Dag 29 – Til Witten­berg

Tirsdag 5. september

Jeg er tidlig oppe for å få mest ut av dagen. Været er strå­lende også i dag – værgu­dene må like meg, for etter 29 dager på motor­sykkel har jeg kun kjørt i regnvær to dager! Fra Erfurt til Witten­berg er det 21 mil, i et grønt og vakkert land­skap. Jeg kjører på Auto­bahn og har dermed ikke så mye glede av naturen rundt meg, men sånn er det. Jeg skal frem. Et problem med Harley’en oppstår under­veis og jeg må finne et verk­sted. Nærmeste MC-verk­sted viser seg å være i Witten­berg og jeg drar dit. Problemet viser seg å være en baga­tell, og jeg benytter anled­ningen til å skifte olje og filter. Jeg må uansett i en mini­bank for å ta ut kontanter. Jeg blir et par timer forsinket av dette, men er fremme ved det utmer­kede Luther Hotel et stykke ut på etter­mid­dagen.

Lutherstadt Wittenbergs gamleby er stort sett bilfri. Foto: © ReisDit.no

Luther­stadt Witten­bergs gamleby er stort sett bilfri. Foto: © ReisDit.no

Jeg rusler ut i gaten Jüdens­trasse og finner veien til turist­kon­toret øverst i byen ved Klos­te­rar­se­nal­platz, hvor jeg tror at jeg kan hente infor­ma­sjon og billetter. Mannen der ser ufor­stå­ende på meg og beklager. Jeg må le litt av ansikts­u­t­rykket hans, og finner ut på et skilt at det finnes en annen turist­in­for­ma­sjon nede ved Schloss, enden av hoved­gaten. På veien dit kommer jeg forbi markt­platz med rådhuset og ser de to ikoniske tårnene til Stadt­kirche bak en husrekke som omgir markeds­plassen. Her må jeg titte litt nærmere, og inne på den trange plassen rundt Stad­kirche prøver jeg å ta bilder av denne flotte kirken. Det er stor kø foran inngangen og flere menn i mørk dress vokter inngangen.

Lutherstadt Wittenbergs Marktplatz med Rathaus og Stadtkirches tårn. Foto: © ReisDit.no

Luther­stadt Witten­bergs Markt­platz med Rathaus og Stadt­kir­ches tårn. Foto: © ReisDit.no

Witten­berg frem­står som en pen, velordnet by med enhetlig klas­sisk arki­tektur. Årsaken til det ligger i at byen ble valgt som resi­densby av Fredrik den III, også kalt Fredrik den Vise i år 1486. Han gjen­nom­førte store oppgra­de­ring i begyn­nelsen av 1500-tallet, og skapte med det den møns­ter­byen vi kan se i dag. Blant annet sørget han for at byen fikk et univer­sitet i år 1502, noe som medførte at både lærde og studenter søkte seg til byen. Det faktum at Witten­berg tilhørte den tidli­gere kommu­nist­staten DDR, har også bidratt til å konser­vere og bevare byen gjennom nesten hele 1900-tallet.

Schlosstrasse er Lutherstadt Wittenbergs hovedgate. Foto: © ReisDit.no

Schlos­strasse er Luther­stadt Witten­bergs hoved­gate. Foto: © ReisDit.no

Et tydelig trekk ved Witten­berg er den brede og nesten snor­rette hoved­gaten Schloss-strasse som går over i Colle­gi­en­strasse og strekker seg fra den ene enden av gamle­byen til den andre. Nesten paral­lelt med denne går Coswi­ger­strasse fra Schloss­platz forbi Markt­platz og Rathaus der den fort­setter som Jüdens­trasse. Fra den andre enden av byen går Mittel­strasse paral­lelt med Colle­gi­en­strasse til Stadt­kirche. Et par bygninger er ekstra synlige i bybildet, nemlig de to tårnene til Stadt­kirche rett ved Markt­platz og tårnet til Schloss­kirche i enden av Schloss-strasse i ytter­kant av gamle­byen. Witten­bergs histo­riske sentrum er dermed svært over­siktlig. Witten­berg er oppført på Unescos liste over verdens­arven på grunn av byens rolle under refor­ma­sjonen.

De smale vannkanalene langs hovedgatene. Foto: © ReisDit.no

De smale vann­ka­na­lene langs hoved­ga­tene. Foto: © ReisDit.no

Martin Luther og hans medar­beider Filip Melanchthon var spesielt aktive i Witten­berg. Det var her Luther slo opp sine 95 teser på døren til Schloss­kirche. Både denne kirken, bykirken, Melancht­hons hus og huset der Martin Luther bodde, er oppført på Unesco-listen. Langs den pene og velstelte hoved­gaten er det smale kanaler hvor vannet ledes. Rekk­ver­kene langs disse er vakkert pyntet med blomster. Det er også flere hygge­lige uteser­ve­ringer hvor mange tilrei­sende har slått seg ned for en forfrisk­ning. Ute på Markt­platz tar jeg bilder, og prøver å unngå den skjem­mende scenen, plast­in­stal­la­sjoner og boder. Det er ikke lett. På grunn av 500-årsju­bi­leet for refor­ma­sjonen er det mange turister i byen, og Martin Luther brukes for alt han er verd. Jeg er ikke så begeistret for akkurat dette, og synes at denne vakre byen ikke burde preges så sterkt av det.

Wittenbergs Marktplatz med Stadtkirche bak husrekken. Foto: © ReisDit.no

Witten­bergs Markt­platz med Stadt­kirche bak husrekken. Foto: © ReisDit.no

Når jeg kommer ned til Schloss er det satt opp en hel liten park av ulike boder og telt, hvor det selges øl, vin, mat og suvernirer. Her finner jeg det andre infor­ma­sjons­kon­toret, hvor det heller ikke venter meg noe. Jeg har åpen­bart misfor­stått noe og fort­setter min byvand­ring. Men først går jeg inn i Schloss­kirche hvor det pågår en korsang. Kirken er svært vakker innvendig og jeg video­filmer en liten stund til sangen opphører og kirken tømmes. Jeg får bare tid til å ta et par bilder før døren stenges.

Schlosskirche har et nydelig interiør. Foto: © ReisDit.no

Schloss­kirche har et nydelig inte­riør. Foto: © ReisDit.no

Etter dette tar jeg bilde av døren der de 95 angi­velig ble slått opp før jeg ser nærmere på Schloss. En plansje på et skilt gir meg et over­blikk over det store anlegget. Foto­gra­fe­ring er ikke enkelt – det er høye bygninger, tårnet er enormt og jeg må bare gjøre mitt beste.

Kirkedøren der Martin Luther slo opp sine 95 teser. Foto: © ReisDit.no

Kirke­døren der Martin Luther slo opp sine 95 teser. Foto: © ReisDit.no

De fleste attrak­sjo­nene er stengt og jeg må bare få med meg det jeg kan fra utsiden. Det begynner å skumre og jeg slår meg ned på en uteser­ve­ring for å spise det vi på norsk kaller middag, som på tysk kalles Abend-Essen. Som sagt så gjort, og jeg nyter en stor tallerken med en kylling­rett, som koster latter­lige 8,50 Euro, til tross for at vi er på en turist­de­sti­na­sjon. Godt er det også. Jeg streifer nok en gang forbi Markt­platz og kommer i snakk med ameri­kansk dame som er på sykkeltur i Europa. Hun har vært helt syd i Frank­rike og har fartet rundt siden mai. Jeg er impo­nert over alt hun har fått med seg, og ikke minst over hvor langt hun har syklet.

Fra Lutherstadt Wittenbergs bilfrie sentrum. Foto: © ReisDit.no

Fra Luther­stadt Witten­bergs bilfrie sentrum. Foto: © ReisDit.no

Byen er nå rela­tivt folketom og jeg går mot hotellet. En hyggelig liten kneipe er åpen, og jeg unner meg en øl. Snart er jeg eneste gjest, og vert­innen begynner å stenge for kvelden. Jeg bestemmer meg for å gjøre det samme og går til hotellet, og i baren der sitter et eldre par. Han insis­terer på å fortelle den unge damen bak bardisken om hvordan det var i gamle­dager og hun svarer 22 ganger at ja, men det var den gang. Det er meldt regn i morgen og jeg går opp og pakker ferdig til neste dag.

Fra dagens byvandring: Cranach-hof, slik gårdsplassen har sett ut i 500 år. Foto: © ReisDit.no

Fra dagens byvand­ring: Cranach-hof, slik gårds­plassen har sett ut i 500 år. Foto: © ReisDit.no

Dag 30 – Til Celle

Onsdag 6. september

Når jeg titter ut av vinduet tidlig om morgenen er det tørt på gaten. Jeg dropper frokosten for å komme så langt som mulig på tørr vei. Siden jeg vet at jeg kommer til å møte regn tar jeg på meg regn­tøyet. Når jeg kommer opp fra gara­sjen, regner det alle­rede. Ikke mye, så det er helt greit. Farvel Witten­berg. I dag skal jeg nesten bare kjøre på lande­veier, og jeg synes det er fint. Jeg kjører stort sett vest­over, gjennom store frodige skoger, og passer en og annen landsby – noen av dem med svært medtatte herskapshus, som åpen­bart har stått ubebodde siden kommu­nis­tene overtok etter den andre Verdens­krigen. Jeg møter sjelden motgå­ende trafikk, kun en og annen tung­trans­port og unntaksvis person­biler. Det er uvant å være alene på veien og kunne oppleve naturen rundt meg slik jeg gjør i dag. Når jeg etter­hvert kommer ut på Auto­bahn opplever jeg et par kraf­tige regn­skyll, og en liten stund ser jeg knapt noe som helst. Hotellet i Celle ligger litt utenfor gamle­byen, og jeg parkerer uten­dørs. Tryp Hotel er moderne, effek­tivt og hyggelig.

Sett fra Schloss Celle: Bomann Museum til venstre og Rathaus til høyre. Foto: © ReisDit.no

Sett fra Schloss Celle: Bomann Museum. Foto: © ReisDit.no

Jeg tar en taxi inn til Celles Rathaus og kjenner meg godt igjen, selv om jeg aldri har vært her før. På ReisDit.no finnes det en ganske utførlig guide om vakre Celle, som jeg tidli­gere har skrevet på grunnlag av grundig rese­arch. Fra plassen ved rådhuset kan jeg se Schloss Celle og hoved­gaten med bindings­verkshus så langt øyet rekker. Om en liten stund skal jeg møte en guide for omvis­ning i Celle. Danske Jytte har bodd i Celle i flere tiår og er godt kjent i byen, og ikke minst, på slottet. Vi møtes foran de impo­ne­rende Schloss Celle, og her treffer jeg også en repre­sen­tant for turist­kon­toret – en trivelig kar som i likhet med meg er Harley-entu­siast på sin hals.

Celle hilser meg velkommen med sine bindingsverkshus. Foto: © ReisDit.no

Celle hilser meg velkommen med sine bindings­verkshus. Foto: © ReisDit.no

Jytte starter med omvis­ning på slottet, og her er det virkelig mye å se. Når vi kommer opp i resi­densen, må jeg trå inn i filt­muffer slik at parketten beskyttes. På veggene henger det portretter av adelige damer og herrer, og Jytte har noe å fortelle om alle sammen. Det er kjær­lig­hets­his­to­rier, lykke­lige og ulyk­ke­lige ekte­skap, brødre som tar over hustruer og et sant virvar av histo­riske hendelser. Celle var i peri­oden 1378 – 1705 sete for en gren av Welf-slekten, som har forgre­ninger over hele Europa, fra Italia til England.

Schloss Celle sett fra innsiden - borggården er stor. Foto: © ReisDit.no

Schloss Celle sett fra innsiden – borg­gården er stor. Foto: © ReisDit.no

Hannover-dynas­tiet, som er en del av Welf-slekten er nær knyttet til den grenen Brunswick – Lüne­burg som fra 1387 resi­derte i Schloss Celle. Hanno­ver­grenen av Welf-slekten er som kjent opphavet til det britiske konge­huset, som skiftet navn fra Hanover til Windsor i år 1917 på grunn av tysk­fiendtlig stem­ning i England som følge av Den første Verdens­krigen.

Fra Schloss Celles praktfulle historiske interiører. Foto: © ReisDit.no

Fra Schloss Celles prakt­fulle histo­riske inte­ri­ører. Foto: © ReisDit.no

Resi­densen i Schloss Celle er i dag et svært velor­ga­ni­sert museum og består av en rekke prakt­fullt møblerte rom, de aller fleste med en mengde portretter av Welf-slek­tens medlemmer og inngif­tede på veggene. Vi tar også turen inn i slotts­gården og derfra til det digre kjøk­kenet.

Fra kapellet i Schloss Celle. Foto: © ReisDit.no

Fra kapellet i Schloss Celle. Foto: © ReisDit.no

Etter dette går vi bort til slotts­ka­pellet, som vi kan se bak en stor glass­vegg. Kapellet er over­vei­ende i renes­sanse­stil som er tilført den opprin­nelig sengo­tiske arki­tek­turen. Av alt det jeg ser på Schloss Celle tar kapellet kaka, hvis jeg kan tillate meg å uttrykke meg slik. Jytte har omfat­tende kunn­skaper om inte­ri­øret i kapellet og er verdens mest entu­si­as­tiske levende leksikon. Jeg er stum av alt det hun kan – det er moro å høre på henne, ikke bare på grunn av alle detal­jene, men også den entu­si­asmen hun legger for dagen.

Bomann-museum er nærmeste nabo til slottet. Foto: © ReisDit.no

Bomann-museum er nærmeste nabo til slottet. Foto: © ReisDit.no

Fra Schloss Celle går vi over broen og inn i gamle­byen. Det er nesten umulig å forstå det øynene vitterlig ser: Her er hus på hus på hus i bindings­verk – hvert eneste indi­vi­duelt deko­rert med tekster, treskurd og farger – jeg har aldri sett maken. Riktig nok har jeg sett mye bindings­verk-arki­tektur, ikke minst i løpet av reisen, men omfanget her gjør total­opp­le­velsen spesiell. Her er hele gateløp omgitt av middel­al­derske bindings­verkshus – de eldste helt tilbake fra 1200-tallet. De fleste er fra 16- og 1700-tallet hvis jeg har forstått det riktig, men bygge­skikken endrer seg ikke i løpet av de 500 årene. Jytte kan selv­føl­gelig mye om dette også, og hun betror meg at noen typer mønstre i treskurden er eldre enn andre.

Et av Celles eldste bindingsverkshus. Foto: © ReisDit.no

Et av Celles eldste bindings­verkshus. Foto: © ReisDit.no

Hun viser meg et eksempel – et ”trappe­py­ra­mide-mønster” nederst på andre etasje på et hus. Hun gjør også oppmerksom på at det eldste doku­men­terte huset – med refe­ranser i skrift­lige kilder – er fra 1400-tallet. Samtidig ser hun ingen grunn til å tvile på at noen av husene er fra 1200-tallet. Vi vandrer på kryss og tvers – det er mye å ta bilder av. Hun viser meg også et par oaser, en liten Wein­stube i et portrom, som er helt nydelig, og leder meg til hus som har spesi­elle tekster.

Slett ikke alle skårne bokstavtekster er korrekte. Foto: © ReisDit.no

Slett ikke alle skårne bokstav­tekster er korrekte. Foto: © ReisDit.no

Noen av disse bokstav­ut­skjæ­rin­gene er ufull­sten­dige fordi det ikke ble plass nok, mens andre har skrive­feil som antyder at treskjæ­reren ikke behersket skrive­kunsten. Men flott er det. Jytte forteller at hun tidli­gere i dag viste en norsk gruppe rundt. Fem minutter etter hører jeg trønder-dialekt og Jytte bekrefter at disse fire damene har hun vist rundt. Vi slår av en liten prat, og damene er henrykt over å være i Celle. Og det er visst ikke første gang, forstår jeg.

Er det rart at man blir begeistret over å være i Celle? Foto: © ReisDit.no

Er det rart at man blir begeistret over å være i Celle? Foto: © ReisDit.no

Jyttes omvis­ning er over, jeg takker for omvis­ningen og vi skilles ad. Jeg fort­setter å tråle Celle for foto­mo­tiver, men så kommer regnet. Jeg søker tilflukt i en kneipe, men der står folk og røyker, så jeg tar med meg ølen utenfor, under tak. Jeg har et reser­vert bord stående på restau­rant Thaers Wirts­haus, men håper fort­satt på mulighet til å foto­gra­fere mer.

Det er en nytelse å vandre i historiske Celle. Foto: © ReisDit.no

Det er en nytelse å vandre i histo­riske Celle. Foto: © ReisDit.no

Det er blitt mørkt og trist ute, og regnet gjør det vans­kelig. Jeg har selv­føl­gelig glemt para­plyen på hotellet, og jeg blir våt. Thaers Wirts­haus er en moderne lys, og trivelig restau­rant. Jeg skynder meg lang­somt og nyter et par øl før jeg bestiller mat. Nå er snart reisen slutt, og jeg prøver å fordøye alle inntryk­kene, både fra dagens erke­tyske Celle, fra erke­en­gelske Oxford og fra erke­hol­landske Delft. Hvor forskjel­lige de er i sine respek­tive arki­tek­to­niske uttrykk!

Celle er byen som tar vare på sine bindingsverkshus. Foto: © ReisDit.no

Celle er byen som tar vare på sine bindings­verkshus. Foto: © ReisDit.no

Turist­kon­to­rets mann har anbe­falt en rett som er særegen for Celle – den heter Celler Rohe Roulade, og den velger jeg. Retten serveres kald, en rull med rått kjøtt ytterst. Det smaker godt, litt som roast­beef med remu­lade, og jeg er fornøyd. Har aldri spist noe liknende før. Det regner fort­satt, jeg tar en taxi hjem til hotellet, og håper at jeg slipper å pakke opp i øs-pøs regn i morgen tidlig.

Det er en stor opplevelse å ha besøkt vakre Celle med alle sine individuelt utformede og dekorerte hus. Foto: © ReisDit.no

Det er en stor opple­velse å ha besøkt vakre Celle med alle sine indi­vi­duelt utfor­mede og deko­rerte hus. Foto: © ReisDit.no

Farvel vakre Celle!

Dag 31 – Til Lübeck

Torsdag 7. september Det er grått og det har regnet. Men da jeg pakker opp sykkelen etter frokost, er det oppholdsvær. Til og med et snev av blå himmel. Jeg legger regn­tøyet lett tilgjen­gelig og legger i vei. Dagens etappe er på cirka18 mil. Snart ute på motor­veien. Noen mil før Lübeck kommer regnet. Jeg stopper og tar på meg regntøy før himmelen åpner seg for fullt, og svinger inn på en bensin­sta­sjon og venter på penere vær. Jeg tanker opp, tar en kopp kaffe og snart kan jeg se tegn til blå himmel.

Burgtor vokter Lübecks inngang fra nord. Foto: © ReisDit.no

Burgtor vokter Lübecks inngang fra nord. Foto: © ReisDit.no

Ankommer Lübeck i god tid før jeg skal møte guiden. Holyday Inn ligger ved byporten Burgtor, på motsatt side av gamle­byen for der jeg bodde forrige gang jeg var her. Betje­ningen i resep­sjonen er blide og hygge­lige, det er reser­vert en P‑plass i kjel­leren og rommet er utmerket. Guiden møter opp i god tid før avtalt tid, regnet har gitt seg og vi rusler sammen mot den impo­ne­rende byporten Burgtor fra middel­al­deren. Guiden en tysk, men snakker utmerket norsk. Hun har lest det jeg har skrevet om Lübeck på ReisDit.no og viser meg hvordan bypor­tene opprin­nelig var satt opp.

Modell av den midtre byporten foran Burgtor, slik den så ut i middelalderen. Foto: © ReisDit.no

Modell av den midtre byporten foran Burgtor, slik den så ut i middel­al­deren. Foto: © ReisDit.no

I alt var det tre porter man måtte gjennom, for å komme inn i byen fra nord gjennom Burgtor, som var den innerste av de tre. Borgtor er en del av et omfat­tende forsvars­an­legg som delvis ble ombygd på 1200-tallet til å omfatte et kloster. I dag utgjør meste­parten av anlegget Lübecks Euro­päisches Hanse­Mu­seum. Vi bruker litt tid her og jeg får anled­ning til å se noen prakt­fulle saler og rom med vakre vegg­ma­le­rier fra middel­al­deren. Her finnes også en egen liten avde­ling som repre­sen­terer Bergen, med tørr­fisk og annet tids­riktig inte­riør.

Fra Burgkloster med originale veggmalerier. Foto: © ReisDit.no

Fra Burg­kloster med origi­nale vegg­ma­le­rier. Foto: © ReisDit.no

Museet er moderne med ganske mini­ma­lis­tiske utstil­linger. Det er ikke mye infor­ma­sjon å finne. Man kan få opp audio­vi­suell infor­ma­sjon ved å legge billetten på visse punkter. Jeg er personlig ikke så begeistret for denne måten å gjøre det på. Her er plass nok til å gi mye infor­ma­sjon. Uansett er dette museet flott og verd å få med seg, spesielt den opprin­ne­lige arki­tek­turen, som taler for seg. Jeg ville ikke vært denne opple­velsen foruten.

Bergen er representert slik i Hansemuseum. Foto: © ReisDit.no

Bergen er repre­sen­tert slik i Hanse­mu­seum. Foto: © ReisDit.no

Herfra vandrer vi videre gjennom den nord­lige delen av Lübeck. Guiden er meget kunn­skapsrik og jeg har stort utbytte av tiden jeg tilbringer sammen med henne. Hun tar meg med til Heiligen-Geist-Spital, et av Europas største syke- og fattig­hjem i middel­al­deren, grunn­lagt alle­rede på 1200-tallet. Vi er i vest­sek­sjonen, i den to skipede hall­kirken, vakkert deko­rert med skulp­turer og vegg­ma­le­rier. Heiligen-Geist-Spital omfatter også utearealer hvor man dyrket frukt og grønn­saker til eget bruk, samt en hage.

Fra den to-skipede hallkirken som ligger foran Heiligen-Geist-Spital. Foto: © ReisDit.no

Fra den to-skipede hall­kirken som ligger foran Heiligen-Geist-Spital. Foto: © ReisDit.no

Kun en husrekke unna ligger St. Jakobi-Kirche, sjøfarts­kirken fremfor noen i Lübeck, en vakker mursteins­kirke med hvit­kalkede vegger inne i. Her er en redningsbåt – en såkalt Pamir, utstilt i det ene tårn­ka­pellet, som et symbol på tilknyt­ningen til dem som fant sitt arbeide på havet. Både Heiligen-Geist-Spital, Gertru­den­her­berge og St Jakobi er for øvrig en del av pile­grims­ruten Jakob­sweg til Santiago del Compos­tela i Spania.

St. Jakobi-Kirche er en del av pilegrimsveien Jakobsweg til Santiago del Compostela. Foto: © ReisDit.no

St. Jakobi-Kirche er en del av pile­grims­veien Jakob­sweg til Santiago del Compos­tela. Foto: © ReisDit.no

Vi er så vidt innom et nydelig lite museum, Museum Behn­haus-Dräger­haus hvor flere verk av Edvard Munch er utstilt, i tillegg til en rekke male­rier av Caspar David Frie­drich, men dess­verre er det stengetid her.

Museum Behnhaus-Drägerhaus har malerier av Edvard Munch i sin samling. Foto: © ReisDit.no

Museum Behn­haus-Dräger­haus har male­rier av Edvard Munch i sin samling. Foto: © ReisDit.no

Vi rekker også å stikke innom Willy Brandt Haus, som er innredet slik at man kan følge Norges­ven­nens livs­faser. Her er det også utstilt en del av Berli­ner­muren. Willy Brandt nyter ikke like stor aner­kjen­nelse i Tysk­land som i Norge. Blant mange av den eldre gene­ra­sjonen tyskere blir ha sett på som en sviker fordi han forlot Tysk­land på 1930-tallet da nazis­tene styrket sin posi­sjon i Tysk­land. Men et eget museum i Lübeck fikk han.

Willy Brandt Haus har utstillinger både ute og inne. Foto: © ReisDit.no

Willy Brandt Haus har utstil­linger både ute og inne. Foto: © ReisDit.no

Rundt første hjørne går vi ned Glock­en­gies­ser­strasse, hvor guiden skal vise meg noen av Lübecks eldste kvar­terer, hvor vi blant annet ser noen av de gamle smal-gangene og et par vakre kvar­taler med eldre­hjem for enker etter sjøkap­teiner.

Eksempel på eldreboliger i Lübeck - riktig nok fra 1600-tallet, men fortsatt i bruk. Foto: © ReisDit.no

Eksempel på eldre­bo­liger i Lübeck – riktig nok fra 1600-tallet, men fort­satt i bruk. Foto: © ReisDit.no

I denne delen av Lubeck finnes det også mange flott restau­rerte hus fra middel­al­deren. Disse var i sin tid dårlig isolert, men er nå attrak­tive boliger etter grundig oppgra­de­ring etter strenge retnings­linjer.

De mange smalgangene i Lübeck har yrkesnavn - her er bakergangen. Foto: © ReisDit.no

De mange smal­gan­gene i Lübeck har yrkes­navn – her er baker­gangen. Foto: © ReisDit.no

Vi er innom flere gange og bakgårder, blant annet Schor­te­is­feger-gang, skor­steins­fei­er­gangen, med inngang fra Hundstrasse. Til slutt viser guiden meg en vinhandel som holder til i et gammelt kjøp­mannshus – Kauf­manns­haus. Disse husene var lange, og man drev handels­virk­somhet og lager i første etasje, mens fami­lien bodde i andre etasje. I tredje etasje var det også lager. Nå er byvand­ring slutt, jeg sier tusen takk og har lært masse om Lübeck som jeg ikke var klar over.

Slik kunne kontordelen i et kjøpmannshus se ut - i dag er det vinhandel her. Foto: © ReisDit.no

Slik kunne kontor­delen i et kjøp­mannshus se ut – i dag er det vinhandel her. Foto: © ReisDit.no

Vi er nå midt i gamle­byen, og jeg går bortom det berømte rådhuset –Rathaus og filmer litt. Det er ikke enkelt, for det er folk som kommer og går hele tiden. Herfra går jeg ned den sterkt trafik­kerte hoved­gaten til Holstentor, den mest kjente og ikoniske byporten fra middel­al­deren. Her tar jeg bilder og gjør video­opptak. Det er flott utsyn over elven Trave og den gamle bebyg­gelsen på begge sider av elven fra broen, og jeg gjør et video­s­veip derfra. Etterpå vandrer jeg opp til Rathaus igjen via noen smug nedenfor Petri­kirche og gjør et forsøk på å filme rådhuset fra trappe­siden i gågaten Breite Strasse.

Byporten Holstentor er Lübecks mest ikoniske bygg. Foto: © ReisDit.no

Byporten Holstentor er Lübecks mest ikoniske bygg. Foto: © ReisDit.no

Det begynner å skumre litt, og jeg skal snart spise på den utrolig flotte restau­ranten Schif­ferge­sell­schaft, som holder til i skip­per­sel­ska­pets gamle hoved­kvarter fra middel­al­deren. Jeg får ikke lov til å filme eller foto­gra­fere herfra i kveld. Til kvelds spiser jeg Lamme­skank, som smaker utrolig godt. Jeg blir sittende å se på folke­livet, for det er mange som kommer hit for å nyte de histo­riske omgi­vel­sene. Jeg spiste her også forrige gang jeg besøkte Lübeck, men den gang mye tidli­gere på kvelden. Nå er atmo­sfæren en helt annen, med begeist­rede gjester ved alle bord, hektisk virk­somhet fra servi­tører som haster til og fra, og ikke så lite støy fra livlige samtaler over bordene.

Heiligen-Geist-Spital var det største sykehuset i Nord-Europa i middelalderen. Foto: © ReisDit.no

Heiligen-Geist-Spital var det største syke­huset i Nord-Europa i middel­al­deren. Foto: © ReisDit.no

Det er min siste dag reise i Europa – i morgen skal jeg kjøre til Kiel og ombord på Color Fantasy for å bringes hjem. Jeg span­derer en Lagavulin på meg selv, som en verdig avslut­ning på turen og gruer meg alle­rede til turen til Kiel i morgen – cirka 10 mil med spådd regn. På veien tilbake til hotellet er både Heiligen-Geist-Spital og Burgtor vakkert opplyst, og jeg tar en del bilder før jeg går over broen til hotellet.

Den flotte byporten Burgtor by night. Foto: © ReisDit.no

Den flotte byporten Burgtor by night. Foto: © ReisDit.no

God natt, Lübeck!

Dag 32 – Til Kiel og Color Line

Fredag 8. september

Det regner. Jeg pakker Harley’en opp i kjel­ler­ga­ra­sjen til Holiday Inn og legger i vei med navi­ga­sjonen på øret. Turen går greit i sammen­hen­gende regnvær, og når jeg ankommer blir det opphold, før jeg triller inn på fergen. Jeg kommer meg opp på lugaren og får skiftet til sivil. Så hviler jeg litt og tenker på alt det jeg har fått oppleve i løpet av de ukene jeg har vært under­veis. Til kvelds bestiller jeg bord på Color Fantasys utmer­kede buffet. Jeg senker skuld­rene og nyter bordets gleder helt til jeg erfarer sann­heten i ordtaket om at magen dess­verre blir mett før øynene.

Dag 33 – Oslo og hjem

Lørdag 9. september

Farvel Color Fantasy, og gjett om det er deilig å komme hjem. Rett i dusjen og over i mørk dress. Jeg skal i konfir­ma­sjon til ett av barne­barna mine. Takk for turen.