Utstilling: Leonardo da Vinci i Louvre, Paris

 

Musée du Louvre, Paris

 

Til den 24. februar 2020.

Ved siden av museets egen samling av fem male­rier av Leonardo, den største i verden, og 22 av hans tegninger, vil Louvre vise nærmere 120 verk (male­rier, tegninger, manu­skripter, skulp­turer, objets d’art) fra noen av de mest presti­sje­fylte euro­pe­iske og ameri­kanske insti­tu­sjo­nene; inklu­dert Royal Collection, British Museum, National Gallery i London, Vati­ka­nets Pina­co­teca, Biblio­teca Ambro­siana i Milano, Galleria Nazio­nale i Parma, Gallerie dell’Ac­ca­demia i Venezia, Metro­po­litan Museum of Art i New York, og Institut de France.
* Mona Lisa vil imid­lertid forbli utstilt på sin faste plass i den perm­a­nente samlingen.

Aner­kjen­nelsen av denne uende­lige nysgjer­rige artisten ble tidlig sett på som legem­lig­gjø­ringen av univer­selt geni og kunn­skap. Den nesten surrea­lis­tiske auraen som omgir male­riet Mona Lisa, samt den bety­de­lige litte­ra­turen som har samlet seg fra hans levetid til i dag, gir et tvetydig og frag­men­tert syn på Leonardos forhold til kunst.

Utstil­lingen er resul­tatet av mer enn ti års arbeid, spesielt med nye viten­ska­pe­lige under­sø­kelser av Louvre-male­riene og konser­ve­ringen av tre av dem (Sant Anne, La Belle Ferron­nière og Døperen Johannes), noe som åpner for bedre forstå­else av Da Vincis kunst­ne­riske praksis og maleteknikk.

Utstil­lingen tar også sikte på å belyse Leonardos biografi gjennom uttøm­mende nye under­sø­kelser av histo­risk doku­men­ta­sjon, og bryte med den kano­niske tilnær­mingen til den floren­tinske meste­rens liv. Seks krono­lo­giske peri­oder basert på hans geogra­fiske beve­gelser – og et utvalg av kjente hendelser i kunst­ne­rens liv gir et innblikk i Leonardos univers. Gjennom disse frem­kommer portrettet av en used­vanlig frisinnet mann og kunstner.

Utstil­lingen avsluttes med en virtual reality-opple­velse utviklet i samar­beid med HTC Vive, slik at besø­kende kan komme Mona Lisa nærmere enn noen gang.

–

Litt om utstil­lingen – steg for steg

Leonardo da Vinci (1452–1519)
Lionardo di Ser Piero da Vinci ble født i byen Vinci (nær Firenze) i de tidlige timer av 15. april 1452, og døde i Amboise (i Loire-dalen i Frank­rike) 2. mai 1519. Han er en av de mest frem­tre­dende figu­rene fra den itali­enske renes­sansen og det ulti­mate ikonet for euro­peisk maleri.

Under Leonardos ungdom i Firenze ble han lærling hos skulp­tøren Andrea del Verrocchio. Rundt 1482 flyttet han til Milano, hvor han malte Jomfruen ved klippen. Mens han var i tjeneste for hertugen av Milano, Ludo­vico Sforza, skapte han Den siste natt­verd – et verk som gjorde ham til en av de mest berømte kunst­nerne i sin samtid.

I 1500 kom han tilbake til Firenze og produ­serte en serie mester­verk: Saint Anne, Mona Lisa, slaget ved Anghiari og Johannes Døperen. I 1506 dro han tilbake til Milano, hvor han ble værende til valget av Medici-paven Leo X i 1513, noe som førte til at han flyttet til Roma. Han forlot Italia til fordel for Frank­rike på invi­ta­sjon av den franske kongen François I i 1516, og tilbrakte de siste årene i Amboise, ved bredden av elven Loire.

Essensen av Leonardos revo­lu­sjo­ne­rende tilnær­ming til male­riet kan oppsum­meres som følger: For å gjengi livets virke­lighet i et uendelig rom som består av lys og skygge, utviklet han en unik fri stil innen tegning og maleri som gjorde ham i stand til å gi figu­rene beve­gelse. Han hadde som mål å gjøre male­riet til en viten­skap som omfattet hele den fysiske verden, i stand til å uttrykke sann­heten om et utse­ende. Leonardo innledet en moder­nitet som ville overgå antikken og bane vei for frem­ti­dige kunstformer.

LYS, SKYGGE, RELIEF
I 1464 begynte den unge Leonardo som lærling i Firenze hos Andrea del Verrocchio, en dyktig tegner og en av de største billed­hug­gerne på 1400-tallet. Mens han var i Verrocchios verk­sted studerte han form, skulptur, beve­gelse (som virke­lig­heten avhenger av og all fortel­ling er skapt rundt) og chia­roscuro (bruk av lys og skygge for å skape en følelse av drama). Hans viktigste kilde til kunn­skap var Verrocchios monu­men­tale bronse­skulptur ‘Kristus og den hellige Thomas’, støpt av Verrocchio for den floren­tinske kirken Orsan­michele. I dette verket demon­strerte Verrocchi – som også var en maler – en dyp forstå­else av form og skulptur. Her fant Leonardo selve funda­mentet for sin egen kunst: Ideen om at rom og form blir til gjennom lys og bare eksis­terer i spillet mellom lys og skygge. Leonardos mono­kro­ma­tiske drape­ri­stu­dier, malt på lin etter leir­fi­gurer dekket med biter av tøy som var dyppet i leire, lignet Verrocchios studier av Kristus og den hellige Thomas, og ble inspi­ra­sjonen til denne nyska­pende oppfat­ningen av rom.

‘Bebu­delsen’, ‘Madonna med nellik’ (også kjent som ‘Madonna med vase’ og ‘Madonna med barn’) og ‘Portrett av Ginevra de ‘Benci’ gjen­speiler Leonardos over­gang fra skulptur til maleri. Dette skiftet ble styrket av hans inter­esse for samti­dens arbeid på et riva­li­se­rende floren­tinsk verk­sted som ble drevet av brød­rene Pollai­uolo – og i inno­va­sjo­nene som ble brakt til Firenze av flamske malere – portretter i tre kvart profil, samt bruk av olje.

FRIHET
Rundt 1478 begynte Leonardo å utforske nye veier å gå i kunsten med å bygge videre på det han hadde lært av Verrocchio. For å forstå formens sannhet – som er illu­so­risk, og som hele tiden brytes fra hver­andre av en stadig forand­rende verden – trengte maleren å skaffe seg en intel­lek­tuell og teknisk frihet som ville gjøre ham i stand til å fange dens ufull­kom­menhet. På tegningen hans ble dette uttrykt som et voldelig angrep på form – en direkte sammen­stil­ling av ufor­en­lige tilstander som noen ganger ikke produ­serte annet enn svart. Denne tilnær­mingen, som kreves av den abso­lutte nødven­dig­heten av å formidle beve­gelse, ble beskrevet av Leonardo som componi­mento inculto – ‘intuitiv kompo­si­sjon’. Madonna med katt og Madonna med fruktfat er de første bemer­kel­ses­ver­dige illust­ra­sjo­nene i denne nye komposisjonsstilen.

Leonardos kunst ble omskapt av friheten han fant i componi­mento inculto. Refl­ekso­grammet av The Adora­tion of the Magi viser en svulstig trekull- og penselteg­ning med dyna­miske linjer, kaotiske utvis­kinger, konstant omar­bei­ding og over­lag­ring av ideer – penti­menti som gjemmer hoved­per­sonene i et turbu­lent, grum­sete mørke. Denne krea­tive friheten frem­hevet en tendens til ufull­sten­dighet som ville bli et kjenne­tegn ved Leonardos maleri, eksemp­li­fi­sert av den gripende skik­kelsen av Sankt Jerome. Denne krea­tive peri­oden fort­satte i Milan, som Leonardo flyttet til i 1482 og hvor han malte Jomfruen, Et portrett av en musiker og portrettet La Belle Ferronnière.

VITENSKAP
For en person med ekstra­or­dinær analy­tisk visjon er tegning mer enn bare gjen­gi­velse av former; det er også et uttrykk for forhold mellom former eller, for å si det anner­ledes, en tanke­gang. I Leonardos tilfelle, var denne innsikten selv­be­visst. Dess­uten ble det ledsaget av en konstant inngå­ende under­sø­kelse av omgi­vel­sene – et umet­telig behov for å forstå, som ble et ønske om å demon­strere, deretter en syste­ma­tisk innsam­ling av alle aspekter av den fysiske verden. Resul­tatet var en enorm samling av notater, studier, ekspe­ri­menter, reflek­sjoner og teorier der skri­ving og tegning var uløselig knyttet sammen. Dette arbeidet, selv om det ofte er søkende og ufull­kom­ment, repre­sen­terer likevel et av de mest fasci­ne­rende kapit­lene i natur­fi­lo­so­fiens historie.

Leonardos utret­te­lige søken etter kunn­skap stammet av det faktum at han ikke lenger nøyde seg med å studere frem­stil­linger. For å formidle sann­heten, trengte han en forstå­else av feno­mener fra innsiden – en bevissthet om lovene som styrer dem, som han, i likhet med Pytha­goras og Platon før ham, så på som grunn­leg­gende matematisk.

Hvis alle disi­pli­nene blir summert med tanke på en inte­grert kunn­skap om universet, skyldes det at hensynet til utse­ende ikke lenger er tilstrek­kelig for Leonardo. Han må kjenne sann­heten, feno­me­nenes indre, lovene som styrer dem og som han vil bekrefte, i kjøl­vannet av Pytha­goras og Platon, at de er av en grunn­leg­gende mate­ma­tisk karakter. Først da kan Leonardo skildre det han ser.

LIV
Leonardos strenge viten­ska­pe­lige tilnær­ming omfattet alle kunn­skaps­felt, og gene­rerte en endeløs, mange­fa­set­tert laby­rint der maleren kan se ut til å ha gått seg bort. Imid­lertid var det viten­skapen og den inngå­ende kunn­skapen som ga Leonardo frihet til å mestre skygge, lys, rom og beve­gelse. I hans maleri førte kraften i componi­mento inculto – den intui­tive kompo­si­sjonen – til en fusjon av former og utvis­king av grenser, mulig­gjort av det revo­lu­sjo­ne­rende olje­me­diet. Friheten han oppnådde via viten­ska­pens verden løftet male­riet til det guddom­me­lige gjennom livets kraft og den defi­ne­rende egen­skapen til enhver levende skapning.

Leonardo malte Natt­verden, Sankt Anne, Mona Lisa, Slaget ved Anghiari, Salvator Mundi og Sankt Johannes døperen. Samti­dens aner­kjen­nelse av renes­sanse­kunsten – denne nye, moderne stilen – og dens storhet, ble ansett å ha over­gått selv antik­kens idealer.

Mer om utstil­lingen her.

Mer om Paris her.