Dag 10 – over kanalen til England

Torsdag 17. august. Det regner, jeg pakker opp og kjører i et grått og vått vært til Hoek van Holland, der jeg skal ta fergen over til Harwich i England. På grunn av mangel­full skil­ting kjører jeg meg bort i Hoek van Holland og havner først på en trai­ler­ter­minal. Så tilbake og inn i den vesle byen. Jeg begynner å bli stresset og spør en gammel skjeg­gete kar om veien: ”Ferry, England, please?” Han peker, jeg snur og følger retningen. Det fører meg inn i mange smågater og til slutt en parke­rings­plass. Nå kan jeg imid­lertid se fergen, og jeg impro­vi­serer litt via fortau, slik at jeg omsider havner der jeg skal, nemlig i ferge­køen.

Fergen er grei, turen over er dørgende kjedelig og når vi omsider klapper til kai må vi vente på at busser kjører inn på fergen og tar med seg fottu­ris­tene. I land i Harwich begynner det å bli mørkt. Jeg følger motor­veien, kjører på venstre side og navi­ga­sjonen leder meg etter hvert over på en rela­tivt smal hovedvei til Norwich. Det er uvant å kjøre på venstre side av veien, i rund­kjø­ringer må man se til høyre iste­denfor til venstre, men alt i alt går det greit. Idet jeg ankommer Norwich dør navi­ga­sjonen – iPhonen min er tom for strøm.

Gamle ærverdige og svært hyggelige Maids Head Hotel, slik det ser ut i dagslys. Foto: © ReisDit.no

Gamle ærver­dige og svært hygge­lige Maids Head Hotel, slik det ser ut i dagslys. Foto: © ReisDit.no

Jeg kjører så lang jeg våger, stopper og spør et ungt par som er i ferd med å sette seg inn i en bil om veien til hotellet, Maids Head. ”-Følg etter oss, vi skal den veien”, er svaret og slik blir det. Jeg kjenner igjen hotellet når jeg ser det, takker og vinker og sjekker inn. Klokken er blitt halv elleve før jeg har plukket av Harley’en og skiftet, og jeg får beskjed om at jeg kan få servert varm mat i baren. Hotellet er 800 år gammelt, stort, og ikke så lett å finne frem i. Men jeg finner baren. Der sitter en småfull irsk kar i 30-årene alene med barkeeperen og rører om Kawa­saki motor­syk­lerer. Vi prater litt, jeg bestiller mat og en pint of bitter og snart stenger baren. God natt.

Dag 11 – Norwich

Fredag den 18. august 2017

Jeg har en avtale om byvand­ring med guide klokken 9.00 og er tidlig oppe. Frokosten er engelsk så det holder, og det er her man forstår hva english break­fast og bacon egentlig er. Tykke skiver røkt flesk med fettrand, grove pølser, bønner, poteter og stekte egg. En uvant ”heavy” start på dagen, men man er jo i England. Jeg koser meg.

Elm Hill består av hus fra 1400-1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Elm Hill består av hus fra 1400–1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Hotel Maids Head ligger sentralt og rett ved et av de eldste gate­lø­pene i England, nemlig Elm Hill, som ligger i riktig retning når jeg skal møte guiden ved kirken St. Peter Mancroft ved markedet. Jeg spør under­veis en ung mann om veien dit, og han sier at han skal samme retning, så heng på. Han blir henrykt når han får vite at jeg er norsk, og forteller meg entu­si­as­tisk om Norwich og hvilke bygninger vi passerer på veien. Når vi er fremme hånd­hilser han og ønsker meg smilende lykke til med oppholdet. Denne høflige og beha­ge­lige britiske venn­lig­heten skal jeg møte flere ganger på turen.

Den flotte Guildhall, tidligere rådhus fra år 1404, er bygget i flintstein. Foto: © ReisDit.no

Den flotte Guild­hall, tidli­gere rådhus fra år 1404, er bygget i flint­stein. Foto: © ReisDit.no

Guiden ankommer samtidig med meg, og viser seg å være et oppkomme av histo­riske fakta. Vi er for tidlig ute til å komme inn i kirken St. Peter Mancroft, så vi rusler bort til Guild­house fra 1400-tallet, som pussig er bygget av flint­stein. Det karak­te­ris­tiske markedet med sine farge­glade boder ligger rett ved siden av.

Det fargerike markedet i Norwich har vært her siden år 1067. Foto: © ReisDit.no

Det farge­rike markedet i Norwich har vært her siden år 1067. Foto: © ReisDit.no

De neste to timene rusler vi rundt i sentrum, hvor hun viser meg ulike histo­riske bygninger, både eldgamle, gamle og ikke fullt så gamle. Engelsk historie er ganske kompli­sert, det er konge­lige, adelige, fettere, tanter og onkler, pluss ekte­feller, forhen­væ­rende og avdøde slike – i grunn et sant mylder av et person­gal­leri – ikke minst lokalt.

Fra The Royal Arcade, som guiden viste meg. En fullstendig bevart handlegate i Art Noveau-stil fra år 1899. Foto: © ReisDit.no

Fra The Royal Arcade, som guiden viste meg. En full­stendig bevart handle­gate i Art Noveau-stil fra år 1899. Foto: © ReisDit.no

Da runden med guiden er over, begynner jeg å orien­tere meg i resten av Norwich. Byen har vokst i litt i rykk og napp gjennom århund­rene virker det som, og grunn­planen er ingen kvad­ratur, for å si det mildt. Jeg har et greit kart, som er til stor hjelp. Selv om Norwich ikke har høyhus, strever jeg innimellom litt med å orien­tere meg. Byens sentrum er ikke stort, men man må treffe riktig for å finne veien. Samtidig slår det hvor engelsk alt rundt meg er – hvor distinkt arki­tek­turen reflek­terer britisk kultur. Det er nesten som hvert eneste hus sier: «Ceep calm and carry on». Her setter vi pris på det vi har, og endrer helst ikke på noe…

Timber Hill er en av de mange bilfrie gatene i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

Timber Hill er en av de mange bilfrie gatene i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

Norwich var fra gammelt av en anglo­saksisk by. Det betyr at byen ikke ble grunn­lagt av romerne, men av deres etter­føl­gere – nord­tyske, frisiske og til dels danske innvand­rere, som kom på 4–500-tallet og utover. Da England i år 1066 ble inva­dert av den franske norman­neren William the Conquerer (Erob­reren), forkastet han alt som var anglo­saksisk og lagde en ny byplan. Aller først sørget han at det ble laget en stor kunstig haug eller åsrygg midt i byen, hvor han bygde en fest­ning i treverk, på samme måte som han gjorde i mange andre engelske byer. Så flyttet han markeds­plassen fra Tombland (der hotellet mitt ligger), til der hvor markedet nå ligger, i nærheten av fest­ningen. Sann­syn­ligvis bare for å vise hvem som bestemmer. Den angel­saks­iske lands­byen som lå ved Tombland, ble revet for å gi plass til den nye kate­dralen, som ble påbe­gynt i år 1096 og stod ferdig 50 år senere. Makta rår.

Norwich Cathedral med sitt karakteristiske tårn - Englands nest høyeste. Foto: © ReisDit.no

Norwich Cath­edral med sitt karak­te­ris­tiske tårn – Englands nest høyeste. Foto: © ReisDit.no

Jeg rusler tilbake i retning av hotellet og foto­gra­ferer og video­filmer i den nyde­lige gate­stumpen Elm Hill. Så tråler jeg gatene rundt og blir over­rasket over hvor mange middel­al­der­kirker jeg støter på.

Elm Hill er en aldeles nydelig historisk gate, brosteinslagt og omgitt av hus fra 14- til 1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Elm Hill er en aldeles nydelig histo­risk gate, brosteins­lagt og omgitt av hus fra 14- til 1700-tallet. Foto: © ReisDit.no

Kate­dra­lens høye spir er synlig fra så godt som hele Norwich. Dette kirke­bygget ruver virkelig, og den tilhø­rende klos­ter­r­und­gangen er blant Englands største. Kirkens inte­riør er ikke mindre impo­ne­rende, og et av særtrek­kene er ”the bosses” de forseg­gjorte ”knutene” midt i takhvel­vingen der ribbe­hvel­vene møtes. Det er mer enn tusen stykker av dem i kate­dralen og klos­ter­r­und­gangen og alle har ulike motiver fra bibelen.

Pull's Ferry med bebyggelse fra 1500-tallet. Foto: © ReisDit.no

Pull’s Ferry med bebyg­gelse fra 1500-tallet. Foto: © ReisDit.no

Jeg fort­setter med foto­gra­fe­ring og video­opptak i og rundt kate­dralen, og rusler ned til elven, River Wensum, for å se ferge­stedet Pull’s Ferry, der ferge­mannen James Pull rodde folk fra den ene siden ti andre helt til han døde i år 1841. Dette var også stedet der kled­nings­stein fra Caen i Normandie ble losset for 900 år siden da kate­dralen ble oppført. Kjernen i kate­dral­veg­gene bestod av flint­stein, som er mørk, og denne ble kledd i lys.

Fra innsiden av Erpingham Gate. Foto: © ReisDit.no

Fra innsiden av Erpingham Gate. Foto: © ReisDit.no

De to inngangs­porten til kate­dral­om­rådet, St. Ethelberth’s Gate og Erpingham Gate er bygd og deko­rert med flint­stein.

Dag 12 – et bryggeri først og så mer byvandring i Norwich

Lørdag 19. august

Bryg­ge­riet jeg skal besøke heter Wood­fordes Brewery i den vesle lands­byen Wood­bastwick en drøy mils vei utenfor Norwich. Jeg tar en taxi ut, ettersom det er grunn til å tro at det vanker en smaks­prøve eller to i løpet av besøket. Bryg­ge­riet ligger idyl­lisk til på lands­bygda, og er ikke veldig stort.

Fur and Feather Inn og pub tilhører Woodfordes Brewery utenfor Norwich. Foto: © Woodfordes Brewery

Fur and Feather Inn og pub tilhører Wood­fordes Brewery utenfor Norwich. Foto: © Wood­fordes Brewery

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bryg­ge­riet ble startet av to øl-entu­si­aster på 1980-tallet, og ble kjøpt opp av inves­torer for en del år siden. Det er nylig kommet inn nye folk på eier­siden, og det lover godt, forteller bryg­geri­mes­teren – Belinda Jennings. For et mindre bryg­geri som Wood­fordes står utford­rin­gene i kø – for det første er det viktig å være til stede i pubene, for det andre er vare­han­delen helt avgjø­rende for å lykkes. En miks av kjente ølmerker og spesial­tap­pinger under egne brands for butikkjeder er en stra­tegi som har fungert, forteller hun under omvis­ningen i bryg­ge­riet.

Det var folk i arbeid med utkjøring av ølfat til puber denne lørdagen. Foto: © ReisDit.no

Det var folk i arbeid med utkjø­ring av ølfat til puber denne lørdagen. Foto: © ReisDit.no

Bryg­ge­riet har en egen pub på området, samt et bryg­geri-utsalg. Puben serverer matretter fra en rikholdig meny, og det er mat som holder høy kvalitet. Det gjelder for øvrig mange engelske puber. Fra nesten uteluk­kende å ha vært skjenke­steder, er pubene i løpet av de siste 20–25 årene i stadig større grad blitt serve­rings­steder for både drikke og mat. Wood­fordes har nettopp lansert et nytt øl på boks rettet mot et yngre publikum, og bryg­geri­mester Jennings er spent på hvordan det vil bli mottatt.

Woodfordes Brewery har alt fra tradisjonelt mørk Ale til lettere øltyper. Til høyere det nylanserte Electric IPA. Foto: © ReisDit.no

Wood­fordes Brewery har alt fra tradi­sjo­nelt mørk Ale til lettere øltyper. Til høyre det nylan­serte Electric IPA. Foto: © ReisDit.no

Vi avslutter omvis­ningen med en lunsj på bryg­ge­riets pub, samt en liten prøve­sma­king av bryg­ge­riets utvalg. På spørsmål om kvin­ne­lige bryg­geri­mes­tere er vanlig i bran­sjen, svarer Jennings at det ikke er så vanlig ennå, men at stadig flere kvinner kommer inn i bryg­geri­bran­sjen.

The Norman Castle ruver på en menneskeskapt høyde midt i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

The Norman Castle ruver på en menneske­skapt høyde midt i Norwich sentrum. Foto: © ReisDit.no

Tilbake i Norwich. Jeg rusler ned i byen og besøker norman­ner­borgen, som ruver på en diger kolle midt i byen. Den opprin­ne­lige fest­ningen var som tidli­gere nevnt av tømmer, som ble erstattet av en borg i stein 60 år senere.

Mye av det du ser her inne i Norman Castle er fra 1200-tallet. Foto: © ReisDit.no

Mye av det du ser her inne i Norman Castle er fra 1200-tallet. Foto: © ReisDit.no

I løpet av århund­rene er Norwich Castle blitt utvidet flere ganger, men kjernen i fest­nings­verket er den opprin­ne­lige. Her finnes et museum med gjen­stander fra middel­al­deren, som belyser borgens historie. Det er gjort omfat­tende peda­go­giske grep i borgens hall for å gjøre infor­ma­sjonen om fest­nings­verket barne­vennlig.

Relikvieskrin fra 11-1200-tallet finnes i samlingene i museet til The Norman Castle. Foto: © ReisDit.no

Reli­kvie­skrin fra 11–1200-tallet finnes i samlin­gene i museet til The Norman Castle. Foto: © ReisDit.no

Et besøk på Norwich bymu­seum er artig, for her finnes også utstil­linger av ting fra min ungdom, som plakater fra Sex Pistols og andre punk­band. Museet har fanget opp ulike tids­epoker utrolig godt, og jeg må nesten gni meg i øynene når jeg kommer forbi en daglig­stue der et eldre par sitter og ser på kroningen av dron­ning Eliza­beth i sort-hvitt på en TV fra 50-tallet. Akkurat der og da følte jeg at jeg var havnet i en tids­ma­skin. For ordens skyld; det eldre paret var besø­kende, selv om de så ut som en instal­la­sjon.

Plakat i Norwich Museum Brideswell. Foto: © ReisDit.no

Plakat i Norwich Museum Bride­swell. Foto: © ReisDit.no

Nå ønsker jeg å se nærmere på området langs River Wensum. Her, på nedsiden av kate­dral­om­rådet, venter River­side med Cow Tower fra år 1378, Pulls Ferry fra 1500-tallet, Bishop Bridge fra cirka år 1340 og den vesle sjar­me­rende Adam and Eve pub.

Adam and Eve pub, ikke langt fra Bishop Bridge. Her har det vært skjenkested i 700 år, selv om bygningen på bildet er noe yngre. Foto: © ReisDit.no

Adam and Eve pub, ikke langt fra Bishop Bridge. Her har det vært skjenke­sted i 700 år, selv om bygningen på bildet er noe yngre. Foto: © ReisDit.no

Jeg krysser elven på Bishop Bridge for å foto­gra­fere Pull’s Ferry fra motsatt side av River Wensum. På veien tilbake tar jeg også bilder på kate­dral­om­rådet, blant annet av St. Ethelberth’s Gate og Erpingham Gate, begge flotte, deko­rerte stein­porter inn til kate­dral­om­rådet.

Den gamle Bishop Bridge fra middelalderen leder over River Wensum. Foto: © ReisDit.no

Den gamle Bishop Bridge fra middel­al­deren leder over River Wensum. Foto: © ReisDit.no

Jeg klarer ikke helt å gi slipp på den nyde­lige middel­alder-gaten Elm Hill og rusler de få meterne over til denne gate­stubben. Og her sier jeg farvel til gamle, nydelig Norwich, en by jeg skal prøve å få besøkt igjen.

Fra ultrakoselige Elm Hill i gamle Norwich. Foto: © ReisDit.no

Fra ultra­ko­se­lige Elm Hill i gamle Norwich. Foto: © ReisDit.no

Stikkord: Trivelig, gammel, auten­tisk og vennlig – uten synlig eller merkbar turisme.