Worms

 

Mer om Worms

Worms er en meget gammel by, og konkur­rerer med blant andre Köln, Augs­burg, Kempten og Trier om å kunne kalle seg Tysk­lands eldste by. De nevnte byene har det felles at de ble grunn­lagt av romerne rundt 15 år før Kristus. Flere av dem var da alle­rede keltisk boset­ninger. Det gjelder også nabo­byene Speyer og Mainz, som sammen med Worms utgjør kjernen av det tidligste samlede Tysk­land. Disse tre byene har dess­uten hver sin Kaiserdom, et tegn på den poli­tiske betyd­ning som de tre viktige handels­byene ved Rhinen fikk i tidlig middel­alder. At Worms er en av Tysk­lands eldste byer er det ikke så mye som vitner om ved første øyekast. Byen var dess­verre et viktig jern­bane­knute­punkt under Den andre verdens­krigen, noe som medførte heftige bombe­an­grep med enorme ødeleggelser.

Worms er en meget gammel by, som dess­verre ble bombet under Den andre Verdens­krigen, og som derfor har en del av den prag­ma­tiske etter­krigs-arki­tek­turen. Foto: © reisdit.no.

Verst gikk det ut over gamle­byen, ettersom jern­bane­lin­jene markerer en ytter­grense rett utenfor de gamle bymu­rene. 60 % av av gamle­byen ble jevnet med jorden i peri­oden mellom den 21. februar og 18. mars i år 1945, bare uker før krigen var over.

 

Worms og fortidsminner

Det første du legger merke til når du ankommer Worms, er den domi­ne­rende Kaiserdom, som ligger på byens høyeste punkt, i trygghet for Rhinens over­svøm­melser. Kaiserdom ruver over et bysen­trum uten nevne­verdig sjarme. Det du ser når du skuer utover Worms er stort sett den prag­ma­tiske etter­krigs­ar­ki­tek­turen som var nødvendig for å gjen­opp­bygge byen, ved siden av bedrø­velig moderne arki­tektur som dess­verre heller ikke akkurat er noe som tiltrekker seg bevisste mennesker.

Foto av Kaiserdom St Peter med omgi­velser fra før krigen. Foto: © Tourismus Worms.

Den besø­kende forsøker å orien­tere seg ut fra Kaiser­doms belig­genhet, men har lite å forholde seg til, annet enn den nyere Drei­fal­tig­keits­kirche. Hvor skal man gå? En traurig fotgjen­ger­sone utgjør byens shop­ping­strøk, som ender ved Ludwigs­platz hvor det er tegn til liv med restau­ranter og uteser­ve­ringer. Worms har imid­lertid mer enn en hånd­full histo­riske godbiter å by på – så dropp ikke et besøk i denne gamle byen, selv om mye er gått tapt. Her finnes flere inter­es­sante sever­dig­heter knyttet til den jødiske befolk­nin­gens liv i middel­al­deren, og i tillegg til Kaiserdom er det bevart flere fine miljøer.

Biskop Burchard og Worms’ første Kaiserdom

I år 998 ble bispe­stolen i Worms ledig, og da tre kandi­dater til biskopstil­lingen døde på kort tid, kunne Burchard den I. la seg vie som biskop av Worms i år 1.000, angi­velig den 10. mars. Han ser mulig­heter og starter en ganske voldsom bygge­virk­somhet – blant annet river han domkirken fra mero­vin­ger­tiden og starter byggingen av en ny. Denne raser etter to år sammen under byggingen, men arbeidet gjen­opptas umiddelbart.

Burchards dekret er fort­satt lesbart nesten 1.000 år etter at det ble forfattet. Kilde: Wikipedia.

Burchard forfattet også det som regnes som et av dati­dens viktige bokverk, «Decretum Burchardis», som omhandlet kirkelig disi­plin og hierarki, som delvis er bevart. Han forfattet også lovverket «Lex Fami­liae Worma­ti­ensis Eccle­siae», som regnes som et mester­verk innen retts- og sosial­his­torie fra det tidlige 1.000-tallet. Han var også en slu poli­tiker, som maktet å fravriste Salier-slekten sitt makt­senter og innsette seg selv som bystyrer i Worms en periode. Som mange andre reform­venn­lige biskoper lot han oppføre flere kirker.

Kaiserdom St. Peter Worms

Kaiserdom Worms er den minste og yngste av de tre Kaiser­doms langs denne delen av Rhinen – men regnes for å være den mest elegante og harmo­niske – et eksempel på den såkalt senho­hen­stau­fiske oppfat­ningen av romansk arki­tektur. Kaiserdom Mainz er større, mens Kaiserdom Speyer er enorm.

Kaiserdom St. Peter sett fra sørsiden, der kirkens hoved­portal er plas­sert. Foto: Ato1 / Wikipedia.

Kaiserdom St Peter i Worms er 110 meter lang, 27 meter bred og har 26 meter høyde opp til ribbe­hvel­vene. Kaiserdom består av bygnings­deler fra 4 epoker. De runde tårnene som flan­kerer den poly­go­nale apsiden i vest, er fra Burchards kirke­bygg, oppført i romansk stil mellom år 1.000 og år 1018. Hoved­skipet og tverr­ski­pene er oppført i peri­oden år 1130 og år 1170, også denne fasen er bygd i romansk stil. De runde østtår­nene er delvis fra Burchards domkirke, og det samme gjelder deler av østfa­saden. Hoved­inn­gangen er på kirken lang­side mot sør, hvor det på 13- og 1400-tallet ble bygd til sammen syv kapeller i gotisk stil utenpå sideskipene.

Kaiserdom St. Peter. Såkalte dvergg­al­le­rier – her på østfa­saden – er med på å gi fasaden plas­ti­sitet og, ikke minst, å under­streke tykkelsen på kirkens vegger. Foto: © reisdit.no.

Mer om Kaiserdom St. Peter Worms

Den treski­pede basi­li­kaen er oppført etter et modul­system, der 5 fag i hoved­skipet tilsvarer 10 fag i side­ski­pene. Et tverr­skip er bygget i øst, hvor apsiden er bygd inn og avsluttet av en tverrmur som østfa­sade, som er flan­kert av to slanke tårn. Noe av det som slår deg når du ser Kaiserdom St Peter fra øst- eller vest­enden, er eleva­sjonen – hvor smal og høy denne vakre kirken er – den romanske stilen til tross. Et litt underlig trekk er at apsi­dene er i vest­enden av kirken som vi vanligvis forbinder med en kirkes hovedfasade.

Den opprin­ne­lige grunn­planen til Kaiserdom, slik den ble bygd mellom år 1130 og 1170. Kilde: Wikipedia.

Apiden i vest er dess­uten poly­gonal – mange­kantet – noe man gjerne ser på franske kirker fra denne peri­oden. Kaiserdom St Peter er stramt deko­rert med dvergg­al­le­rier og en hittil ukjen plas­ti­sitet som skaper et spill mellom lys og skygge og gir dette monu­men­tal­bygget både karakter, tyngde og harmoni. Det kan se ut som at bygg­mes­teren har hentet inspi­ra­sjon fra Kaiserdom Basel.

Det ble satt inn rokokko korstoler etter ødeleg­gel­sene i arve­følge­st­riden i 1690-årene. Foto: © reisdit.no.

Også innvendig er det brukt forskjel­lige virke­midler for å oppnå plas­ti­sitet. Pilarer med halv­s­øyler som følger opp til tønne­hvelvet og som deler seg til krys­sende ribbe­hvelv i hvert annet fag i hoved­skipet skaper harmoni. Da denne kirkens fase to ble bygget mellom år 1130 og år 1170, var det i Frank­rike alle­rede oppført store gotiske kate­draler i Frank­rike. Kaiserdom St. Peter har dess­uten ganske sjeldne korstoler og et alter i rokokko stil.

St. Magnus-kirche er en av de aller eldste bygnin­gene i Worms, med deler fra karo­lin­gisk tid rundt år 800. Foto: © reisdit.no.

Litt om Worms’ øvrige romanske kirker

Med unntak av Köln finnes det ingen by i Tysk­land som har flere kirker i romansk stil enn Worms. I tillegg til Kaiserdom er følgende kirker fra denne peri­oden bevart: St. Andre­as­stift, St. Magnus­kirche, Stifts­kirche St Martin og Stifts­kirche St Paul. Biskop Burchard hadde en finger med i reno­ve­ring av flere av Worms tidlige kirke­bygg. Han fornyet blant annet St. Martins­k­irche ved Ludwigs­platz, i tillegg til å sørge for at byen ble beskyttet av en kraftig bymur. Den nye bymuren innlemmet også klos­ter­an­legget Andre­as­stift, som tidli­gere hadde ligget utenfor byen.

Andreasstift – et klosteranlegg som i dag er bymuseum

Den gode biskop Burchard I sørget også for en omfat­tende reno­ve­ring av klos­teret Andre­as­stift, opprin­nelig Stifst­kirche St. Andreas.

I klos­ter­gangen er det stilt ut grav­steiner fra romer­tiden sammen med sarko­fager – legg merke til søyle­ka­pi­telet helt til venstre – deler av bygningen er i romansk stil fra 1.000-tallet. Foto: © reisdit.no.

I dag kan du se det nyde­lige klos­ter­an­legget med klos­ter­hage et stein­kast fra Kaiserdom. I dag er Andre­as­stift bymu­seum med en mengde inter­es­sante gjen­stander fra romertid og frem­over utstilt. Når Stifts­kirche Andreas utenfor Worms opprin­nelig ble grunn­lagt, vet man ikke med sikkerhet. Biskop Burchard sørget imid­lertid for at det ble innviet et kloster i år 1020 med klos­ter­hage og en vakker søyle­gang eller kors­gang, som det også kalles. I år 1180 ble klos­teret og klos­ter­kirken brann­skadet og delvis gjen­opp­ført i romansk stil, mens kirke­bygget noe senere fikk gotiske vinduer.

I bymu­seet i St. Andre­as­stift finner du en modell av middel­al­de­rens Worms. Foto: © reisdit.no.

Middelalderens bysenter i Worms

I Worms’ bymu­seum kan du blant annet se en modell av middel­al­de­rens Worms med byporter mot Rhinen, gamle markeder og middel­al­derhus. Rådhuset Münze, som lå der som i dag Drei­fal­tig­heits­kirche ligger, ved Markt­platz ble kjøpt av byens borgere og benyttet som rådhus fra år 1491. Før det hadde rådhuset holdt til i et bolig­tårn siden år 1232. Dess­verre for etter­tiden – og ikke minst for Worms som by – ble Münze ødelagt i år 1689 under arve­følge­st­riden. Münze utgjorde byens natur­lige sentrum og tyngde­punkt, og markeds­plassen mellom Münze og Kaiserdom var daglig i bruk. Med byggingen av Drei­fal­tig­keits­kirche ble nok en viktig naturlig samlings­plass i Worms borte, selv om det frem­deles arran­geres markeder tre dager i uken her.

Det er virkelig synd at disse flotte middel­al­der­byg­gene ble ødelagt på slutten av 1600-tallet. I dag ligger Drei­fal­tig­keits­kirche her på plassen, som i middel­al­deren utgjorde byens hjerte. Kilde: Wikipedia.

 

St. Magnuskirche

Magnus­kirche ble første gang nevnt i skrift­lige kilder i år 1140, men er bety­delig eldre. Etter omfat­tende ødeleg­gelser under alli­erte bombe­tokt i år 1945, fant man restene av en grunnmur fra karo­lin­gisk tid. Den karo­lin­giske kirken fra sent på 700-tallet var en treskipet basi­lika med 3 fag søyler. I dag kan man fort­satt se gjen­murte vinduer fra denne kirken i sørveggen på midt­skipet, over søylene mot side­skipet. Videre hadde denne kirken en apsis, som rundt år 800 ble tilført to kvad­ra­tiske struk­turer, en på hver side. Dagens bygning er resul­tatet av en mengde endriner, både utbyg­ginger, ombyg­ginger og ødeleg­gelser. St. Magnus­kirke har etter alt å dømme vært tilknyttet Andre­as­stift – fra når og på hvilken måte er usikkert.

Deler av Worms klarte seg godt gjennom bombe­tok­tene i 1945. St. Martins­k­irche i høyre billed­kant. Foto: © reisdit.no.

St. Martinskirche

St. Martins­k­irche ligger ved Ludwigs­platz noen hundre meter unna Kaiserdom på motsatt side som Magnus­kirche og Andreas­kirche. Martins­k­irche ble opprettet som stifts­kirke av biskop Burchard, og mye tyder på at Burchard også innviet denne kirken før sin død i år 1025, selv om den ganske sikkert ikke var full­ført på dette tids­punktet. St. Martins­k­irke er en treskipet romansk basi­lika med hvelvet tak med antyd­ning til spiss­buer og krys­sede ribbe­hvelv mellom fagene. Kirken har enkle inte­ri­ører med en preke­stol i rokokko­stil. Vest­por­talen er deko­rert med en søyle­rekke i knippe på begge sider, det samme gjelder østpor­talen på sideskipet.

Store deler av middel­al­de­rens bymurer i Worms står – her har man laget et moderne Niebel­ungen-museum. Foto: © reisdit.no.

Worms bymurer og Niebelungen-Museum

Rundt år 1200 ble det påbe­gynt et enormt bygge­pro­sjekt i Worms – de gamle bymu­rene skulle utvides og forsterkes. Mellom år 1200 og år 1235 ble det bygd en kraftig 8 meter høy bymur i 1400 meters lengde med 11 vakt­tårn. Store deler av denne bymuren, inklu­sive flere vakt­tårn er intakt. Stedvis er senere bebyg­gelse inte­grert i muren, eller omvendt, og du får et godt inntrykk av middel­al­der­byen Worms’ omfang ved å følge bymuren. I ett av tårnene i den delen av muren som vender mot Rhinen, Burger­turm, er det bygd et Niebel­ungen-museum, med moderne alumi­niums-seksjoner i tillegg.

Fra tårnet som i dag er en del av Niebel­un­gen­mu­seum er det flott utsikt – tvil­ling­tår­nene tilhører St. Andre­as­stift. Foto: © reisdit.no.

Fra tårnet er det god utsikt over Worms og omegn. Middel­alder-eposet Niebel­un­gen­lied er knyttet til Huner­kongen Attilas angrep på Worms rundt år 450. Dette diktet knyttes også til Germa­nernes tilin­tet­gjø­ring av 3 romerske legioner ved Teuto­ner­wald år 9 etter Kristus og til Den eldre Edda – i sagnet om Sigurd Fåvnes­bane, samt Volsungesaga.

Jødenes Worms og gravlunden Heiliger Sand

De første jødene skal ha kommet til Worms tidlig på 900-tallet og etab­lerte et jødisk samfunn her i siste halvdel av 900-tallet. Under erke­bispen Burchard ble tiltok tilstrøm­mingen av jøder og i år 1034 nevnes for første gang en syna­goge i skrift­lige kilder. De tre byene Mains, Speyer og Worms hadde store jødiske kontin­genter, og ble under middel­al­deren kalt Jeru­salem ved Rhinen.

Syna­gogen til venstre ligger i et jødisk kvarter i gamle­byen. Foto: © reisdit.no.

Livet var ikke alltid enkelt for jødene i Worms. I år 1096 ble jødene har angrepet av kors­fa­rere og utsatt for progromer og store lidelser. Mange jøder ble drept og usik­ker­heten og frykten rådet. I år 1103 ble det innført lover som sikret jødene rettig­heter, og de to neste århund­rene oppnådde den jødiske befolk­ningen i Worms stor velstand. Syna­gogen ble ombygd og utvidet på 1100-tallet i senro­mansk stil, og i år 1186 ble det bygd en Mikwah, et rituelt bad, som frem­deles kan sees. I år 1212–13 ble det oppført en syna­goge for kvinnen vegg i vegg med mennenes. Hele anlegget ble ødelagt under Krys­tall­natten den 10. november 1938.

Den jødiske grav­lunden Heiliger Sand gjør et mektig inntrykk – noen av grav­stei­nene er nesten 1.000 år gamle. Foto: © reisdit.no.

Worms befolk­ning insis­terte på å ta vare på den jødiske arven og sørget i 1950-årene for gjen­opp­byg­gingen av syna­gogen etter gamle tegninger med gamle mate­rialer. I dag kan du følge Juden­gasse langs innsiden av middel­alder-bymuren og besøke syna­gogen og Mikwah’en. Her finner du også det jødiske museet, i Rashi Haus ved siden av syna­gogen. Utenfor den gamle bymuren, på motsatt side av gamle­byen, ligger grav­lunden Heiliger Sand – et underlig, vakkert og fredet område med grav­steiner helt tilbake fra 1000-tallet. Noen av grav­stei­nene er dekket med papirer og småstein. Det betyr at disse gravene tilhører spesielt lærde personer.

Fra Juden­gasse – Jøde­smuget – i gamle­byen i Worms – gatens kurve reflek­terer bymuren, som går på utsiden av husrekken til høyre. Foto: © reisdit.no.

Worms og Martin Luther

Martin Luther oppholdte seg kun 10 dager i Worms – 10 dager som skulle komme til å forandre hele verden. Augus­ti­ner­munken fra Witten­berg var innkalt til den keiser­lige Reich­stag i år 1521, ettersom han hadde skapt mye uro med sine 95 teser anklager stiftet fast på Witten­bergs slotts­kirkedør i år 1517.

Martin Luthers auto­graf røper en kar med vilje­styrke. Kilde: Wikipedia.

Luther var spesielt kritisk til pave­kir­kens avlats­brev, som i praksis betød at man kunne kjøpe Guds tilgi­velse for penger. Luther forlangte at kirken skulle vende tilbake til sine røtter, og prote­sterte mot den katolske kirkens penge­bruk og pavens vellevnet og luksusliv. Han protester mot den katolske kirken fikk stadig nye tilhen­gere – både blant kirkens menn, adelen og vanlige mennesker. På refor­ma­sjons­tiden var Tysk­land en føde­ra­sjons­stat. Det betød at keiseren var over­hode for en forbunds­stat med fyrster i de enkelte stater og byråd i frie byer. Keiseren var den øverste riks­sty­reren, men han var ikke suveren ettersom han var avhengig av fyrster og byråd i Tysk­land, som på den tiden ikke var en nasjonal enhet som for eksempel Spania og Frank­rike. Keiseren var dermed nødt til å forholde seg til Riksdagen.

Mer om Luther og Worms

I år 1521 da Riks­dagen ble avholdt i byen, hadde Worms cirka 7.000 innbyg­gere. Siden januar hadde imid­lertid dobbelt så mange funnet veien hit på grunn av Riks­dagen. Det var kaldt, mangel på både husvære, mat og brensel. Pavens utsendte klaget til Roma på alle mangler, og opplevde i tillegg fiendtlig hold­ning fra innbyg­gerne og delta­kere. Paven fikk beskjed om at 9 av 10 tyskere stod på Luthers side og at misnøyen med paven og hans hoff var stor. På denne tiden var båndene mellom kirke og stat svært tette. For mange, som egentlig ikke hadde så mye til overs for Luthers protester, bød det seg en anled­ning til å igang­sette et oppgjør om makt mellom Pave­kirken sør for Alpene og Det Hellige Tysk-Romerske Riket i nord. Luther hadde alle­rede i år 1520 mottatt en advarsel fra pave­kirken i form av en bulle som truet med bann­ly­sing. For en munk var dette svært alvorlig.

Luther brenner pavens bulle der han bann­lyses. Maleri av Thumann fra 1873. Kilde: Wikipedia.

Luther svarte med å brenne brevet i Witten­berg i desember år 1520. I januar 1521 var bann­ly­singen fra Roma er faktum. Nå, på Riks­dagen, var det keise­rens tur til å skulle bann­lyse Luther, slik at han kunne straffes etter retten for blas­fe­miske skrifter – slik at også hans skrifter kunne forbys og inndras. Den 6. mars mottok Luther en innkal­ling til Reich­stag – Riks­dagen – i Worms, med løfte fra keiseren om fritt leide og beskyt­telse. Keiser Karl den V. var nyvalgt i år 1519 og en over­be­vist kato­likk. Kurfyrsten, Frederik den vise, støttet imid­lertid Luther, sammen med mange andre, som ønsket reformer i kirken.

Luther står foran keiseren og Riks­dagen: «Her står jeg og kan ikke annet». Kilde: Wikipedia.

Worms, Luther og Riksdagen

Erke­bis­pe­pa­lasset i Worms, hvor Riks­dagen i år 1521 fant sted, lå den gangen ved siden av Dom St Peter, der dagens Heyl­shof Park ligger. I år 1521 ble det for øvrig holdt protes­tan­tiske guds­tje­nester i St Magnus-Kirche, et stein­kast fra Kaiserdom. Under Riks­dagen i erke­bis­pe­pa­lasset i Worms sa Luther de berømte ordene: «- Her står jeg og jeg kan ikke annet». På Riks­dagen i Worms, hvor også den katolske kirken deltok, ble han bedt om å trekke tilbake sine anklager, som ble opplevd som en krigs­er­klæ­ring mot Roma. Luther ba om betenk­ningstid, og bestemte seg for ikke å inngå kompro­misser. Han sa at han ikke kunne tilbake­vise de hellige skrifter, som nå en gang var hans eneste refe­ranser. Han uttalte at «å gå mot sin egen samvit­tighet og over­be­vis­ning ikke kan være riktig». Luther fikk i løpet av oppholdet bare uttale seg til Riks­dagen ved to anled­ninger. Luthers støtte­spil­lere hadde forlatt Riks­dagen da det vedtatte Worms-ediktet ble lagt frem: Her stod det at Luther og hans tilhen­gere var lyst fredløse.

Det ble avholdt mange Riks­dager i Worms – her jubi­leums-frimerke for år 1495 ‑1995. Kilde: Wikipedia.

Resultatet av Riksdagen i Worms

Nå var Luthers liv i fare. Kurfyrsten Frederik den vise tok i all hemme­lighet med Luther med til borgen Wart­burg i Eise­nach. Keiser Karl V fikk problemer med både pave­kirken og Frank­rike, i tillegg til at muslimske otto­maner rykket frem på Balkan. Keiseren hadde ikke råd til å legge seg ut med Luthers støtte­spil­lere, noe som medførte at refor­ma­sjonen utviklet seg videre utover 1520-tallet.

Worms på 1630-tallet, slik illust­ra­tøren og kart­teg­neren Merian så byen. Kilde: Wikipedia.

Luther fikk være i fred på Wart­burg og startet et arbeid som skulle bli av avgjø­rende betyd­ning: Han over­satte Det nye testa­mente til tysk. Senere ble også Det gamle testa­mente over­satt av Luther med flere. Dette arbeidet var uhyre viktig for Tysk­lands fremtid. Luther valgte et folkelig språk med ord og uttrykk som var i bruk i daglig­livet blant folk flest – hvilket ikke var noen selv­følge. Før dette var Bibe­lens tekster på Latin i utgaven Vulgata med enkelte over­set­telser på høytysk – som var fremmed for folk flest. Luther tok dess­uten utgangs­punkt i de opprin­ne­lige hebra­iske og greske teks­tene, og fjernet seg dermed fra pave­kir­kens skrifter. Det tyske folket fikk endelig tilgang til bibel­skrifter de kunne forstå – og pave­kirken mistet mye makt.

Litt om Worms’ tidlige historie

For å forstå Worms, er det lurt å ta en litt titt på histo­rien. Kort fortalt var det kelt­erne som bygde den første bymuren her, som omga boset­ningen på høyden der Kaiserdom i dag står og har stått de siste 1.000 årene. Kelt­erne kalte byen sin Borbe­to­magus, som skal ha betydd noe slik som boset­ting ved vann. I løpet av det første århundret før vår tids­reg­ning ble denne vesle byen inntatt av den germanske stammen Vangionen.

I nærheten av den jødiske grav­lunden Heiliger Sand står rester etter den romerske bymuren. Foto: © reisdit.no.

Denne stammen var en del av Julius Cæsars infan­teri under hærtoget mot gallerne i dagens Nord-Frank­rike, og byen ble offi­sielt romersk først i år 14 før Kristus som Augusta Vangionum, da hærfø­reren Drusus innlemmet alt land vest og sør for Rhinen i Romer­riket og lot elven være Romer­ri­kets grense mot de germanske stam­mene nord og øst. Rhinen var for øvrig en eldgammel og sentral vannvei for handel, og byer som Basel, Speyer, Mainz og Worms utgjorde stra­te­gisk viktige byer lngs handels­ruten. Romerne lot bygge et forum med et såkalt Praeto­rium­pa­lass, samt templer for de viktigste gudene, Juno, Jupiter og Minerva, etter all sann­syn­lighet i tillegg til bad og admi­ni­stra­sjons­bygg. På funda­men­tene til disse temp­lene ble den første kate­dralen, forlø­peren til Kaiserdom, for øvrig bygd.

Sarkofag fra tidlig kristen tid, mens romerne ennå hadde makten i området. Foto: © reisdit.no.

Worms i tidlig kristen tid

Tidlig kristen tid og romertid sammen­faller i Worms, som i mange andre byer i Romer­riket. Worms bymu­seum i klos­ter­byg­ningen Andre­as­stift har mange grav­støtter, altere og innskrifter i sine samlinger, i tillegg til stein­sar­ko­fager. Her finnes dess­uten rester av vin- og olje­am­foraer fra Iberia-halvøya, som sann­syn­ligvis ble fraktet sjøveien til dagens Neder­land og opp videre Rhinen med skip. Det er funnet store mengder romersk glass i Worms, og verk­ste­dene som produ­serte kera­mikk og glass holdt til sør i gamle­byen. I årene 411–413 ble Worms hoved­stad i et rike som skulle få kort varighet – i år 411 erobret de såkalte burgun­derne, en østger­mansk stamme med mulig skan­di­na­visk opphav – må ikke forveksles med det franske Burgund – området øst for elven Nahe til Rhinen og gjorde Worms til sin hoved­stad. Kongen Gunther, også kalt Gundahar og Gunnar, begynte raid mot romerne fra sin base, og gene­ralen Flavius Aetius tilkalte huniske leie­sol­dater for å stanse dem. Worms ble brent ned til grunnen i år 436, noe som ble bakgrunnen til sagnet om Niebel­un­gen­lied, som beskriver Gunther og Brun­hild som holder hoff i Worms. Worms historie sammen­faller ellers i stor grad med resten av regionen. Romerne trakk seg ut av området rundt år 450 da Hunner­kongen Attila herjet området.

Huner­kongen Attila herjer Europa rundt år 450 og forår­saker ødeleg­gelser i Worms. Her fra Chro­nicon Pictum, et bokverk fra 1350-tallet. Kilde: Wikipedia.

Folkevandringstid og frankere

I år 496 blir Worms angi­velig en del av Fran­kernes rike, styrt av mero­vin­ger­slekten, som bygger en kongelig resi­dens her, sann­syn­ligvis på stedet der det tidli­gere romerske forumet lå – det vil si hvor dagens Kaiserdom ligger. Nok en gang dukker navnet Brun­hilde opp i siste halvdel av 500-tallet, det er usik­kert om hun er en mero­vin­ger­dron­ning. På begyn­nelsen av 600-tallet nevnes for første gang en biskop Berchtulf i skrift­lige kilder, etter alt å dømme under mero­vin­ger­kongen Dago­bert, som oppførte den første fran­kiske domkirken her. Tidlig på 800-tallet bestemmer Karl den Store seg for å bygge en kongelig resi­dens her hvor han tilbringer mange vintre frem til sin død i år 816. Da har byen fått stor betyd­ning som makt­sen­trum, og Østfran­kerne legger sine riks­dager her i årene 826 og 829. Utover 800- og 900-tallet kan det se ut som om Worms­bis­ko­pene mister sin makt til Salier­dy­nas­tiet og deres mark­grever, en fran­kisk slekt som mer og mer skal prege dette området ved den øvre delen av Rhinen.

Worms arran­gerer jule­marked fra slutten av november til lille julaften.