Granada

Mer om Granada

Granada har en gamleby som er helt enestå­ende, selv til Spania og Anda­lucia å være. Her finner du den flotte kate­dralen i renes­sanse­stil, omgitt et mylder av smale smug og gater. To store plasser nær kate­dralen utgjør viktige møte­steder for både fast­bo­ende og besø­kende – Plaza Bib-Rambla og Plaza Nueva – den sist nevnte nærmest Albayzín og åsryggen som Alhambra og Gene­ra­life ligger på. Mellom gamle­byen Albayzin, også kalt Albaicín, og Alhambra finner du spen­nende og idyl­liske strøk langs den vesle elven Darro med svært gammel bebyg­gelse. Det er et must å spasere langs Carrera del Darro som går over i Paseo del Tristes ved det arkeo­lo­giske museet.

Litt om Granadas gamleby

Plaza Nuevo er et ypperlig utgangs­punkt for å utforske gamle­byen. Når du står på denne plassen, er nemlig mange av de viktigste histo­riske sever­dig­he­tene bare et stein­kast unna: Kate­dralen, Capilla Real, Palacio de la Madraza, Corral del Carbon og Casa de los Tiros. Alle blir beskrevet i egne avsnitt nedenfor.

I direkte tilknyt­ning til Plaza Nueva finner du dess­uten renes­sanse­kirken Santa Ana og kansel­li­byg­ningen Chan­cel­leria, påbe­gynt midt på 1500-tallet og full­ført i år 1587. Fra Plaza Nueva leder Cuesta de Gomérez opp til byens udis­ku­ta­belt mest popu­lære sever­dig­heter Alhambra og Gene­ra­life. Fra høyden hvor disse to perlene befinner seg, kan du for øvrig se rett over til Albaicín – den gamle arabiske bydelen, som slett ikke skal under­vur­deres hva angår severdigheter.

Litt om Granadas historiske bakgrunn

Granada var maurernes siste bastion i Spania. 781 år etter at denne byen i Anda­lucia ble erobret av mauriske muslimer, ble emiratet av samme navn beseiret av kristne i år 1492. Da hadde byen opplevd en gull­alder med handel, hånd­verks­pro­duk­sjon, jord­bruk, skoler og viten­skap, som var uten side­stykke i det øvrige Vest-Europa. Emiratet Granada kunne også by på utdan­ning, gate­be­lys­ning og vann­for­sy­ning for de bedre stilte. Byen tiltrakk seg både jøder, kristne og var et av Europas aller viktigste kultu­relle sentre. Mer om Granadas historie i egne avsnitt på slutten av denne guiden.

Albaicín og Unescos liste over Verdensarven

Mange tror at Granadas oppfø­ring på Unescos Verdensarv kun knytter seg til Alhambra og Gene­ra­life. Det er ikke riktig. Også den eldgamle bydelen Albaicín er en del av Unescos Verdensarv. Albaicín vitner frem­deles om den middel­al­derske mauriske arki­tek­turen og livs­stilen. Her kan du frem­deles oppleve 13–1400-tallets arki­tektur gjennom både form, mate­rialer og farge­bruk. Albaicín gjen­nom­gikk pussig nok ingen større endringer på slutten av 1400-tallet og utover 1500-tallet etter den kristne gjen­erob­ringen i år 1492, som ble gjen­nom­ført i regi av dron­ning Isabel og kong Fernando den I.

Bydelen ble tilpasset den kristne leve­måten gjennom at det ble reist kirker, og over­levde for øvrig som et bemer­kel­ses­verdig eksempel på en typisk spansk-maurisk by. Til tross for utvik­lingen som fulgte den kristne erob­ringen med utdri­velse av de jødene som nektet å la seg kristne i år 1492, og noen år senere, i år 1502, fordri­velsen av muslimske maurere. Vi skal ikke glemme at det reli­giøse klimaet i det øvrige Spania var meget strengt på denne tiden. Motre­for­ma­sjonen, svaret på Luthers refor­ma­sjons­be­ve­gelse som fikk sitt gjen­nom­brudd i år 1517 i Tysk­land, 1527 i Sverige og 1537 i Norge, var sterkt merkbar gjennom den spanske inkvi­si­sjonen. Denne brutale motbe­ve­gelsen startet i år 1478 i Castilla, og regen­tene Isabel og Ferdi­nand skulle begeistret være pådri­vere i all den besti­alske grusomhet man kan fore­stille seg. Arkeo­lo­giske utgra­vinger har for øvrig vist at åssiden der Albaicín ligger, uavbrutt har vært bebodd siden romer­tiden. Mer om det lenger ned under avsnittet Granadas historie.

Mer om Granadas gamleby – Albaicín

En spasertur på noen hundre meter vil ta deg forbi mange sever­dig­heter i den gamle bydelen Albaicín. Hvis vi tar utgangs­punkt i Plaza Nueva og vandrer mot elven Darro, så møter du aller første kirken Iglesia Santa Ana fra 1500-tallet i mudéjar­stil. Kirken har en fin portal i såkalt plateresk stil – avledet av ordet sølv­smed på spansk – en retning innen spansk renes­sanse, som innebar komplekse mønstre som minner om sølv­tråd-orna­menter eller fili­grans – blandet med mudéjar-stilen og gotiske elementer, samt innslag av itali­ensk nyre­nes­sanse. Dette høres kompli­sert ut, og nettopp slik er denne stilen.

Fra Santa Ana går du over til Carrera del Darro, et middel­al­der­smug som følger den vesle elven Darro. Når du ser opp til høyre herfra, så troner fest­nings­ver­kene til Alhambra langs skrenten ned mot elven, på den andre siden av den vesle elven Darro.

Albaicín og El Bañuelo – de arabiske badene

Når vi spaserer langs Carrera del Darro med kløften og elven på høyre hånd, er det lett å bli ført mange århundrer tilbake. Her er lite forandret. Noe av det første du møter er middel­al­dersk stein­byg­ger­kunst i form av en bro over kløften, som tar opp i seg høyde­for­skjellen mellom den ene og den andre siden av elve­kløften. Få meter etter at du har passert broen, kommer du til tverr­gaten Banuelo, som leder opp til den vesle Plaza Cónception.

På gate­hjørnet ved elven ligger de gamle arabiske badene fra 1.000-tallet, som vitner om arabisk bygge­kunst på sitt vakreste og mest funk­sjo­nelle. De nyde­lige heste­sko­s­øy­lene bærer et tak som er gjen­nom­hullet av lysåp­ninger – noen av dem stjerne­for­mede. Enkelt, virk­nings­fullt og nesten poetisk vakkert. Dersom du ønsker å oppleve et arabisk bad, kan du for en inngangs­penge på cirka kr 200,- oppleve dette på den andre siden av Darro. I Calla Santa Ana, rett på nedsiden av Alhambra, er det gjen­opp­bygd et arabisk bad som i dag drives kommersielt.

Convento de Santa Catalina

Et stein­kast lenger opp langs Carrera del Darro kommer vi til en kristen bygning oppført etter gjen­erob­ringen – nemlig Convento de Santa Cata­lina, et kloster som ble grunn­lagt i år 1521, med andre ord under høyre­nes­sansen, etter at troende jøder og muslimer var kastet ut av byen og landet.

Klos­teret er i dag museum og åpent for publikum. Dette domi­ni­ka­ner­klos­teret ble grunn­lagt av enken til tidli­gere sekretær for de katolske monar­kene, Hernando de Zafra. Han sørget på forbil­ledlig og frem­synt vis for å inte­grere de mauriske husene i den nye bygningen, som ble donert til klos­teret av de katolske monar­kene. Klos­ter­an­legget er struk­tu­rert rundt flere gårds­plasser og er det viktigste eksem­pelet på fusjonen mellom 1500-talls spansk renes­sanse­ar­ki­tektur og maurisk arki­tektur.  Klos­teret ble skadet i en brann i år 1678, og fikk under gjen­opp­byg­gingen tilført en inter­es­sant barokk dekor.

Museo Arqueológico og Sacromonte

Nederst i Calle Gloria, der denne vesle gaten munner ut i Carrera del Darro, finner du Granadas arkeo­lo­giske museum, som holder til i renes­sanse­pa­léet Casa de Castril. Bygningen er i seg selv en sever­dighet og har blant annet en portal i plateresk stil. Utstil­lin­gene omfatter arkeo­lo­giske funn fra iberiske og føni­kiske boset­ninger til romer­tiden – det vil si fra de første boset­nin­gene flere tusen år tilbake, via føni­kernes handels­reiser sjøveien i det første årtu­senet før Kistus, til romer­tiden i århund­rene før og etter begyn­nelsen av vår tids­reg­ning. Herfra fort­setter Carrara del Darro oppover mot Sacro­monte, men skifter navn til Passeo de los Tristes. Sacro­monte – det hellige fjellet – har i mange hundre år vært tilholds­sted for sigøy­nere, som frem­deles bor i huler her. På Sacro­monte finner du også et gammelt bene­dik­ti­ner­kloster, Abadia Sacro­monte, som i dag er museum.

Tilbake til Albaicín – opp i høyden

Hvis du tar til venstre ved det arkeo­lo­giske museet og går opp smuget Calle Gloria, kommer du opp til en smal hoved­gate – snarere hoved­smug – nemlig Calle San Juan de los Reyes, hvor du finner en kirke av samme navn. Herfra kan du krysse denne gaten og gå videre oppover til kirken San Nicolás, en av de første som ble bygd etter gjen­erob­ringen i år 1492, og slik sett ikke spesielt gammel i euro­peisk sammenheng.

Her oppe har du flott utsikt over Granada, og ikke minst over til Alhambra. Mange glemmer at de er omgitt av helt unik maurisk-spansk arki­tektur her øverst i Albaicín, og er mest opptatt av utsikten til Alhambra. Vær klar over at dere kan rusle ned mot sentrum også langs Camino Nuevo de San Nicolas, som et par hundre meter vest­over passerer klos­teret Convento de Santa Isabel. En intakt del av de gamle bymu­rene ligger rett bakenfor klos­teret.  Merk deg at det er masse godbiter å finne for deg som har øynene med deg. Ta en avstikker inn i smugene, bruk øynene høyt og lavt – det du ser av arki­tektur og bygge­kunst her i Albaicín er helt unikt. Dersom du velger å rusle ned igjen til Calle San Juan de los Reyes, kan du følge denne ned mot Plaza Nuevo og flere stor­ar­tede severdigheter.

Cathedrale

Kate­dralen ligger midt i Granadas gamle bysenter, omgitt av et virvar av smale smug. Vi befinner oss bare et par kvar­taler fra Plaza Nueva. Foran kate­dralen ligger en plass, som gir deg mulighet til å se denne under­lige kirke­fa­saden skik­kelig. Kate­dralen ble påbe­gynt i år 1532 i gotisk stil, men ble full­ført av renes­sanse­ar­ki­tekten Diego de Siloé. Kate­dralen er en femskipet basi­lika med to høye falske tverr­skip og har nyde­lige inte­ri­ører i hvit marmor med gull­for­gylte detaljer. Diego de Siloé hadde en utford­ring da han tok over kate­dralen med den gotiske grunn­planen. Han fant imid­lertid en måte å forene basi­li­kaen med det enorme sirku­lære koret, og høstet aner­kjen­nelse av samti­dens kolle­gaer for det. Koret er kanskje det som virkelig under­streker bygnin­gens storhet – kuppelen er deko­rert med nyde­lige blyglass­vin­duer og skulp­turer, samt male­rier av Alonso Cano. Korsto­lene er i plateresk stil. Kate­dralen er orien­tert sør-nord, med korav­slut­ningen eller «hoved­ka­pellet», som det kalles her, mot nord.

Den under­lige sørfa­saden er i barokk stil, med tre portaler som er rammet inn av støtte­pi­larer, noe som gir fasaden tre enorme verti­kale nisjer med buer øverst. Fasade­por­ta­lene er hver for seg kunst­ne­riske mester­verk. Kate­dralen omkranses av side­ka­peller, også rundt korav­slut­ningen. Det viktigste av dem, Capilla Real, var reist før selve kate­dralen, som ble oppført på restene av en moské. Capilla Real dekker omtrent halv­parten av kate­dra­lens østvegg, sammen med sakra­ment, vare­børsen La Lonja, og kate­dra­lens museum. Mot nord utgjør et sakristi en utstikker, mellom Capilla Real og korav­slut­ningen. Se tegning.

Litt om Capilla Real

Det viktige og symbol­tunge kapellet Capilla Real ble grunn­lagt den 13. september år 1504 som et grav­ka­pell for de katolske monar­kene. Med det bestemte dron­ning Isabella og kong Ferdi­nand at Granada skulle bli deres siste hvile­sted. Det under­streker betyd­ningen av gjen­erob­ringen av Granada fra de muslimske maurerne, som grunn­laget for et nytt spansk katolsk konge­dømme. Dron­ningen døde i november 1504, få måneder før arbei­dene ble påbe­gynt i år 1505, og kongen i år 1516 bare måneder før kapellet sto ferdig i år 1517, dedi­kert til Johannes døperen og Johannes Evan­ge­listen. Deres levninger ble etter deres ønske oppbe­vart i St Fernando-klos­teret ved Alhambra frem til år 1521, da de ble over­ført til Capilla Real.

Fra kate­dralen leder en flott portal i isabel­linsk stil, også kalt mudéjar­stil, inn til Capilla Real. Dette kapellet er delt på midten av et vakkert, gull­for­gylt gitter med utsøkte deko­ra­sjoner, toppet av en rekke forgylte med skulp­turer og orna­menter. De konge­lige sarko­fa­gene innenfor gitter­veggen er hugd i Carrara-marmor, og i enden av kapellet står det over­då­dige, gull­be­lagte alteret.

Palazio de la Madraza og Corral del Carbón

Vis-à-vis Capilla Real finner du en inter­es­sant bygning fra maurisk tid, nemlig Palazio de la Madraza – tidli­gere det arabiske univer­si­tetet, senere benyttet som byens rådhus – i dag innlemmet som en del av Granadas univer­sitet. Spesielt severdig er bygnings mauriske sal, som har en nydelig deko­rert mihrab – en bønne­nisje, slik du også finner i islamske moskeer.

Bygningen er åpen for publikum. Det er ikke tilfeldig at Capilla Real ble bygd ved siden av. Et par stein­kast unna, ikke langt fra plassen Plaza Isabella la Cato­lica, finner du Corral del Carbón – som opprin­nelig het «Alhón­diga Gigida» – en stor handels- og lager­byg­ning fra maurisk tid. Bygningen ble oppført tidlig på 1300-tallet og bevart slik den har stått gjennom 700 år, den eneste av sitt slag i Spania, og det sier ikke lite. Under kristen tid ble den brukt som både teater og børs for kull­handel – derav av navnet Corral del Carbón. I dag finner du et kultur­senter her sammen med kunst- og hånd­verks­bu­tikker. Spesielt er hoved­por­talen flott, med sin heste­sko­for­mede buer. Foran finner du en basar som selger klær.

Alcaicería, Plaza Bib-Rambla og Casa de los Tiros

Alcai­cería er navnet på en rekon­struert maurisk basar som brant ned i 1840-årene. Denne utgjør i dag et viktig og vitalt butikk­senter i gamle­byen, og har i høyeste grad et nord-afri­kansk preg med ditto atmo­sfære. Plaza Bib-Rambla er en av de livlige plas­sene i gamle­byen. Her og i gatene rundt kate­dralen finner du mange spise­steder, både restau­ranter og tapas­barer. Videre i retning av Alhambra, ved Calla Cava­neras, finner du nok et meget inter­es­sant bygg med boksta­velig mye historie i veggene, nemlig Casa de los Tiros.

Tiros betyr skudd, og henviser til musket­tene som stikker ut fra bryst­vernet. Bygningen er i tre etasjer innredet med forskjel­lige histo­riske temaer. Bygningen ble oppført tidlig på 1500-tallet i mudéjar­stil, og tilhørte den spanske fami­lien som fikk tildelt palasset Gene­ra­life som takk for mili­tære bragder under Recon­quista – den kristne katolske gjen­erob­ringen i år 1492. Taket i tredje etasje er alene verd et besøk her; med tunge bjelker deko­rert, utskåret og malt med portretter og tekster i gullskrift.

Alhambra – Granadas mest berømte historiske severdighet

Alhambra er et under – ikke minst fordi anlegget i stor grad er bevart slik det var uner maurisk tid. Navnet kommer av det arabiske Al Qal’a al-Hamrá, som betyr «den røde festningen».

Den første delen av anlegget, Alcazaba, ble bygd som et rent fest­nings­verk på 800-tallet. Senere tilkom dagens palass, som ble bygd på 1400-tallet. Da hadde Alhambra alle­rede tre palasser, et tyrkisk bad og rennende vann som ble hentet opp fra Darro-elven ved hjelp av vann­møller. Senere, da gjen­erob­ringen i år 1492 var et faktum, flyttet de katolske seier­her­rene ved kong Ferdi­nand og dron­ning Isabel inn i palasset, utrolig nok uten å gjøre nevne­ver­dige endringer.

Mer om Alhambra

Det mauriske Alhambra, slik du møter det i dag, består av tre hoved­deler – Alcazaba, Casas Reales og Gene­ra­life. Alcazaba er den nederste delen av høyden hvor de eldste fest­nings­ver­kene ligger, mens Casas Reales er den delen av det mauriske kastellet som ligger inntil det ganske ruvende og domi­ne­rende palasset, som Carlos V bygde i år 1526 i renes­sanse­stil, kloss opptil og oppe på deler av Alhambra, som ble fjernet for å gi plass.

Det ligger mye symbo­likk også her – kato­li­sis­mens ende­lige seier over islam, som hadde vært til stede her og utøvd makt i hele 781 år. Helt øverst på høyden ligger Gene­ra­life, nasrid-kongenes sommer­pa­lass – et nydelig anlegg med boliger, hager og bassenger. La oss ta dem for oss én for én.

Alcazaba – det eldste festningsverket

Det første du passerer når du rusler opp Questa de Gomerez fra Plaza Nuevo, er Alcazaba på venstre hånd. Fra websiden alhambradegranada.org har vi funnet et meget nyttig inter­ak­tivt kart, til venstre i menyen, hvor du kan zoome inn på de forskjel­lige delene av høyden – inklu­sive Alcazaba.

Her vil du se at flere av de opprin­ne­lige tårnene fra 800- og 900-tallet er intakte, mens bare grunn­mu­rene av andre bygninger står igjen. Her kan du nyte en fantas­tisk utsikt over sentrum av Granada og den mauriske gamle­byen Albaicín. Du vil også kunne danne deg et bilde av hvilket ypperlig utgangs­punkt denne høyden er for mili­tært forsvar.

Alhambra – Casa Reales

Casas Reales betyr kongens hus eller de konge­lige husene. For å komme inn i Alhambra må du passere porten Puerto de la Justicia, som ligger foran det ruvende firkan­tede renes­sanse­pa­lasset til kong Carlos den V, som med sin massive form bryter med den lekende, drøm­me­ak­tige arabiske arki­tek­turen, som kjenne­tegner Alhambra. Mer om det under avsnittet om Carlos den V.s renes­sanse­pa­lass. Åsryggen som Alhambra ligger på er avlang og strekker seg i akse øst – vest, med Alcazara i vest mot sentrum av Granada, mens Gera­life øst for Alhambra er orien­tert i en akse mer i retning sør-nord.

Palasset ble oppført under nasri­dene, Granadas mauriske hers­kere i peri­oden år 1238 til 1492 – det siste islamske dynasti i Spania og Europa. Nasride-dynas­tiet besto av 25 hers­kere som i ubrutt rekke­følge forvaltet den stadig mer innskren­kede makten i Al-Andalus i Sør-Spania gjennom disse 254 årene. Nasri­dene ønsket å skape et paradis på jord, samtidig som Alhambra skulle fremstå som en makt­de­mon­stra­sjon. Dette underet av et palass er bygd med enkle mate­rialer – her er alt skapt av murstein, gips og tømmer.

Mer om Alhambras Casas Reales

Casa Reales er den delen av Alhambra som beskrives med de mest blomst­rende adjek­ti­vene, og det er ikke uten grunn. Maurerne hadde en sterk fasci­na­sjon for bruk av vann, og kombi­nerte bassen­gene og fontene med søyler, forhaller, hager og skygge­fulle patios – alt sammen­smeltet i fantasi­full varia­sjon og arki­tek­to­nisk harmoni.

Casas Reales består av tre avde­linger: Den første er Palacio de Comares med den kjente plassen Patio de los Arrayanes, et avlangt basseng­om­råde flan­kert av myrte­hekker, som ligger på tvers av øst-vest-aksen som Alhambra er bygd på. Fra inngangen kommer du inn i en liten søyle­for­hall i den ene enden av bassenget, hvor du har utsyn mot søyle­for­hallen i den andre enden av bassenget. Denne leder til Sala de Barca med et tak formet som et skips­skrog, som leder videre til den prakt­fulle tron­salen Salón de Emba­ja­dores, (Ambas­sa­dø­renes hall) oppført i årene 1433–54.

I Salón de Emba­ja­dores er veggene dekket med inskrip­sjoner fra Koranen, mens taket er satt sammen av mer enn 8 tusen trebiter, som illu­derer den syvende himmel. Her mottok kongen sine ministre og sendebud fra frem­mede steder, alltid sittende med ryggen mot lyset, slik at han kun fremsto som en silhuett for den besø­kende. Vi har nå sett på den offi­si­elle avde­lingen av kongens residens.

Alhambra og Casas Reales – Palacio de Mexuar

Palacio de Maxuar ligger til venstre for Palacio de Comares sett fra Carlos den V.s palass og omfatter nasri­denes admi­ni­stra­tive og juri­diske avde­linger med kontorer og saler hvor ministre og deres stab holdt til og styrte rikets affærer – et slags semi-offentlig regjeringsbygg.

Denne delen av Alhambra huser råds­salen Patio del Mexaur fra år 1356 og to vakre hager, hvorav Patio de Machuca ligger nærmest regje­rings­bygget med en forhall vendt mot en plass med frukt­trær og et lite basseng.

Alhambra og Casas Reales – Palacio Reales

Palacio Reales ligger til høyre for Patio de los Arrayanes og inne­holder noen av Alham­bras mest prakt­fulle bygninger og inte­ri­ører. Her finner du kongens private gemakker, util­gjen­gelig for omver­denen. Her holdt kongen sitt harem i de mest luksu­riøse omgi­velser, blant annet den kjente Patio de Leones – en gårds­plass omgitt av søyle­ar­kader med en fontene båret av 12 løver midt på – angi­velig en gave fra Granadas jøder og et symbol på Israels 12 stammer.

Meget kjent er Sala de los Aben­cer­rajes med sitt hvel­vede, stjerne­for­mede tak med sølv­skim­rende stala­kitter, og en kilde som reflek­terer lyset fra hvel­vets lysåp­ninger. Det geomet­riske møns­teret i taket er inspi­rert av Pytha­goras’ lov. To andre saler er spesielt verd å nevne: Sala de los Reyes – en bankettsal med takma­le­rier på dyre­huder, som taket ble kledd med – og Sala de la Dos Hermanas med en gjen­nom­brutt kuppel, som regnes som et høyde­punkt innen den mauriske arki­tek­turen. Det private palasset omfatter dess­uten Banós Reales – de konge­lige arabiske badene, samt hagen Jardin de Linda­raja. Litt tilbake­trukket finner du Alham­bras eldste bygning, Palacio del Partal, en pavil­jong med tårn og søyle­hall foran et basseng.

Generalife – nasridenes sommerpalass

Fra Alhambra hadde man tilgang til Gene­ra­life via en gangbro. Det første du møter etter å ha vandret gjennom hagen Jardines Bajos, er Patio del Gene­ra­life foran inngangs­par­tiet til det vakre sommer­pa­lasset. Gene­ra­life består av flere frodige grønne hager og den sentrale Patio de la Acequia. Denne plassen er omgitt av en inngjerdet avlang orien­talsk hage foran hoved­byg­ningen, med fontene og et langt, smalt basseng, som en sild­rende bekk nedover hagen helt ned til inngangspartiet.

Ved siden av ligger et vakkert tilbygg med arkade­haller i to etasjer foran et basseng og flere terras­serte hager – her finner du Patio de Cipreses og vann­trappen, Esca­liera del Agua. Gerea­life ble brukt som rekrea­sjons­sted for nasrid­kon­gene. Her kunne man komme bort fra de intriger som alltid oppstår der makt er samlet. Hagene her ble påbe­gynt på 1200-tallet. Gera­life er en fortolk­ning av det arabiske Yannar al Arif, som kan tolkes som «den himmelske have». Gene­ra­life brukes i dag til festi­valer og konserter.

Palacio del Carlos V. – en kristen bauta i renessansestil

Dette palasset er noe av det merke­ligste arki­tek­tur­his­to­rien har frem­bragt – tilsyne­la­tende. Denne brau­tende kolossen, som ligger kloss opp til det arabiske drøm­me­spinnet av eventyr-arki­tektur som Alhambra består av, forstyrres unek­telig av dette ruvende firkan­tede bygget. Hvorfor ble det slik – hva betyr det?

Aller først: La oss ta utgangs­punkt i den eksis­te­rende regio­nale arki­tek­turen – den såkalte platereske stilen, som oftest bygd på sengo­tisk arki­tektur. Plateresk er, som tidli­gere nevnt, navnet på sølv­sme­denes fine tråder og fili­grans­ar­beider, som ble over­ført til arki­tek­turen, for eksempel på portaler som dekor. Denne arki­tek­turen har for øvrig en paral­lell i Portugal, der den kalles maune­linsk, og gjerne er enda mer deko­rativ og intrikat. Plateresk brukes for øvrig ofte paral­lelt med isabel­linsk – som vi husker var det dron­ning Isabel og kong Ferdi­nand som full­førte den kristne katolske gjen­erob­ringen av Spania nettopp i Granada. Hvem var så kong Carlos den V.?

Mer om Palacio del Carlos V og mannen bak

Kong Carlos den V. var ikke spansk. Han ble født i den belgiske byen Gent i år 1500. Han var barne­barnet til kong Ferdi­nand av Aragon og dron­ning Isabella av Castillia – Aragon og Castillia var to tidli­gere konge­dømmer i Spania. Vi husker at disse ble stedt til hvile i Capilla Real ved kate­dralen i Granada. Carlos den V.s mor var Johanna «den gale» – datter av Ferdi­nand og Isabella, mens faren var Filip «den vakre», sønnen til keiser av Det Hellige Tysk-Romerske riket; Maxi­mi­lian den I. Kort fortalt: Da keiser Maxi­mi­lian døde i Januar år 1519, så måtte de tyske kurfyrs­tene finne og velge en etter­følger. (Mer om kurfyrs­tene i ReisDit.no sine artikler om Mainz, Speyer og Worms i Tysk­land ). Hvem valgte de? Jo, Karl den V. som på spansk ble Carlos V. I det herrens år 1519 var altså en 19 år gammel ung belgisk-tysk mann intet mindre enn Europas største eien­doms­be­sitter, hersker over et rike som ikke bare strakte seg over det meste av Vest-Europa, men som også besatt store eien­dommer i Sør- og Nord-Amerika. Denne tenåringen hadde en makt og rikdom uten side­stykke i euro­peisk historie, som kun kan sammen­liknes med de romerske keisernes. På denne tiden var det store reli­gions­strider i Europa, to år tidli­gere hadde den tyske refor­ma­sjonen funnet sted, og tenåringen Karl/Carlos den V. ble auto­ma­tisk pave­kir­kens store beskytter. Han var for øvrig til stede under kirke­møtet i Worms i år 1521 der Martin Luther forsvarte sin tro.

Enda mer om Palacio del Carlos V

Hva hadde så keiser Karl/Carlos V. i Granada å gjøre? Han besøkte Granada i år 1526 og oppholdte seg i byen i noen måneder, sann­syn­ligvis for å besøke sine beste­for­eldres graver i Capilla real, og for å befeste sin posi­sjon over det spanske konge­dømmet. Han hadde nylig under­tegnet en freds­av­tale i Madrid, og benyttet anled­ningen til å ta landet i nærmere øyesyn. I Granada besluttet han å bygge et palass, noe brev og tegninger fra året etter bevitner. Arki­tekten Pedro Machuca var åpen­bart fortrolig med det aller siste innen samti­dens renes­sanse­ar­ki­tektur, og har sann­syn­ligvis hentet inspi­ra­sjon i Roma. Palacio del Carlos V. er nemlig uten side­stykke både i spansk og euro­peisk sammen­heng. Bygningen er stramt oppbygget etter renes­san­sens regler, med klare manie­ris­tiske innslag, noe som kan tyde på at arki­tekten hadde sett noen av Michel­angelos nyskap­ninger i Vati­kanet i Roma.

Det kan tenkes at arki­tekten også har hatt slottet Belvere i Palma de Mallorca som et vagt forbilde, og parret dette med Colos­seum – dette er vår private teori. I et strengt kvad­ra­tisk bygg i sole­klar renes­sanse­stil finner du nemlig et «vrengt avtrykk» av Colos­seum i form av en sirkel­rund patio, dog kun i to etasjer – en sirkel innskrevet i kvad­ratet, som vi helt siden middel­al­deren kjenner som en hellig formel. I tillegg til den enorme runde patioen i to etasjer, er det også en mindre okto­gonal (åtte­kantet) patio i palasset ene hjørne, tilknyttet den store sirkel­runde. Det er fullt mulig å lese dette som et ekko av en hellig treenighet – det total­om­fat­tende kvad­ratet som symbol på Gud og Den hellige ånd, den store sirkel­runde patioen som Jesu mor, mens Kristus er repre­sen­tert ved okto­gonen i hjørnet av kvad­ratet – åtte­tallet er helt siden oldkir­kens tid knyttet til Kristi oppstan­delse på den åttende dag i påsken.

Palacio del Carlos V – litt om arkitekturen

Palasset følger de grunn­leg­gende reglene innen renes­sansen til punkt og prikke – førte etasje i ekste­ri­øret er i tung rustica – grov mur i liggende panel­former i verband som illu­derer steiner, mens andre etasje er i murpuss med pilastre mellom hvert vindu. Annet­hvert vindu i andre etasje er kronet med pedi­ment, mens samt­lige vinduer har oculus over seg – både i første og andre etasje. Partiet rundt hoved­inn­gangen mot vest er uthevet med halv­s­øyler i par – dorisk-toskanske i første etasje og joniske i andre etasje. Inngangs­par­tiet mot sør har et palla­di­ansk motiv. Innvendig følger den enorme sirkel­runde patio’en samme skjema – enkelt­stå­ende dorisk-toscanske søyler i første etasje bærer galle­riet med joniske søyler – som de to nederste etasjene på Colosseum.

Carlos V. bodde aldri i palasset han bygde i Granada og bygningen var ikke ferdig da han døde i år 1558 i Yuste i Spania etter å ha abdi­sert i år 1555. Carlos V. hadde podagra og mye smerter, og døde for sikker­hets skyld av malaria. Bygge­ar­bei­dene på Palacio del Carlos V. i Granada startet i år 1527 og ble avsluttet i år 1568 – palasset regnes som ufull­ført. Når du besøker Alhambra, så sørg for å få med deg også dette palasset.

Litt om Granadas tidlige historie

Byen har sine røtter fra 800-tallet før Kristus da stammen Turdelos grunnla en boset­ning her ved elven Darro, ga den navnet Ihverir som senere ble til romerske Iliberis da byen ble innlemmet i det romerske Hispania Ulteria ved deres ankomst i år 206 før Kristus og deretter Florentia. Den romerske boset­ningen strakte seg fra foten av Alcazaba på Alham­bra­høyden ned mot elven Darro i bunnen av kløften og opp til toppen av Albaicín.

Det finnes ingen skrift­lige kilder fra den visi­go­tiske peri­oden, men noen mynter og medal­jonger fra denne peri­oden er funnet. Vi snakker nå om folke­vand­rings­tiden, da et folk nordfra – Visi­go­terne – underla seg store deler av dagens Frank­rike, samt det meste av den iberiske halvøya.

Visigoterne

Visi­go­terne var ariansk kristne og under dem opplevde mange av de spanske byene som Toledo, Cordoba og Sevilla stor velstand – det samme gjaldt Granada. Visi­go­ternes forsvars­styrker ble fordrevet av muslimske maurere i årene etter den første inva­sjonen i år 711, som var både udra­ma­tisk og ublodig – noen mili­tære slag fant sted, blant annet i år 712 da visi­go­ter­kongen Roderic ble drept, og enken Egilona skal ha inngått ekte­skap med den arabiske hærfø­reren Abd al-Aziz ibn Musa ibn Nusayr fra Damaskus i Syria. De kristne visi­go­terne som ble igjen i Granada fikk lov til å prak­ti­sere sin kris­tendom Aria­nismen og beholde sine kirker mot at de betalte skatt og fulgte maurernes lover.

Umayadenes Cordoba-kalifat

Det syriske Umayad-dynas­tiet, som styrte kali­fatet i Damaskus, grunnla et nytt kalifat på den iberiske halvøya, som ble hetende kali­fatet i Cordoba, som dekket hele Portugal og meste­parten av Spania, med unntak av Asturia rundt år 720, mens Galicia, Castilia og dagens Basker­land var tatt tilbake av kristne styrker rundt år 1.000. Når skjer det også at interne stri­dig­heter blant maurere, berbere og arabere gjør at kali­fatet går i oppløs­ning i år 1031, og at det erstattes av en rekker emirater og taifa-stater. Vi forenkler en del når det gjelder denne mauriske peri­oden. For Granadas vedkom­mende varte den i hele 781 år med en lang rekke veks­lende hers­kere og dynas­tier – Umayader, Almor­avider, Almo­hader og Mari­nider – noe som betyr at vi kunne skrevet en hel bok om denne peri­oden. Det er det mange andre som har gjort. Vi legger også til et dynasti som er nevnt under beskri­velsen av Alhambra – nemlig Nasri­dene – 25 hers­kere i direkte rekke­følge gjennom 254 år.

Den kristne gjenerobringen – Karl Martell, Pippin den Lille og Karl den Store

Hvis vi ser litt på det store bildet i Europa i år 750 etter Kristus, så er Karl den Store rundt 5–10 år gammel, født en gang i 740-årene. Hans farfar Karl Martell vant et viktig slag over muslimske styrker ved Poitiers i år 732. Karl Martell bar tittelen riks­hov­mester under mero­vin­ger­kongen Childerik den III., men var i reali­teten enehersker over Fran­kernes rike. Karl Martell dør i år 741 etter å ha gjen­erobret store deler av Sør- og Sørvest-Frank­rike fra musli­mene og hans sønn Pippin tar over som riks­hov­mester. Først etter at mero­vin­ger­kongen Childerik den III.s død i år 751 lar Pippin den Lille seg offi­sielt velge til konge. Pippin dør i år 768, og hans sønn Karl den Store tar makten som konge over Fran­kernes rike.

Karl den Store ekspan­dere sitt rike vold­somt, og lar seg krone som keiser i Roma i år 800. Kort fortalt så ble de fran­kiske konge­døm­mene forent under Karl Martell, mens hans sønn Pipin den yngre og hans barne­barn Karl den store skapte en vestlig makt som forhindret emiratet i Córdoba i å ekspan­dere over Pyre­neene. Når Karl den Store dør i år 816 er den kristne gjen­erob­ringen i prosess. En av Karl den Stores hærfø­rere, Roland – mark­greve av Bretagne ble drept i et slag mot maurerne i passet ved Roncevaux i Pyre­neene på 1050 meters høyde, sammen med Holger Danske i år 778 – begge udøde­lig­gjort i Rolands­kvadet fra første halvdel av 1100-tallet. Over hele Europa står det Rolands-statuer – som for eksempel på rådhus­plassen i Bremen.

Den kristne gjenerobringen av Spania og Granada

I første halvdel av 700-tallet hadde maurerne så godt som hele den iberiske halvøya, med unntak av konge­dømmet Asturia, en flik av land mot Biscaya­bukten, nord for fjel­lene i Nord-Spania. Rundt år 800 begynte de første pile­grims­vand­rin­gene gjennom Asturia til Santiago del Compos­tela. Dette fordi graven med levnin­gene etter en av Jesu 12 apostler, Jacob, ble oppdaget her i år 813. Jacob hadde besøkt denne delen av Spania og forkynt evan­ge­liet i 30-årene, og døde i Jeru­salem i år 44. Levnin­gene ble senere bragt til Santiago del Compos­tela. De første pile­grims­vand­rin­gene var i virke­lig­heten korstog for kris­ten­dommen og kan ha hatt stor betyd­ning for Recon­quista – den kristne gjen­erob­ringen. I følge legenden startet Recon­quista med Slaget ved Cova­donga år 718, der Visi­go­ter­kongen Pelagius nedkjempet en Umayad-hær. Flere kirke­bygg fra denne tiden er bevart. I år 924 ble Asturia innlemmet i konge­dømmet Leon, som i år 1231 ble slått sammen med Castilia, til Castilia & Leon. På det tids­punktet var maurerne svekket og mer enn halv­parten av Spania gjen­erobret fra de muslimske maurerne. Få år senere var det det bare emiratet Granada, styrt av Nasrid-dynas­tiet som var muslimsk på den iberiske halvøya. I år 1492 overga den siste Nasrid-kongen Bobadil personlig sitt sverd til dron­ning Isabella og kong Ferdi­nand i palasset Alhambra etter 8 måne­ders belei­ring. Granada­trak­taten ble under­skrevet den 22. november 1491, og emiratet kapi­tu­lerte formelt den 2. januar 1492 under betin­gelser som beskrives som over­ras­kende milde.

Litt om mudéjar-arkitektur

I kunst­his­to­rien bruker man begre­pene mudéjar-kunst og mudéjar-arki­tektur. Mudéjar betyr skatte­pliktig eller under­sått, og var en beteg­nelse på muslimer som fikk lov til å bli igjen i Spania, spesielt i Castillia, men også i Anda­lusia og Aragon, etter at Iberia-halvøya i 1492 var full­stendig gjen­erobret av kristne. Mudéjdar-arki­tek­turen kjenne­tegnes med bruk av fler­far­gede mosa­ikker i intri­kate mønstre – gjen­tatte geomet­riske mønstre og kalli­grafi – på tekstiler, i trear­beider og i mur, både utvendig på kirke­tårn og innvendig på gulv, vegger og i himlinger. Pussig nok ble denne arki­tek­turen benyttet helt frem til begyn­nelsen av 1600-tallet, mer enn hundre år etter at det muslimske styret hadde kapi­tu­lert og forlatt Spania. Mudéjdar-arki­tektur finnes i hovedsak i Spania, først og fremst i Toledo, Teruel, Burgos, Sevilla og Zara­goza. Mudéjar-arki­tektur finnes per defi­ni­sjon kun på den iberiske halvøy i Portugal og Spania, selv om mange av de arabisk-inspi­rerte arki­tek­to­niske særpre­gene også opptrer andre steder – blant annet i Palermo på Sicilia, der også norman­ner­kon­gene på 1100-tallet var fasci­nert av og lot seg påvirke av arabisk kunst. Mudéjar-arki­tek­turen er til stede i bygninger i både romansk, gotisk og renes­sanse­stil på den iberiske halvøya.