Cordoba

 

Mer om Cordoba

Cordobas gamleby er en av Europas aller største – typisk anda­lu­sisk med hvit­kalkede hus med dører og vinduer rammet inn i gult – i et virvar av smale og enda smalere smug på kryss og tvers. Cordobas histo­riske bydel er det største urbane området som er oppført på Unescos liste over Verdens­arven. Cordoba består av flere histo­riske lag, som er synlige over hele gamle­byen. La Mezquita – også kalt kate­dral-moskéen – ligger sentralt i Cordobas eldste bydel, rett ved den romerske broen. Rundt La Mezquita finner du den største konsen­tra­sjonen av histo­riske sever­dig­heter. I gamle­byen vil du finne mange små og noen få større plasser, hvor det er restau­ranter og kafeer med uten­dørs servering.

Cordoba har en typisk anda­lu­sisk gamleby med smale smug mellom hvit­kalkede hus. Legg merke til søylen på hjørnet av huset – kanskje fra romer­tiden. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Turistinformasjon

Cordobas turist­in­for­ma­sjoner finner du ved Alcazar de los Reyes Cris­tianos, på jern­bane­sta­sjonen – og på Plaza de las Tendillas, den viktigste møte­plassen for Cordobas innbyg­gere. Plaza de las Tendillas ligger i utkanten av gamle­byen, cirka 500 meter vest for Plaza de la Corre­dera, beskrevet i neste avsnitt. Cordobas gamleby omfatter utrolig mange flotte sever­dig­heter, og du er nødt til å foreta noen valg.

 

En av Cordobas mange og berømte patios – som oftest over­dådig pyntet med vakre blomster. Byen har et eget Patio-museum. Se lenger ned. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Mer om Cordobas historiske bydel – Plaza de la Corredera

Cordobas gamleby er full av historie og vakre plasser. Midt i denne histo­riske bydelen ligger Plaza de la Corre­dera, en stram og flott plass, ferdig­stilt på 1600-tallet og omgitt av arkader og bygninger i renes­sanse­stil. Opprin­nelig var dette stedet hoved­inn­gangen til et stort romersk amfi­teater etter modell av Colos­seum. Arkeo­lo­giske utgra­vinger har avdekket flotte mosa­ikker fra romertid, som nå er utstilt i Alcazar de los Reyes Cris­tianos. Plassen ble ryddet og utformet som de gamle anda­lu­siske gamleby-plas­sene, som nå Plaza de la Corre­dera er den eneste igjen av.

Plaza de la Corre­dera i den histo­riske bydelen er Cordobas største plass.

I eldre tider ble plassen brukt til tyre­fek­ting, auto-da-fé – offent­lige henret­telser under den spanske inkvi­si­sjonen sent på 1400-tallet, prokla­ma­sjoner, og som samlings- og møte­sted for byens befolk­ning. I dag er det en rekke restau­ranter med uten­dørs serve­ring her. Plaza de la Corre­dera har også et daglig frukt­marked, og et loppe­marked på lørdager. Plassen er rektan­gulær og måler 113 x 55 meter. Restene etter det flotte romerske tempelet ligger snaue 200 meter på over­siden av denne plassen.

Flere steder i Cordobas gamleby finner du tradi­sjo­nelle anda­lu­siske restau­ranter. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Gamlebyen – La Mezquita og det jødiske kvarteret

La Mezqita ble oppført mellom år 784–87 etter at Abd al Rahman grunnla det første emiratet i Cordoba i år 756. La Mezquita ligger i hjertet av Cordobas histo­riske bydel. Her ligger også de fleste restene etter den romerske byen, med broen, tempelet, teateret, mauso­leet, forum, amfi­tea­teret, samt restene av keiser­pa­lasset til Maxi­mian ved jern­bane­sta­sjonen, noen hundre meter vest­over, ved det arkeo­lo­giske utgra­vings­feltet Cerca­dilla. Deler av den romerske bymuren står frem­deles. På over­siden av La Mezquita finner du det omfat­tende jødiske kvar­teret – et av Europas største – som består av et mylder av smug på kryss og tvers, som Calleja de las Flores og Calleja del Pañuelo.

Inte­ri­ø­rene i Cordobas syna­goge er svært vakre og helt unike. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Her du kan se den berømte syna­gogen fra år 1315 og Det Sefar­diske Hus – i dag et museum til minne om de sefar­dene, jøder født på den iberiske halvøya, som utgjorde en stor og viktig del av Cordobas befolk­ning. Mye av nabo­laget rundt jøde­kvar­teret har et umis­kjen­nelig islamsk preg. Rett ved finner du Zoco – markedet, – en iberisk variant av arabernes souk. Det eldste huset her er for øvrig oppført på romerske grunnmurer.

La Mezquita – en gang var nesten hele den iberiske halvøya under­lagt muslimsk herredømme.

Mer om katedral-moskéen La Mezquita

La Mesquita er bygd og utvidet i flere omganger på en plass som har vært hellig siden romerne oppførte et Janus-tempel her – kanskje før det også. Visi­go­terne bygde en kirke her cirka år 600, Basi­lica San Vicente, som du frem­deles kan se portalen til, i muren rundt Mezquita. Den opprin­ne­lige moskébyg­ningen hadde et areal som var cirka 1/7 av dagens. Den første moskéen fra år 787 ble oppført vegg i vegg med kirken San Vicente, som ble benyttet av både kristne og muslimer, og som senere ble inte­grert i en større moské av Abd al Rahman Is etter­følger Abd al Rahman II i første halvdel av 800-tallet.

Over­gangen fra islamsk til kristen arki­tektur er gjen­nom­ført med smidighet og respekt. Foto: © Turismo Cordoba ESP.

I denne peri­oden fikk Mezquita en original, første­hånds kopi av Koranen, som ble oppbe­vart her sammen med en bein­rest av profeten Muhammed, noe som ga moskéen enorm prestisje og gjorde den til et pile­grimsmål for islamske troende.

Enda mer om katedral-moskéen La Mezquita

Neste etter­kommer, Abd al Rahman III – grunn­leg­geren av kali­fatet Cordoba i år 929 – ga moskéen en ny minaret, mens Al-Hakam II utvidet grunn­planen til nesten dobbel stør­relse med en vakker Mihrab i peri­oden mellom år 961 og 975.

Mihrab er en nisje i veggen som indi­kerer retningen mot Mekka.

Utrolig nok ble de enestå­ende mosa­ikk­ar­bei­dene i kuppelen utført av bysan­tinske hånd­ver­kere fra det kristne Øst-Romerske riket for å huse Koranen og Muham­meds reli­kvier. Foran Mihrab finner du Maksoureh, et forrom for kalifen og hans gjester, med prakt­fulle stuk­ka­turer og mosa­ikker. I år 971 ble La Mezquita ferdig­stilt slik du ser den i dag, med Patio de los Naranjos – appel­sin­hagen i borg­gården, og de enorme hallene med søyler og bueganger, som vi forbinder med Cordoba.

Kate­dral-moskeen La Mezquita har prakt­fulle søyle­haller med tofar­gede arabiske hesteskobuer.

Søylene er i stor grad hentet fra romerske og visi­go­tiske bygninger og gjen­brukt i moskéens haram, bønne­hal­lene. Mer enn 850 søyler av onyx, marmor og granitt bærer en skog av arabiske heste­sko­buer i rødt og hvitt og gjør et uutslet­telig inntrykk.

La Mezquita under kristent styre

Da de kristne i år 1236 tok tilbake makten over Cordoba, ved kong Ferdi­nand III av Castillia, ble La Mezquita stort sett stående uendret – man vigslet ganske enkelt bygningen til kristen kirke, og tok den i bruk som det. Etter­føl­geren kon Alfonso X lot oppføre et kongelig kapell og Villavi­ciosa-kapellet i siste halvdel av 1200-tallet.

Mesquita er en unik miks av kristen og islamsk arki­tektur. Se nøye på portalen – arabisk bue deko­rert med kristne geis­t­e­lige. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

De etter­føl­gende kongene skulle i tur og orden tilføre sine kristne endringer, blant annet ble mina­reten ombygd til klokke­tårn på 1300-tallet, der kirke­klok­kene fra Santiago de Compos­tela ble hengt opp. I løpet av 1500-tallet lot kongen av Castilla og Aragon, Carlos V, oppføre en kate­dral i renes­sanse­stil midt i moskéen, noe som bidro til å forstyrre den arki­tek­to­niske harmo­nien i La Mezquita. Koret fikk på 1600-tallet barokk utsmyk­ning – det samme gjorde det enorme klokke­tårnet. Sann­syn­ligvis bidro byggingen av kate­dralen til å bevare moskéen, ettersom den spanske inkvi­si­sjonen på denne tiden var på det mektigste.

Fra det barokke koret i den kristne kate­dralen inne i Cordobas Mesquita.

Mer om Cordobas historiske senter – Alcazar de los Reyes Cristianos

Litt lenger ned for den romerske broen, vest­over langs elven, finner du det svært vakre Alcázar de los Reyes Cris­tianos, Umayyad-dynas­tiets palass, bygd på 700-tallet på restene av en visi­go­tisk borg. Umayya­dene kom opprin­nelig fra Damaskus i Syria, hvor de hadde grunn­lagt det andre kalifat – et avgrenset område styrt av en islamsk reli­giøs leder – en kalif. Maurerne utvidet palasset med blant annet rennende vann og bassenger, hager med appel­sin­trær og det største biblio­teket i Vesten.

Alcázar de los Reyes Cris­tianos er opprin­nelig et arabisk palass, utformet som en oase med rennende vann og prakt­fulle hager.

Det betød ikke så rent lite – mye av den kjente litte­ra­turen var gått tapt med Romer­ri­kets fall. De greske filo­so­fenes skrifter var tatt vare på i den arabiske verden – også unntaksvis i klostre i Vest-Europa, men ennå ikke gjen­opp­daget og spredt. Maurerne spredte dem imid­lertid og tiltrakk seg lærde fra hele Europa, som samlet seg i det luksu­riøse og komfor­table Alcazar. Vann til badene og hagene ble for øvrig hentet via enorme mølle­hjul, som løftet vann i behol­dere fra elven og tømte dem i vann­ings­renner som førte inn til hagene i palasset. Flere av disse unike møllene kan frem­deles sees ved elven.

Mer om Alcázar de los Reyes Cristianos

Navnet Alcázar de los Reyes Cris­tianos fikk palasset først etter den kristne gjen­erob­ringen, som i Cordoba fant sted i år 1236. Alcazar var først et senter for inkvi­si­sjonen og ble ombygd av den kristne kong Alfonso XI av Castilla, som i år 1386 bygde videre på det som ikke var skjenket til biskopen.

De berømte hagene med bassenger sett fra Alcazae Reyes Cris­tianos. Foto: Jebulon / Wikipedia.

Han viste stor respekt for maurernes måte å bygge på, og full­førte ombyg­gingen i Mudéjar-stil, en fusjon mellom arabisk, jødisk og kristen arki­tektur. Arabernes livs­stil og arki­tektur ble dess­uten sett på som elegant og luksu­riøs blant øvrige euro­peere, og var derfor lite kontro­ver­siell i samtiden. Rett ved Alcazar finner du et annet viktig bygg, nemlig de konge­lige stal­lene, hvor anda­lu­siske hester ble alet opp. Her arran­geres det rytter­show av meget høy kvalitet. Cordoba er også kjent for sine patios – skygge­fulle gårdsrom, hvor man har plantet både appel­sin­trær og blomster. Turist­kon­toret arran­gerer omvis­ninger av Cordobas patios.

En av de berømte Patios i Cordobas gamleby, her omgjort til restaurant.

 

Gamlebyen og kalifatets bad

Nær stal­lene finner du kali­fa­tets bade­an­legg fra 900-tallet. Restene etter de arabiske badene ble oppdaget i år 1903, og heldigvis tildekket igjen. På 1960-tallet startet arkeo­loger utgra­vinger, og i dag er badene restau­rert. Badene har sann­syn­ligvis tilhørt Umayya­denes slott, og er meget omfangs­rike. Badene ligger ved Campo de los Santos Mártires. Et annet arabisk bad fra 900-tallet, bety­delig mindre, men likevel svært repre­sen­ta­tivt for hispano-arabisk arki­tektur, finner du i Calle Veláz­quez Bosco, rett ved La Mezquita. I dag er disse meget godt bevarte arabiske badene en del av et privathus, men er åpent for publikum mot en liten inngangs­av­gift. I dette området finner du også Plaza del Potro med den berømte Posada del Potro, en fontene med et anda­lu­sisk føll i sentrum, nevnt i Don Quijote. Ikke langt herfra finner du den gamle byporten Arco del Portillo.

Plaza del Proto med den berømte skulp­turen av føllet. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Den gamle bymuren, portene, tårnene, palassene og vannmøllene langs elven

Gamle­byen er delvis omgitt av de gamle romerske bymu­rene. Tre av de opprin­nelig 13 bypor­tene er frem­deles bevart, Puerta de Almo­dóvar, Puerta de Sevilla og Puerta del Puente. Almo­dóva­rene var et arabisk dynasti. Tårnene some er bevart heter Malmuerta-tårnet, Belén-tårnet, Port­hjørne-tårnet, Donceles-tårnet og Cala­horra-fest­nin­gens tårn. Cordoba har også mange gamle palasser spredt rundt i gamle­byen, som Palacio de Viana, Palacio de La Merced, Palacio de Orive, Palacio de Los Aguayo, Palacio Ebis­copal, Casa de Los Luna og det romerske Palacio del Empe­rador Maxi­miano. På vand­ringer i gamle­byen vil du ganske sikkert komme over flere enn de nevnte. Følg innfallsmetoden.

En av de gamle vann­møl­lene fra maurisk tid, som forsynte palas­sene med vann.

Langs Guadal­qui­virs bredder finner du også de gamle vann­møl­lene, som ble brukt til å male korn til mel i middel­al­deren. Flere av dem er bevart; Molio de Albolafia, Molio de Alegría, Molio de Carbo­nell, Molio de Casillas, Molio de Enmedio, Molio de Lope García, Molio de Martos, Molio de Pápalo, Molio de San Antonio, Molio de San Lorenzo  og Molio de San Rafael.

Madinat Al-Zahra – et maurisk praktanlegg rett utenfor Cordoba

I utkanten av Cordoba ligger det arkeo­lo­giske området med omfat­tende bygnings­rester etter den prakt­fulle palass­byen Madinat Al-Zahra – også kalt Medina Azahara, som i 2018 be oppført på Unescos liste over Verdensarven.

Madinat Al-Zahra – man får en idé om anleg­gets omfang når man kommer hit. Foto: Ole Vonk.

Dette enorme palass­an­legget ble påbe­gynt år 936 av Abd al Rahman III, som i år 929 løsrev Al-Andalus (Spania) fra moder­kali­fatet i Bagdad, og opprettet kali­fatet Cordoba – til sammen­lik­ning på høyden av viking­tiden nord i Europa. Medina Azahara sto ferdig cirka år 955 i en prakt som kun Alhambra kunne måle seg med, og ble det admi­ni­stra­tive og poli­tiske senteret for Al-Andalus resten av 900-tallet til år 1010. Da førte interne stri­dig­heter  til palass­byens ødeleg­gelse. Umayyad-dynas­tiet mistet etter 20 års nedgangs­tider, splid og intriger makten. Under den siste kalifen av Cordoba, Hisam III ble Al-Andalus i år 1031 oppløst og delt opp i en rekke selv­styrte taifa’er.

Madinat Al-Zahra – palasset ligger i terrasser og har vært enormt i utstrek­ning. Foto: Ole Vonk.

Madinat Al-Zahra – palassbyen

Madinat Al-Zahra ble oppført i tre etasjer med alle tenkelig eksklu­sive bygge­ma­te­rialer, som marmor, alabast, gull, sølv, elfenben – kort sagt alt som kunne skaffes fra Afrika, Asia og Europa. Palass­byen Al-Zahra besto av en stor moské, kali­fens palass, flotte hager, boliger til admi­ni­stra­sjonen, bad, møte­haller etc. Al-Zahra ble gjen­opp­daget i år 1911 og er i dag en meget viktig kultur-sever­dighet i Cordoba. Så langt er kun cirka en tiendedel av anlegget innenfor murene utgravd. Arbeidet med å grave ut og restau­rere Al-Zahra pågår konti­nu­erlig. Hver formiddag og etter­middag arran­geres det buss­turer fra Cordoba sentrum med retur etter noen timer.

Madinat A‑Zahra – et moderne museum doku­men­terer palasset med en mengde arkeo­lo­giske funn. Foto: Ole Vonk.

Litt om Cordobas tidligste historie

For å forstå Cordobas fortids­minner kan det være greit å kjenne byens historie, i grove trekk. Cordoba ble oppdaget og bosatt av føni­kere, en gang rundt år 800 før Kristus. Føni­kerne, som opprin­nelig kom fra dagens Libanon, var et handels- og sjøfarts­folk som var de første til å grunn­legge kolo­nier langs hele Middel­havet. Den viktigste kolo­nien, som senere vokste seg til å bli en stor­makt, var Kartago i dagens Tunisia. Herfra vet at byen Cadiz ble grunn­lagt rundt år 800, da det eksis­terte en boset­ning, som tilhørte den såkalte Tartessos-kulturen, som alle­rede hadde vært i kontakt med og drevet handel med føni­kere i et par, tre århundrer. I Tartessos-området impor­terte man tinn fra Stor­bri­tannia, og var derfor viktig for bronse­pro­duk­sjonen rundt Middel­havet, hvor det er spar­somme fore­komster av tinn. Elven Guadal­quivir, som munner ut i nærheten av Cadiz, var seilbar helt opp til Cordoba på den tiden. Navnet Kart-Juba fikk byen av en (fønikisk)-kartagiske gene­ralen Hamilcar Barca, som levde i det 3. århundret før Kristus, etter en hærfører ved navn Juba som ble drept i et slag her. General Barca var sentral i den første Puner­kirgen (år 264–241 f Kr) mellom Roma og Kartago og faren til Hann­ibal med elefantene.

En heftig romersk sarkofag er utstilt i Alcazar. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Cordoba og romerne

Romerne erobret området og boset­ningen i år 206 før Kristus. I år 169 før Kristus anla den romerske konsulen Marcus Clau­dius Marcellus en koloni ved siden av den opprin­ne­lige boset­ningen, der elven Guadal­quivir gjør en brå sving. Byen ble beleiret av den iberiske stammen lusi­ta­nerne mellom år 143 og 141, ledet av Viriato, som på latin ble kalt Viriatus, som forsøkte å bekjempe den romerske inva­sjonen av den vest­lige delen av den iberiske halvøya. Vi vet fra skrift­lige kilder at Cordoba hadde et forum i år 113 før Kristus, ved restene av tempelet foran rådhuset, nær ved Plaza de la Corre­dera. Tempelet utgjorde sammen med Circus Maximus det provin­si­elle forum i Cordoba, eller Corduba, som romerne selv kalte hoved­staden i provinsen Hispania Ulterior.

Den romerske broen i all sin prakt. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Mer om romerne og Cordoba

Under den repub­li­kanske romer­tiden opplevde Cordoba sterk vekst, bare brutt av Cæsars tropper, som tok byen fra en annen romersk konsul og stats­mann, nemlig Pompeius Magnus. Cæsar vant slaget ved Munda den 17. mars år 45 før Kristus, og reiste i triumf til Roma og erklærte seg diktator. Cæsar ga sine beste offi­serer og soldater land her, noe som førte til oppgangs­tider for byen. Mange offent­lige bygg ble oppført, og den stra­te­giske belig­gen­heten ved elven Guadal­quivir gjorde Cordoba til et viktig sentrum for handel mellom innlandet og kyst­byene. Det er nylig oppdaget rester etter et amfi­teater og templer, som det beskrevet i forrige avsnitt, i Calle Claudio Marcelo ved Plaza de la Corredera.

Restene etter det romerske Templo Claudio Marcelo. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Cordoba og slutten på Romerriket

Etter at Hispalis (Sevilla) ble romernes provins­ho­ved­stad, begynte Cordoba å forfalle. Da Romer­ri­kets peri­fere områder kollapset på begyn­nelsen av 400-tallet her, erobret germanske stammer som vanda­lene og suevene byen i år 409. I år 465 kom Visi­go­terne, og de ble til år 711, kun avbrutt av det østro­merske bysan­tinske riket, som på slutten 500-tallet og begyn­nelsen av 600-tallet hadde erobret deler av den iberiske halvøya. Visi­go­terne var kristne stammer fra Nord-Europa, som erobret store områder av dagens Frank­rike, Spania og Portugal i kjøl­vannet av Romer­ri­kets fall og de påføl­gende folke­vand­rin­gene. Både Sevilla og Italica har omfat­tende fortids­minner fra Romertiden.

Visi­go­terne kom nordfra og det speku­leres om tilknyt­ning til Skan­di­navia – de slo egne mynter – både under kong Liuvi­gild, som regjerte fra 569 til 586, og senere. Kilde: Wikipedia.

Mer om Cordoba i tidlig middelalder – maurerne kommer

I år 711 skjedde det noe som skulle ryste Europa og prege den iberiske halvøya i mer enn 500 år. Fra Nord-Afrika strømmet det arabere og maurere inn over Spania og Portugal, over Gibral­tar­stredet og nord­over. De islamske maurerne møtte liten motstand, og Visi­go­terne ble fordrevet.

Puerto de Almod­ovar er et flott stykke maurisk arki­tektur. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Meste­parten av den iberiske halvøya forble maurisk (arabisk) i peri­oden 711 til 1263 og fikk navnet navnet Al-Andalus. I år 718 var meste­parten av dagens Spania og Portugal under maurisk islamsk styre. I Cordoba ble det grunn­lagt et mektig kalifat, som ble senteret for den kultu­relle og kunst­ne­riske hoved­staden i regionen, som i dag heter Anda­lucia. Hit kom arabiske lærde innen mate­ma­tikk, navi­ga­sjon, astro­nomi, filo­sofi, natur­vi­ten­skap og medisin. Det ble bygd og deko­rert mer enn 300 moskeer i Cordoba, i den spesi­elle arabiske arki­tek­turen, ikke minst den enorme moskeen Mezquita. Det mauriske Spania ble sett på som en lysende og avan­sert kultur i Europas tidlige middelalder.

Muralles del Alcazar – murene ble oppført under maurisk styre. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Maurisk dominans med indre konflikter

Selv om vi snakker om maurerne som en enhetlig domi­ne­rende hers­ker­klasse, så var det mye indre strid mellom forskjel­lige mauriske og arabiske fami­lier. Cirka år 750 ble for eksempel hele fami­lien til Abn al Rahman, Umayyad-dynas­tiet, drept i Syria, mens han klarte å unnslippe ved å flykte til Cordoba. Her nedkjempet han den arabiske guver­nøren Yusuf al-Fihri, tok makten og erklærte Cordoba for emirat i år 756. Umayyad-dynas­tiet skulle beholde makten helt frem til år 1031, og har etter­latt seg stor­slått arki­tektur både i Cordoba og rett utenfor i Medina Azahara. De siste maure­riske mili­tære styr­kene i Al-Anda­luse (Spania) ble nedkjempet i Granada i år 1492. Cordoba har også vært et viktig senter for jødene. Få med deg den unike jødiske syna­gogen fra 1350, med anda­lu­siske utskjæ­ringer og hebraisk tekst.

La Mesquita i kvelds­lyset – legg merke til de flotte dekor-reli­ef­fene. Foto: © Turis­moCor­doba ESP.

Det jødiske Cordoba

Samtidig med Cordoba-kali­fa­tets mauriske, islamske gull­alder, opplevde den jødiske befolk­ningen også sterk frem­gang og gode tider i byen. Den jødiske skrift­lærde Hasdai Ibn Shaprut (915–970) av velstå­ende familie fra Jaen, ble tilknyttet kali­fens hoff i Cordoba på grunn av sine kunn­skaper i arabisk, latin og hebraisk. I tillegg var Hasdai utdannet lege med kjenn­skap til jus. Hasdai nøt stor respekt ved kali­fa­tets hoff og gjennom hans virke ble Cordoba et attrak­tivt sted for jøder å etab­lere seg. Hasdai etab­lerte et senter for studier av Talmud, og kjøpte kopier av gamle tekster fra Baby­lonia, som ble bragt til Cordoba. Cordoba ble nå jødenes viktigste lære­senter i Europa.

Fra det spen­nende jøde­kvar­teret som starter på innsiden av Puerta de Almod­ovar. Foto: Américo Tole­dano / Wikipedia.

Mer om jødenes Cordoba

Det velstå­ende og livlige jødiske samfunnet holdt til rett ved siden av Mezquita, og levde beskyttet av Umayyad-dynas­tiets kalifer, som utviste en tole­ranse overfor anner­ledes troende – også kristne – som vi i dag har vans­kelig for å forstå. Jødene opplevde, som resten av Cordoba, nedgangs­tider etter at Almod­ovar-dynas­tiet tok makten i år 1031, og fikk senere enda dårli­gere livs­vilkår etter at Almohad-dynas­tiet erobret makten over Cordoba i år 1147. Da den kristne kong Ferdi­nand III gjen­erobret Cordoba i år 1236, opplevde det jødiske samfunnet igjen økt tole­ranse og fikk tilbake sitt selv­styre slik det var under maurerne på 900-tallet. I år 1315 bygde Simon Majeb den berømte syna­gogen, som frem­deles står så godt som uendret.

Rett innenfor Puerta de Almo­dóvar finner du Casa el Mala­cara-Cordoba. Foto: Jose.Madrid / Wikipedia.

Litt om jødekvarterets historie

På 1340-tallet sendte paven ut anti­se­mit­tiske buller, og i 1391 ble jøde­kvar­talet stormet av en rasende mobb. Murene i øst og sør ble revet og de to bypor­tene ødelagt og fjernet. Nå ble jødene kalt en skan­dale mot kris­ten­dommen. Jødene opplevde stadig dårli­gere kår, og på slutten av 1400-tallet ble de gjen­stand for regel­rette forføl­gelser av inkvi­si­sjonen. Kong Ferdi­nand og dron­ning Isabel ga jødene valget mellom å bekjenne seg til kris­ten­dommen eller å forlate Cordoba. I år 1480 ble alle jøder forvist fra Cordoba, i år 1492 fra hele Spania. Etter utdri­velsen av jødene i år 1480, ble syna­go­gens mudejar-reli­ef­fene dekket til og bygningen i tur og orden brukt som rabies-hospital, sete for byens skoma­ker­laug og til slutt på 1800-tallet som barneskolebygning.

Kart som viser hvor de sefar­diske jødene valgte å bosette seg etter at de ble kastet ut fra Spania. Kilde: Wikipedia.

Jødenes Cordoba

Det siste kjente kvar­teret bebodd av jøder i Cordoba, var avdelt og beskyttet av høye murer på alle kanter. Dette lå innenfor trian­gelet av bymu­rene fra Almod­ovar-porten til de arabiske badene på nord­siden av muren rundt Alcazar – gatene Calle Manri­quez og Calle Deanes – og Calle Almanzor. Rett på utsiden av Almod­ovar-porten var det en gang en jødisk grav­plass. Mange av fami­liene som rømte fra Cordoba, låste dørene og tok med seg nøklene, noe som pussig nok har bidratt til at enkelte jødiske hus er bevart til den dag i dag.

Litt om mudéjar-arkitektur

I kunst­his­to­rien bruker man begre­pene mudéjar-kunst og mudéjar-arki­tektur. Mudéjar betyr skatte­pliktig eller under­sått, og var en beteg­nelse på muslimer som fikk lov til å bli igjen i Spania, spesielt i Castillia, men også i Anda­lusia og Aragon, etter at Iberia-halvøya i 1492 var full­stendig gjen­erobret av kristne. Mudéjdar-arki­tek­turen kjenne­tegnes med bruk av fler­far­gede mosa­ikker i intri­kate mønstre – gjen­tatte geomet­riske mønstre og kalli­grafi – på tekstiler, i trear­beider og i mur, både utvendig på kirke­tårn og innvendig på gulv, vegger og i himlinger. Pussig nok ble denne arki­tek­turen benyttet helt frem til begyn­nelsen av 1600-tallet, mer enn hundre år etter at det muslimske styret hadde kapi­tu­lert og forlatt Spania. Mudéjdar-arki­tektur finnes i hovedsak i Spania, først og fremst i Toledo, Teruel, Burgos, Sevilla og Zara­goza. Mudéjar-arki­tektur finnes per defi­ni­sjon kun på den iberiske halvøy i Portugal og Spania, selv om mange av de arabisk-inspi­rerte arki­tek­to­niske særpre­gene også opptrer andre steder – blant annet i Palermo på Sicilia, der også norman­ner­kon­gene på 1100-tallet var fasci­nert av og lot seg påvirke av arabisk kunst. Mudéjar-arki­tek­turen er til stede i bygninger i både romansk, gotisk og renes­sanse­stil på den iberiske halvøya.