Modena

Mer om Modena

Modena er på mange måter en typisk nord-itali­ensk småby med et histo­risk bysen­trum, og indu­stri belig­gende rundt byen. Det histo­riske bysen­teret omfatter en kompakt gamleby der gatene er ordnet etter middel­al­de­rens byplan. Her er noen åpne plasser, mange gamle kirker, og smale smug, passa­sjer og bueganger. Typisk for middel­al­de­rens byer går de eldste gatene i ring rundt gamle­byens senter, forbundet med smale smug og passa­sjer. Piazza Grande ved kate­dralen eller Duomo er byens midtpunkt.

Ved arka­dene til Palazzo Comu­nale finner du en rekke restau­ranter med uten­dørs serve­ring. På den nærlig­gende plassen Piazza Mazzini og Piazza Roma ved hertug­pa­lasset Palazzo Ducale vil du også finne flere serve­rings­steder. I Palazzo dei Musei finner du flere meget inter­es­sante museer, med alt fra de viktigste renes­sanse­kunst­nerne til arkeo­logi, herunder middel­alder og skulptur, samt store deler av Estense-biblioteket.

Litt om Modenas historiske senter

Den beste måten å oppleve Modena er å rusle rundt i gamle­byen. Her vil du finne arki­tektur i både romansk og gotisk stil, i tillegg til bygninger fra renes­sansen og barokken, sist nevnte repre­sen­tert i Palazzo Ducale og flere kirker. Palazzo Ducale ble påbe­gynt i år 1634 og er et av Italias største barokk-palasser – abso­lutt verd et besøk. Palazzo Ducale huser et mili­tær­mu­seum, i tillegg til et av Italias mest omfat­tende bibliotek med mange kultur­skatter, som gamle manu­skripter, bibler og illu­mi­na­sjoner. Modenas gamleby er ellers meget livlig. Som i alle andre gamle euro­pe­iske byer er det hit byens befolk­ning søker for å handle, møte venner og bekjente, og spise og drikke. Det finnes en rekke butikker og trive­lige restau­ranter rundt om i gamle­byen. Modenas belig­genhet i Emilia-Romagna, som er Italias matkammer, inne­bærer natur­ligvis en sterk bevissthet rundt bordets gleder. Via Castel­laro, en gågate som munner ut på Piazza Grande, er Modenas shop­ping­gate nummer én.

Spesia­li­te­tene fra Modena omfatter balsa­mico, ost, skinker, pølser og pasta. Modena har to faste fersk­vare­mar­keder under tak, i tillegg til at det hver lørdag arran­geres marked på Piazza Grande. Marke­dene heter Mercato Venti (20.) Settembre og Mercato Coperta di Via Albi­nello, og ligger nesten vegg i vegg, et kort stein­kast fra Piazza Grande. Modena er for øvrig sports­bi­lenes by; her produ­seres ikke bare Ferrari, men også Mase­rati, De Tomaso, Lamborg­hini og den mindre kjente Pagani.

Piazza Pomposa

Nord i gamle­byen, snaue 10 minut­ters gange fra Piazza Grande, finner du en fin plass, Piazza Pomposa, rundt den gamle romanske kirken Santa Maria Pomposa, første gang nevnt i skrift­lige kilder år 1135, og vesentlig eldre – kanskje Modenas eldste kirke. Innvendig kan du frem­deles se deler av den opprin­ne­lige konstruk­sjonen, selv om veggene er påført fresker på 1600- og 1700-tallet.

Ved kirken finner du også en av Modenas virkelig gamle vann­poster fra middel­al­deren. Her finnes et par bydels­res­tau­ranter og barer som i hovedsak frekven­teres av lokale helter, i tillegg til at plassen på dag benyttes til frukt- og grønn­saks­marked. Ved lunsj­tider og på kvel­dene er det ikke uvanlig at restau­ran­tene dekker bord uten­dørs, med en meget jovial stem­ning. Her vil du normalt ikke finne mange turister ved bordene. Den vakre bebyg­gelsen rundt Piazza Pomposa er i det store og hele fra renes­sansen, flere av kvar­ta­lene med tids­ty­piske arkader. Plassen er så godt som fri for biltra­fikk. Fra Piazza Grande er det bare å gå noen skritt opp til Via Emilia, og deretter til venstre til du kommer til gaten Via Nazario Sauro, som etter et par hundre meter går over i Via Pomposa.

Mer om Modenas Piazza Grande

Modenas Piazza Grande repre­sen­terer en viktig del av utvik­lingen innen romanske arki­tektur og skulptur, i tillegg at kommune­dan­nelsen – det vil si at innbyg­gernes og indi­vi­denes felles­skap – tidlig ble mani­fes­tert her. Alle­rede i år 1046 inne­holdt dagens Palazzo Comu­nale de første konto­rene for admi­ni­stra­sjon, Uffici Muni­cipio, og i år 1114 ble bygningen etab­lert som Palazzo Comu­nale, da Modena ble en fri kommune ved Mathilda av Toscanas død. Foran Palazzo Comu­nale kan du se en stor stein­blokk i rød granitt, Pietra Ringa­dora (den prekende steinen) som angi­velig skal ha vært en del av de romerske bymu­rene. Den ble i middel­al­deren benyttet som taler­stol for både offent­lige og juri­disk forkyn­nelser, samt for å stille til skue og ydmyke skyld­nere som ikke kunne gjøre opp for seg.

Duomo eller Cattedrale di Modena

Kate­dralen ble påbe­gynt den 26. mai i år 1099, på restene av to tidli­gere kirker, og grunn­steinen ble lagt av nettopp Mathilda. Duomo ble innviet år 1184. Modenas Duomo bærer tydelig preg av å være influert av den tidli­gere lombar­disk-romanske arki­tek­turen, men er også noe påvirket av toscansk bygge­skikk. Eksem­pelvis er Duomos vegger uvanlig tykke til dette området å være, noe som sann­syn­ligvis reddet kate­dralen fra å bli ødelagt i det store jord­skjelvet i år 1117. Veggenes tykkelse tillater også sterkt markerte tredelte arkader i rekke rundt hele kate­dralen, avgrenset av støtte­pi­lastre som bindes sammen av rund­buer utenpå arkadene.

Før vi begynner å beskrive Duomo nærmere, vil vi minne om at den ikke bare var kirkens og maktens prosjekt, den var også innbyg­gernes – det var slik at bisko­pene, som styrte byene i området, på denne tiden repre­sen­terte befolk­ningen mer enn sentral­kirken, og dermed ble deres viktigste tals­menn. Vi skal også se at her, som i andre kirker i Po-dalen, består utsmyk­ningen både av reli­giøse og verds­lige motiver. Den første arki­tekten het Lanfranco. Kirkens vest­fa­sade vender bort fra Piazza Grande. La oss orien­tere oss litt rundt kirken.

Duomos fasader og portaler

Den lang­siden som du ser fra Piazza Grande, er sørsiden. Her finner du to viktige portaler, nemlig Porta Regia – konge­porten – som er den største, og Porta dei Prin­cipi – prin­sens port – noen meter mot vest. Begge porta­lene har flotte deko­ra­sjoner hugget i stein, blant annet en syklus som beskriver årets måneder, én for én. Måneds­syk­lene er for øvrig et tema som går igjen i andre kate­draler i den frukt­bare Po-dalen, som for eksempel i Parmas Duomo. Til høyre på denne fasaden ser du det falske tverr­skipet, før avslut­ningen av kirke­bygget, som består av tre avrun­dede deler, såkalte apsider. Du finner grunn­steinen til arki­tekten Lanfranco over vinduet på den midt­erste apsiden.

I motsatt ende av kirken finner du vest­fa­saden der hoved­inn­gangen tradi­sjo­nelt er plas­sert. Normalt er vest­fa­saden vendt mot byens viktigste plass, men ikke i Modena. På vest­fa­saden finner du flere de viktigste reli­ef­fene, sammen med hoved­por­talen Porta Maggiore og rose­vin­duet. Kate­dra­lens nord-fasade er tilgjen­gelig fra Piazza Grande via to spissbue-passa­sjer mellom campa­nilen (tårnet) og Duomo. Her finner du nok en flott portal, Porta della Pescheria, med figur­re­li­effer som har sagnet om den engelske Kong Arthur som tema. Kanskje er Arthur-sagnet kommet til Italia via norman­nere som slo seg opp i Sør-Italia og på Sicilia på 1000-tallet, kanskje med den irske munken Colum­banus som misjo­nerte i Italia på 5–600-tallet.

Duomo – gjenbruk av byggematerialer

Alle porta­lene har over­bygde inngangs­par­tier – porticos – med søyler båret av liggende løver i marmor, opprin­nelig fra romer­tiden. Gjen­bruk av bygnings­deler fra antikken er noe vi finner over meste­parten av Europa – både utvendig og innvendig. Man tror at løvene fra romer­tiden ble funnet under grave­ar­bei­dene til funda­men­tene. I tillegg til arki­tekten Lanfranco, er billed­hug­geren Wili­gelmo helt sentral. Det eneste stedet der noen av hans fantas­tiske reli­effer finnes, er nettopp her, på fasaden til Duomo i Modena.

Hans arbeider her er tidfestet til mellom år 1099 og år 1120. Wili­gelmo samar­beidet tett med arki­tekten Lanfranco av Campione, og har kanskje også påvirket arki­tek­turen. Wili­gelmo og Lafranco ble etter­fulgt av flere stein­hug­ger­mes­tere fra Campione, et område i Lombardia og delvis i det sørlige Sveits, mellom Como­sjøen og Maggiore-sjøen. Middel­al­de­rens navn­gjetne stein­hug­gere og mestere fra dette området har etter­latt seg spor fra Sverige til Syria.

Duomos hovedfasade mot vest

Duomos hoved­fa­sade mot vest er delt i tre og røper basi­lika-konstruk­sjonen; det vil si at hoved­skipet i midten er høyere enn de to side­ski­pene. Over skrå­taket til side­ski­pene er det vegger med vinduer inn til hoved­skipet. Midt­par­tiet på vest­fa­saden har flere skulp­turer. På toppen av mønet står en noe underlig friskulptur av Døds­en­gelen med en lilje i hånden. Øverst på fasaden troner reli­effer av Kristus in Mandorla flan­kert av symbo­lene til de fire Evan­ge­lis­tene; engelen (Matteus) og løven (Marcus) til venstre, ørnen (Johannes) og oksen (Lukas) til høyre. Til høyre for dette er også et relieff av Samson og løven, alle på over­siden av rose­vin­duet som ble tilført på 1400-tallet, etter tegninger av Giovanni da Modena. Under rose­vin­duet er det en loggia eller balkong, som er båret av to søyler på hver sin liggende marmor-løve fra romer­tiden, på bakke­plan. Vest­fa­saden har en midt­plas­sert hoved­portal, Porta Maggiore, og to side­dører som leder til sideskipene.

Wiligelmos mesterverk Genesis – Skapelsesberetningen

Hoved­por­talen flan­keres av store, dype reli­effer utført av Wili­gelmo, begge fra skapel­ses­be­ret­ningen. På venstre side «Forvis­ningen fra Para­diset», på høyre side «Kain slår i hjel Abel». Over vest­fa­sa­dens side­dører er det også reli­effer av Wili­gelmo, venstre dør bærer temaet «Skapelsen av Adam og Eva i Para­diset, Fris­telsen og Synde­fallet», mens høyre sidedør er kronet av et relieff som har temaet «Kain drepes, Gud utsletter mennes­ke­heten, Noah har bygd arken, og hans familie etter syndefloden».

Dette er de første store reli­ef­fene siden romer­tiden, som bærer en signatur. Både Porta Maggiore og side­dø­rene er rikt deko­rert med reli­effer hugget av Wili­gelmo. Til venstre for Porta Maggiore holder profe­tene Elias og Enok en stein­tavle mellom seg som bærer innskriften: «Når Krepsen tar over for Stein­bukken, fem dager før måneden juni i det Herrens år elleve hundre minus ett, ble dette hus grunn­lagt for den lysende Gemi­nius». Under er det senere av andre hender tilføyd: «Fra ditt arbeid her, O Wili­gelmus, er det klart hvor verdig du er å æres blant skulp­tører». Wili­gelmo fortjener i sannhet en frem­tre­dende plass innen romansk skulptur; hans dypre­li­effer har større slekt­skap til romersk skulptur-tradi­sjon enn til sin samtids skulptur.

En billed­hugger som levde samtidig med Lanfranco og Wili­gelmo må nevnes; den såkalte «Metope-mesteren», som sto bak en rekke uthugde stein­blokker som tronet øverst på støtte­pi­la­rene over takskjegget på side­ski­pene. Origi­na­lene kan sees på Museo lapi­dario del Duomo, som ligger nesten vegg i vegg på Duomos nord­side, i Vicoclo Lanfranco.

Duomos sørfasade

Sørfa­saden mot Piazza Grande har som nevnt to portaler, den mindre Porta Pincipo og Porta Regia. Begge med deko­rerte karmer og over­lig­gere. Porta Prin­cipio er deko­rert med plante­mo­tiver og scener fra San Gemi­nianus’ liv, hugget av Wili­gelmos etter­følger, som går under navnet Maestro de San Gemi­niano. Porta Regias deko­ra­sjoner er hugget av den berømte Anselmo da Campione rundt år 1175, og har også San Gemi­nianus liv som tema rundt dørkar­mene og på over­lig­geren. Loggiaen over portalen er kronet med nok en løve fra romer­tiden, som skuer ut over Piazza Grande.

Midt i loggiaen over Porta Regia står en bronse­skulptur av San Gemi­nianus fra 1200-tallet. Til høyre for Porta Regia er en preke­stol, og til høyre for den igjen, et senere tilført relieff, det første verket man kjenner til av Agos­tino de Duccio fra år 1442, i renes­sanse­stil, som også tar for seg San Gemi­nianus’ liv.

Duomos interiør

Duomo har et ganske nøkternt inte­riør i murstein, med veks­lende slanke korin­tiske søyler og volu­mi­nøse knippepi­larer mellom hoved­skip og side­skip, toppet av en rekke med tredelte arkader lik dem på utsiden. Koret og alteret ligger høyere enn skipet. Det som gjør inte­ri­øret i Modenas Duomo enestå­ende, er preke­stolen med tilhø­rende tribune over den høye krypten, som menig­heten kan se inn i, hvor for øvrig San Gemi­nianus’ sarkofag er oppbevart.

Preke­stolen og front­pa­nelet på tribunen er i marmor, hugget av Campione-mesterne på 1100- og 1200-tallet, på søyler båret av liggende løver. Temaet for preke­stolen er Evan­ge­lis­tene, mens front­pa­nelet bærer frem­stil­lingen av Kristus-pasjonen, det vil si Natt­verden, Judas kyss, pågri­pelsen i Getse­mane og Kristus med korset på Golgata. Krypten er inndelt som kirken, i tre apsider avdelt av 60 vakre marmor­søyler fra 1000-tallet med figur­ka­piteler, og sarko­fagen til San Gemi­ni­nanus i høyre side-apsis.

Modena og tidlig middelalder

Modena forble den romerske provinsen Emilias hoved­stad og en viktig handelsby til langt ut på 300-tallet, på grunn av hoved­veien Via Emilia som her krysset en annen viktig vei til Verona og videre nord­over. De siste årtiene frem til Romer­ri­kets fall i år 476 var byen base for store mili­tære styrker. Modena ble for øvrig kristnet under romer­tiden, rundt år 250–60. Den første biskopen av Modena het Cletus, som skal ha reist en kristen kirke der et Jupiter-tempel sto. Den mest kjente var biskopen Gemi­niano, fra år 358 til år 397. Han ble senere helge­n­er­klært og går under navnet San Gemi­niano de Modena. Sarko­fagen med hans levninger er i dag som nevnt oppbe­vart i Duomos krypt. I de neste par århund­rene ble området herjet av germanske stammer. Modena ble over­svømt i år 587, år 602–604, og sist i år 728 under lombar­disk styre. Modena ble under den siste flommen forlatt av innbyg­gerne, som slo seg ned noen kilo­meter nord­vest, i Cittanova, som betyr nybyen. Fra nå og frem til slutten av 800-tallet er Modenas reli­giøse senter og befolk­ningen i Cittanova adskilt. Bisko­pene holder i tur og orden til ved San Gemi­ni­anos grav­sted og den gamle kirken, og utfører sine reli­giøse plikter her.

Middelalderbyen Modena

I 770-årene blir området inntatt av Karl den Store. I 870-årene får biskopen Lodoinus tilla­telse av keiseren til å bygge bymurer for å beskytte Modena mot angrep fra ungarske styrker. Den nye middel­al­der­byen blir anlagt litt vest for der den romerske byen lå, på en høyde hvor den kristne kirke­gården var anlagt. Her lå også San Gami­ni­anos grav. Middel­al­der­byen blir boksta­velig talt bygd rundt denne symbolsk viktige graven, noe som fikk innbyg­gerne til å samle seg om prosjektet i urolige og ufor­ut­sig­bare tider. Som vanlig på den tiden var det bisko­pene som reali­teten styrte byene, så også her, frem til Mathilda av Canossa (også kjent som Mathilda av Toscana) kom til makten. Mellom år 1069 til år 1115 regjerer hun over store deler av Toscana og Emilia-Romagna. Hun spiller en viktig rolle i byggingen av katedralen/duomo, og når hun dør i år 1115, blir Modena en fri, borger­styrt kommune. Mellom år 1071 og 1091 sørget for øvrig biskopen Eribert for at byen ble tilknyttet kanal­sys­temet Naviglia, noe som også bidro til redu­sert flomfare.

Middelalder og gjenbruk av romerske bygg

Nylige arkeo­lo­giske utgra­vinger av Modena viser at mye av bakke­ni­vået fra romer­tiden er 6–8 meter under dagens nivå – noen steder hele 11 meter. Jord­la­gene mellom romertid og middel­alder består av jord­slam fra over­svøm­melser. Modena ligger mellom elvene Secchio og Panaro, begge side­elver til Po, opprin­nelig i et myrland­skap. En høyere belig­gende romersk grav­plass omgitt av stein­murer lå imid­lertid fort­satt åpen, utenfor sentrum av den romerske Mutina. Her ble middel­al­der­byen Modena på ny anlagt av biskopen Lodo­nius i 870-årene og fra grav­plassen ble det hentet stein til å bygge nytt. Både stei­nene i muren og grav­steiner fra romertid ble gjen­brukt som bygge­ma­te­rialer i duomo og til andre bygninger. Du kan ellers frem­deles se grav­steiner i Calle dei Campio­nesi, ved duomos side­skip. Det er verd å merke seg at antik­kens Via Emilia frem­deles går tvers gjennom gamle­byen i retning øst-vest.

Litt om Modenas tidlige historie

Modenas historie strekker seg langt tilbake. Byen ligger på Po-sletten i regionen Emilia-Romagna ved antik­kens viktige vei Via Emilia, som forbinder Rimini med Piacenza. Modena ligger der denne viktige veien fra romer­tiden krysser en annen viktig veifor­bin­delse i antikken, nemlig den eldgamle handels­ruten til Bren­ner­passet og Nord-Europa. Denne viktige stra­te­giske belig­gen­heten ble utnyttet alle­rede i romer­tiden, kanskje før det også. Etrus­kerne grunnla Modena en gang rundt år 700 før vår tids­reg­ning, angi­velig under navnet Mouina, sann­syn­ligvis før den tid. Etrus­kerne var et folk med et ikke-indo­euro­peisk språk, og mye tyder på at dette folket innvandret fra Egeer­havs­om­rådet en gang ved over­gangen til jern­al­deren, rundt år 1000 før Kristus. På det arkeo­lo­giske museet i Palazzo dei Musei finner du etrus­kiske gjenstander.

Modena og romertid

I følge histo­riske kilder var byen bebodd av etrus­kere da keltiske stammer på 300-tallet f. Kr ekspan­derte sørover inn i Po-dalen og fortrengte etrus­kerne fra deres byer. Etter­hvert som Romer­riket på 200-tallet ekspan­derte nord­over, oppsto det gjen­tatte kraf­tige tref­ninger mellom keltiske og romerske styrker. I år 234 f. Kr. skal romerne ha beleiret Modena, mens det er beskrevet at byen i år 223 før Kristus var nedkjempet av romerne. I år 220 var Via Flaminia mellom Ancona og Rimini full­ført og Via Emilia under plan­leg­ging, for å forbinde Rimini med Piacenza. Dette ble forhindret da Hann­ibal i år 218 f. Kr. med sine elefanter inva­derte Italia fra nord for å innta Roma.

Mutina – romersk koloni

Mutina ble endelig etab­lert som offi­siell romersk koloni i år 189 før vår tids­reg­ning, hvor­etter liguriske stammer skal ha plyndret byen i år 177 f. Kr uten å få fotfeste. Byen ble i det første århundret før vår tids­reg­ning beleiret to ganger, første gang da opprø­reren Spar­tacus knuste konsulen Cassius i år 71 f. Kr, siste gang av Markus Anto­nius, (tilhenger av Cæsar) i år 44 f. Kr, under den siste romerske borger­krigen. Octa­vian, senere keiser Augustus, befridde byen i år 41 før Kristus med hjelp fra senatet, innlemmet den i Romer­riket og ga innbyg­gerne romerske borger­ret­tig­heter. Modena ble en svært velstå­ende romersk by, med alle de offent­lige bygninger, som hørt med en slik status, her var amfi­teater, templer, teater, bad og et forum. Det pågikk også omfat­tende produk­sjon av kera­mikk og olje­lamper her. Alle­rede den gang var byen kjent for sin ypper­lige balsa­mico-eddik. Modena eller Mutina ble av poli­ti­keren og filo­sofen Cicero kalt Mutina splen­di­dis­sima, den prakt­fulle Modena.