St.-Émilion

 

Mer om St.-Émilion og området

Det første som slår deg når du besøker St.-Émilion er den rotete bebyg­gelsen, det enorme klokke­tårnet til mono­litt­kirken, de røde takene og de bratte smugene. For å forstå byen må vi nesten starte med histo­rien. Området har vært bebodd i tusenvis av år. Da romerne startet erob­ringen av denne delen av Frank­rike under keiser Augustus i år 27 før Kristus, vokste det ville vinplanter her. Romerne tok med seg vinstokker fra Italia, og begynte syste­ma­tisk å kulti­vere vinmarker her, ettersom de forstod poten­sialet i det kalk­rike jordsmonnet.

St.-Émilione kan by på noen av verdens fineste viner, blant andre de legen­da­riske Château Ausone og Château Cheval Blanc, begge over lang tid Premiers Grand Crus Classés.

Man finner frem­deles romerske arkeo­lo­giske minner rundt byen, spesielt i de sørvendte skrå­nin­gene ned mot elven Dordogne. Mye av vinen fra St.-Emilion lagres frem­deles i kalk­steins­grotter, som ble hugd ut av romerne for nesten 2.000 år siden. Nå skal det sies at St.-Émilions ry for sine fantas­tiske viner er av rela­tivt nyere dato – først ut på 1900-tallet – den første klas­si­fi­se­ringen kom først i år 1954, 99 år etter Bordeauxs legen­da­riske 1855-klas­si­fi­se­ring. Mer om dagens viner i eget avsnitt.

Mono­litt­kirken, som er gravd ut av en kalk­steins­klippe i middel­al­deren. Foto: © Agence Heurisko.

Byen Saint-Émilion i middelalderen

Om byen St.-Émilion vet vi at den bretonske bene­dik­ti­ner­munken Emilius slo seg ned her på slutten av 700-tallet. Han gravde ut en hule i kalk­steins­klippen midt i byen St.-Émilion, der Mono­litt­kirken i dag befinner seg. Her levde han som eremitt til han fikk følge av andre bene­dik­ti­ner­munker, og her grunnla de et nytt kloster. Som det var vanlig i tidlig middel­alder, vokste det frem en liten by rundt klos­teret. På denne tiden var Frank­rike under­lagt Karl den Store, som i følge hans biograf Eigin­hard bygde en fest­ning i nabo­byen Fronsac, nærmere Bordeaux, i år 769. Denne ble revet til grunnen under reli­gions-urolig­he­tene på slutten av 1500-tallet.

Fra Place du Marché – markeds­plassen i Saint-Émilion – her samles folk til målti­dene og til en forfrisk­ning. Foto: © Office de Tourisme de Saint-Emilion.

 

Saint-Émilions lange vintradisjoner

Vin ble dyrket i området gjennom hele den tidlige middel­al­deren. Saint-Emilion fikk i år 1199 gjennom et kongelig brev utstedt av den engelske kongen John Lack­land (Johan uten Land på norsk – for øvrig Rickard Løve­hjertes bror) et vinbror­skap; The Jurade of Saint-Émilion. Dette garan­terte økono­miske, poli­tiske og juri­diske privi­le­gier til bror­ska­pets medlemmer – såkalte jurater eller aldermen. Til gjen­gjeld for disse privi­le­giene ble England garan­tert «privi­lège des Vins de Saint-Émilion», noe som ga engelske vinhand­lere fortrinns­rett til kjøp av viner fra Saint-Emilion. Denne ordningen varte helt til den franske revo­lu­sjonen i år 1789 – på ti år nær i 600 år.

Jurade de Saint-Emilion foran Mono­litt­kirken. Foto: © Anne Lanta.

Da Eleanor av Aqui­taine inngikk ekte­skap med Henri Plan­ta­genet, senere king Henry II. of England, ble Saint-Émilion, den gang omgitt av kraf­tige fest­nings­murer, en del av det engelske konge­riket, sammen med resten av Guyenne. I år 1289 må det har vært uklar­heter rundt apel­la­sjo­nens grenser, for da fast­satte Edward den I, konge av England og hertug av Gascogne, Saint-Émilions grenser til å omfatte åtte kommuner – omtrent det arealet som gjelder den dag i dag. Snakk om langsiktighet.

Hundreårskrigen og vekslende herskere

Gjennom Hundre­års­krigen, i tiden fra 1337 til 1453, hvor England og Frank­rike og senere Burgund var involvert, skiftet stak­kars Saint-Émilion hender mellom franske og britiske hers­kere flere ganger. Fra år 1453 ble byen endelig fransk, men fort­satt med sterke kommer­si­elle bånd til England hva angikk eksport av vin. Reli­gions­kri­gene på 1600-tallet, mellom kato­likker og protes­tanter medførte ytter­li­gere ulykke for Saint-Émilion.

I middel­al­deren var St.-Émilion full­stendig omgitt av bymurer . De fleste ble revet på 1700-tallet, men noen av dem står ennå. Her utsyn i retning elven Dordogne, som renner ut i Gironde nedenfor Bordeaux. Foto: © Agence Heurisko.

Byen opplevde nå isola­sjon og tilbake­gang, noe som (heldigvis) bidro til å bevare dens middel­al­derske preg og arki­tektur. Først på 1700-tallet ble de fleste fest­nings­mu­rene revet, mens noen fort­satt er bevart. I 1853 ble Saint-Émilion tilknyttet jern­bane­nettet, noe som skulle inne­bære en merkantil revo­lu­sjon, og igjen sette byen på det inter­na­sjo­nale vinkartet.

Vakre St.-Émilion i skum­rings­timen med Mono­litt­kir­kens massive tårn. Foto: © Anne Lanta.

St.-Émilion – ved pilegrimsruten til Santiago del Compostela

Etter hvert som Santiago del Compos­tela ble et viktig pile­grimsmål i tidlig middel­alder, nøt også byene langs pile­grims­ruten godt av trafikken og etter­spør­selen som fulgte med den. Folk skulle ha herberge, mat, drikke og pleie. Gjennom 800- og 900-tallet vokste Saint-Émilion lang­somt til å bli et viktig stoppe­sted på pile­grims­ruten og nå ble Mono­litt­kirken ytter­li­gere bygd ut – eller rettere sagt – gravd ut av kalk­steins­klippen i sentrum. Som du vil se, er det et lite torg på taket av denne grotte­kirken, mens det er bygd en selv­stendig kirke­byg­ning ved siden av.

Mono­litt­kir­kens klokke­tårn er hele 53 meter høyt og veier 3 tusen tonn!.

 

Tårnet, som ble oppført på 1100-tallet forteller imid­lertid sitt tyde­lige språk om byens betyd­ning i middel­al­deren – hele 53 meter høyt med en vekt på 3.000 tonn. På 1200-tallet ble det bygd fest­nings­voller rundt byen, og deler av disse står frem­deles – nå er St.-Émilion blitt en bety­delig vineks­portør og det er oppgangs­tider. Ved siden av grotte­kirken, det vil si klokke­tårnet – begynner man på 1100-tallet å reise en ny, stor kirke – Collé­giale Saint-Émilion de Saint-Émilion – som står ferdig først på 1300-tallet. I år 1397 inngikk Saint-Émilion en alli­anse med engelsk-venn­lige Bordeaux mot de franske styr­kene, og som ga ytter­li­gere fordeler for den vesle byen med hensyn til eksportmuligheter.

Pano­rama over St.-Emilion med La Tour de Roy – som ingen helt vet hva har vært. Foto: © Anne Lanta.

Mer om middelalderens St.-Émilion

En annen ruvende sever­dighet er La Tour de Roy fra 1200-tallet, som mange velger å besøke på grunn av den fine utsikten. Dette massive tårnet med kvad­ra­tisk grunn­plan er fort­satt et myste­rium. Hvem bygde det, og hvorfor? I middel­al­de­rens urolige tider var det ikke uvanlig for velstå­ende mennesker å bygge slike tårn som bolig, rett og slett for å beskytte fami­lien og egen eiendom. Døren til slike bolig­tårn var gjerne et stykke opp på tårnet, og eneste adgang var via en stige som kunne trekkes opp. Hvorfor tårnet heter La Tour de Roy, kan vi bare speku­lere på – men utsikten er fantas­tisk. St.-Émilion har et lite, men over­siktlig sentrum. Midt i byen, ved foten av Mono­litt­kir­kens enorme tårn finner du byens hjerte – markeds­plassen eller torget.

Place du Marché – markeds­plassen – er hjertet i den vesle byen St-Émilion. Legg merke til Chapelle de la Trinité helt til høyre. Foto: © Agence Heurisko.

Chapelle de la Trinité

Her som i alle andre gamle euro­pe­iske byer, samles folk i løpet av dagen og kvelden – enten for å handle fra markeds­bo­dene, eller for å ta seg en matbit eller et glass på en av restau­ran­tene. Selve Mono­litt­kirken i klippen ligger ved torget og er verd et besøk. Her kan du se hvordan klippen gjennom århundre i middel­al­deren er gravd ut og formet innvendig med søyler, vindus­åp­ninger og inte­riør for øvrig. Et annet bygg som er omgitt av en viss porsjon mystikk er det gotiske Chapelle de la Trinité fra 1200-tallet, som du også finner ved torget. Selv om ekste­ri­ø­rene kanskje ikke ser så spen­nende ut, er inte­ri­ø­rene desto mer inter­es­sante. Her er veggene og taket nemlig dekket av utrolig vakre fresker i en tidlig gotisk stil, med used­vanlig vakre farger. Ikke gå glipp av dette vakre kapellet når du kommer til St.-Émilion.

De gamle bymu­rene og vinmar­kene repre­sen­terer mange hundre års historie. Foto: © Office de Tourisme de Saint-Emilion.

Mer om byen Saint-Émilion

Fra torget leder et smug opp til klip­pens topp, som utgjør Mono­litt­kir­kens tak. Denne lille bratte stubben heter Rue Clochér, Klok­ker­gaten, på grunn av at den leder til Mono­litt­kir­kens kjempe­mes­sige tårn. Så godt som samt­lige bygninger i Saint-Émilion er bygd av lokal kalk­stein. Dette arbeidet begynte alle­rede på 800-tallet, og akti­vi­teten utover på 1000- og 1100-tallet medførte et enormt uttak av denne fine og lett bear­bei­dede steinen.

Fra de omfat­tende kata­kom­bene som ble påbe­gynt alle­rede under romer­tiden for oppbe­va­ring av vin. Foto: © Anne Lanta.

Resul­tatet er at du i dag kan se mer enn 200 km(!) med under­jor­diske ganger og kata­komber under og rundt byen. Noen av kata­kom­bene er nesten to tusen år gamle – gravd ut av romerne som lagring­skjel­lere for vin, og frem­deles brukt til dette formålet av dagens vindyr­kere. Man fort­satte å hente ut kalk­stein som bygge­ma­te­riale helt frem til 1800-tallet. På 1990-tallet sto det enorme klokke­tårnet til Mono­litt­kirken i fare for å rase sammen på grunn av de boksta­velig talt under­gravde funda­men­tene, noe som ble forhindret takket være en rednings­ak­sjon i 1998, i regi av World Monu­ments Fund. Tårnet er 53 meter høyt og veier 3 tusen tonn.

Vin er alvor i St.-Émilion – i år 2012 ble to av topp­vi­nene utfordret. Foto: © Anne Lanta.

Om St.-Émilions vinklassifisering

St.-Émilion ligger på et frukt­bart platå med kalk­steins­grunn der land­skapet går over i en kløft ned mot elven Dordogne, som renner ut i Gironde nedenfor Bordeaux.

Inntil år 2012 tronet Château Ausone på toppen i St.-Émilione sammen med Château Cheval Blanc. Kilde: Château Ausone.

Særdeles gunstig jord­smonn og klima­tiske forhold gjør at noen av St.-Émilions vinslott år etter år produ­serer aldeles strå­lende viner. St.-Émilion er delt i to appel­la­tions – St.-Émilion AOC og St.-Émilions Grand Cru AOC. Den sist nevnte rangerer de aller beste vinene i klas­sene A og B, som naturlig nok nyter stor prestisje. De senere årene har Château Ausone og Château Cheval Blanc repre­sen­tert A‑listen og vært ansett som uangri­pe­lige hva angår kvalitet. I år 2012 ble imid­lertid disse to topp­vi­nene utfordret da riva­lene Château Pavie og Château Angélus ble tatt opp i Classé A. Den først nevnte har befunnet seg i Classé B siden år 1954, mens Château Angélus har klatret på kvali­tets­stigen to ganger, fra Grand Cru Classé til Classé B i år 1996, og helt til topps i år 2012.

Alle fotos fra Wiki­pedia er gjen­gitt etter deres regel­verk og kan benyttes i henhold til det.