­nene fra Veneto-distriktet, ikke bare hva tørr­fisk­handel angår. Oppholdet på Røst i 1482 avstedkom også slekts­bånd. Det ble reist en minne­støtte over Querini på Sandøy i 1932, på dagen 500 år etter forliset.

Lese­tips
James S. Acker­mans ”Palladio” er pensum til kunst­his­to­riens renes­sanse­kurs, en Penguin Pocket til en rimelig penge, som kan anbe­fales. En nyttig bok på mange måter, ettersom den inne­holder kart, både over byen der Palladio er svært godt repre­sen­tert og over distriktet rundt Vicenza der fleste­parten av Palla­dios bygninger er oppført. I tillegg inne­holder boken naturlig nok histo­rien om Palladio og alle byggene hans.