Om Hellas

Hellas er blitt et utrolig populært reisemål i løpet av det siste tiåret. Mennesker som har besøkt og oppdaget dette vakre og vennlige landet, blir aldri helt ferdig med det. Det er mange grunner til det. Hellas har noe å tilby alle sine feriegjester, store som små. Om man vil bade og sole seg, kan Hellas by på krystallklart vann og flotte strender langs hele sin kystlinje. Og den er ikke liten, når man tar i betraktning alle øyer, viker, og odder rundt hele Egeerhavet.

Mer om Hellas

Hellas kan dess­uten by på store kultur­skatter for den som lar seg fasci­nere av slikt. Ikke bare ligger antik­kens Hellas til grunn for hele den vest­lige sivi­li­sa­sjons og tenke­sett, men arki­tek­turen, lege­vi­ten­skapen, fysikken, mate­ma­tikken – ja, selv idretten har antik­kens Hellas som grunnmur. Best av alt er at så mye av denne eldgamle arven er bevart. Nær sagt over alt hvor du kommer i Hellas, finner du arki­tektur, kunst og arkeo­logi, som er tilgjen­gelig for deg.

Petra, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Eksempel på gresk bade­strand – her fra Petra på Lesbos

Hellas – bading og sol

De fleste av oss kjenner Athen eller en eller flere av øyene, fra ferie­besøk. Noen har også besøkt Pelo­ponnes, halvøya som utgjør store deler av dagens og forti­dens Hellas. Øyene tilhører forskjel­lige øygrupper; de joniske og saro­niske øyer, Kykla­dene, Spor­dene, i vest og Dode­kane­serne og øyene i nord­lige Egeer­havet. Kypros i øst, Kreta i sør og Evboia i vest er de største øyene. Felles for hver eneste en av dette mylderet av øyer, er sol og bade­mu­lig­heter. Gå inn på hver enkelt øy beskrevet her, og finn den øya som har det beste tilbudet for nettopp deg. Stren­dene er selv­sagt av varie­rende stan­dard og stør­relse. Noen øyer har godt regu­lerte strender med solsenger og para­soller til leie, og strand­ka­feer eller ‑taver­naer, hvor du eller fami­lien kan slå seg ned å ta et lite måltid eller en forfrisk­ning mellom bade- og solings­øk­tene. Andre steder er det småstrender mellom klip­pene, der du selv må finne deg til rette. Er du heldig, får du se lekende delfiner. Pass på huden din. Bruk høy solfaktor og vær ikke redd for å over­drive med solkrem.

Hellas – fra Balkan til Midtøsten

Hellas har en stor geogra­fisk utstrek­ning. Tenk deg selv: Fra Albania i vest, Make­donia, Tyrkia og Bulgaria i nord, Tyrkia i nordøst og sørøst, samt Kypros helt i øst. Det sier seg selv at det finnes vesent­lige innbyrdes etno­lo­giske og kultu­relle forskjeller, når den geogra­fiske spred­ningen av den greske befolk­ningen er så stor. Dette vil du som turist ikke merke på annet enn mat og drikke. Grekerne er frede­lige og venn­lige mennesker, som forstår og setter pris på den viktige økono­miske faktoren turismen inne­bærer.

Olivenoljen

Over alt i Hellas finner du oliven­lunder. De er der ikke bare til pynt. Oliven og oliven­olje har siden antikken vært en viktig eksport­ar­tikkel for Hellas. Øya Lesbos er spesielt avhengig av oliven­pro­duk­sjon. I visse år, da oliven­høsten mislykkes, merkes dette på kroppen hos befolk­ningen her. Oliven høstes annen hvert år. Den som eier mange oliven­trær, eller oliven­olje, ansees i Hellas som velstå­ende. Slik har det vært siden tidenes morgen. Les Homers Odys­seen eller Iliaden, så forstår du bedre hva Hellas har vært og hva den greske arven inne­bærer.

Hellas – litt om mat og drikke

Hvor du enn velger å reise, vil du møte blide og venn­lige mennesker, taver­naer der du kan spise de tradi­sjo­nelle greske rettene eller sjømat som fisk og skalldyr, og drikke ouzo, det gresk­pro­du­serte anis­brenne­vinet som er blankt i flasken, med blir ugjen­nom­siktig grått når du blander det ut. Geite­melk kaller grekerne det, siden de er sterkt troende og forsik­tige med alkohol. Ølet i Hellas er utmerket, basert på tysk kunn­skap og gjær, som vårt eget øl hjemme. Grekerne er ikke kjent for å ha gode viner. Den hvite retsi­naen med kvaeduft og ‑smak har sine svorne tilhen­gere. Dem om det. Du kan imid­lertid få kjøpt aksep­tabel gresk rødvin, av og til lokal sådan.

Kouros, Athens National Archeological Musuem, Hellas

En kouros fra cirka 530 år før Kristus i Athens National Archeo­lo­gical Musuem

Kultur og arkeologiske museer

Over alt i Hellas finner du arkeo­lo­giske museer. Uansett hvor lite det er, er det verd et besøk. Selv om de viktigste funnene er samlet i Athen, i det fantas­tiske nasjo­nale arkeo­lo­giske museet, det nye akro­po­lis­mu­seet og i det kykla­diske museet, har de lokale museene store og viktige arkeo­lo­giske funn. På Kreta finner prakt­fulle samlinger i Hera­k­lions arkeo­lo­giske museum, blant annet fra minoisk og mykensk tid. Også Rethymnon og Chania har fine arkeo­lo­giske museer. Her finner du blant annet eksempler på den tidligste skriften, på små leir­tavler som er bakt harde av brann: Her er ikke-indo­euro­peisk (minoisk-pelas­gisk?) Linear A og indo­euro­peisk gresk og mykensk Linear B, fra henholdsvis ca år 1800–1450 f Kr og år 1450–1150 f Kr. Du finner også eksempler på tidlige øst- og vest­greske skrifter gjennom tidene, innhugd for evig­heten i stein­tavler, enten som grav­støtter eller offent­lig­gjø­ringer av budskap for en bystat eller en bys borgere. I museene finner du gjen­stander fra stein­alder til bysan­tinsk tid.

En Rython, en vinbe­holder formet som et dyre­hode, som regel brukt til ritu­elle reli­giøse hand­linger. Denne er å finne på Hera­k­lions arkeo­lo­giske museum nær Knossos på Kreta

Litt om Hellas’ historie og kulturelle utvikling fra forhistorisk tid til i dag

Helles kan by på kultur­minner fra kykla­disk tid(ca år 3200 f Kr-2000 f Kr) minoisk tid(ca år 2000–1450 f Kr), mykensk tid (ca år 1550–1150 f Kr), ”de mørke århund­rene” (ca år 1150–850 f Kr), antikken (ca 850–336 f Kr), helle­nis­tisk tid (ca år 336–50 f Kr), romertid (ca 168 f Kr – 350 e Kr), bysan­tinsk tid(ca 350 e Kr – 900 e Kr), deretter omveks­lende styrer med fran­kere, norman­nere, vene­tia­nere og osmaner, til nyere tid med oppret­telsen av Hellas som selv­stendig stat i 1828. Renes­sansen, barokken og rokokko (ca år 1400–1800) fikk ikke fotfeste her under tyrkisk osmansk styre. I 1923 ble grekerne forvist fra den tyrkiske vest­kysten, og tyrkere fra Hellas i en bitter strid, som frem­deles ulmer. Vest­kysten av Tyrkia har vært befolket av grekere siden kanskje år 2000 før Kristus, eller som man sier – tilhørt den greske Koine eller språk- og kultur­ut­bre­delse. Det sier seg selv at en slik broket historie har omfattet under­tryk­kelse, mennes­kelig lidelse, men også storhet og triumf.

Knossos, Heraklion, Kreta, antikken, minoerne, Hellas

Fra palass­byen Knossos nær Hera­k­lion på Kreta, trone­rommet fra minoisk tid.

Antikkens syv undere og forhistorisk tid

Av antik­kens syv store undere, tilhørte 4 av dem den hellenske verden: Kolossen på Rhodos, Artemis-tempelet i Efesos, Zevz-statuen i Olympia og Mauso­leet i Hali­kar­nassos. (De øvrige var Pyra­mi­dene, fyrtårnet i Alex­andria og Baby­lons hengende hager). Før ”dagens” indo­euro­peisk-talende grekere kom til området ca 2000 før Kristus, var Hellas befolket av stammer som snakket et ikke-indo­euro­peisk språk. Disse går under beteg­nelsen pelas­gere, tyrrhe­nere, lelegs, ekwesh, sherden, shek­lesh, peleset, og er kanskje iden­tiske med eller omfattes delvis av ”the Sea Peoples”, som man tror kan ha stått bak de massive ødeleg­gel­sene av det mykenske riket mellom 1200 og 1100 før Kristus – da alle bystater og kasteller, med unntak av Athen, ble ødelagt og hele det østlige middel­havs­om­rådet ble sendt ut i det som kalles ”de mørke århundrer” – mellom ca 1150 og 850 før Kristus. Histo­ri­kerne Thucidydes og Herodotus som levde på 400-tallet før Kristus, nevner begge pelas­giske boset­ninger på blant annet Kreta, ved Phyrgos/Olympa, ved Larissa og på øya Lemnos. Lesbos var i sin tid pelas­gisk i følge legen­dene.

Afesos, greke koine, Kusadasi, Tyrkia, Hellas

Efesos i dagens Tyrkia (ved Kusadasi) var i oldtiden en gresk storby.

Litt på siden – folkevandringer med følger

Man tror at noen av disse stam­mene, som tyrrhe­nerne, emigrerte i til dagens Toscana i Italia, og er iden­tiske med etrus­kerne som eksis­terte fra ca 1000 f Kr til år 49 f Kr, da de siste restene av Etruria ble assi­mi­lert av romerne. Havet utenfor Toscana heter det Tyrrenske hav. Nyere genforsk­ning under­støtter dette. Under de mørke århundrer var det store migra­sjoner av grekere som forlot fast­landet og flyktet østover til det som i dag er den tyrkiske vest­kysten, og til Kypros. Til og med i Israel har man funnet rester etter vaser i mykensk stil – produ­sert ved byer som Ashkelon, Ashdod, Jaffa, og Dor, av grekere eller førgre­kere som må ha tilhørt eller hatt tilknyt­ning til det mykenske rike. Dagens pale­sti­nere er simpelthen etter­kom­mere av stammen peleset, nevnt ovenfor, under­veis godt utblandet med kana­anit­tiske, semit­tisk-talende folk, som bodde der da peleset ankom. Den bibelske Goliat var av stammen peleset, mens David var av det jødiske innvand­rede folk. Kampen mellom dem må ha funnet sted ca 1030 før Kristus.

Litt om gresk vasemaleri

Sortfigur vaser

Greske vaser er et begrep. Den abso­lutte stor­hetstid for gresk vase­ma­ling var i det sjette og femte århundre, det vil si 500- og 400-tallet før Kristus. De dyktigste vase­ma­lerne som for eksempel Exekias, var berømt og en av dati­dens A‑kjendiser. Man kan godt si at han var antik­kens svar på John Lennon eller Picasso. På 500-tallet før Kristus forfinet man den kjente svart­fi­gur­tek­nikken fra Athen og Korint, spesielt, men også andre steder i den hellenske verden. Jern­holdig leire fra Athen gjorde at vasene her, når de ble brent riktig, fikk en spesiell gyllen, gulrød glød. Oppå denne natur­lige bunn­fargen malte man motivet i sort. Detaljer som hvite øyne, skrapte man frem med en spiss metall­gjen­stand.

Rødfigur vaser

Rundt år 530 f Kr fant en kunstner, som går under navnet the Ando­kides Painter, på en ny måte å male vaser på, nemlig det omvendte av sort­figur, nemlig rødfigur. Det vil si at man malte omgi­vel­sene i sort, slik at vasens grunn­farge, med den gulrøde gløden ble motivet. Sagt på en annen måte: Sort­figur vaser har mennesker med sorte ansikter, rødfigur vaser med gulrøde ansikter. I peri­odene før sort­figur vaser, kommer såkalt orien­ta­li­se­rende stil, geomet­risk stil før vi er tilbake ved mykensk stil, som etter­fulgte minoisk tid, for å si det enkelt. Sort og rødfi­gur­vaser ble malt i arkaisk tid, før perser­kri­gene i 490 og 480–79 før Kristus. Etter dette, da Athen ble gjen­opp­bygget trer vi inn i klas­sisk tid med mer natu­ra­lis­tisk stil, hvor det stiv­nede ”arka­iske smilet” forsvinner.

Litt om gresk skulptur

Vi avsluttet avsnittet om greske vaser med det ”arka­iske smilet”. Arkaisk betyr gammel, og over­gangen fra arkaisk tid til klas­sisk tid kom med perser­kri­gene i 490 og 480–79 før Kristus, da Athen og akro­polis ble ødelagt av perserne. Athe­nerne var på den tid i ferd med å reno­vere eller fornye hele akro­polis, og måtte begynne på ny etter at perserne var fordrevet i år 479. Med denne nye fasen, som vi kaller klas­sisk tid, ser vi at skulp­tu­rene får en mer natu­ra­lis­tisk stil, og det under­lige stive arka­iske smilet forsvinner. Man tror at grekerne lærte å hugge skulptur i stein av egyp­terne. Det vil si, greske leie­sol­dater var i Egypt på 700- og 600-tallet. Her så de en høyt utviklet arki­tektur, skulptur og kunst for øvrig. Inntryk­kene herfra tok de med seg hjem. Det greske underet i antikken og tidli­gere tider var tuftet på at grekerne ville så mye mer enn bare å eksis­tere – de ville vise frem sin kunn­skap og sin gudetro og skape storhet for evig­heten, slik de så egyp­terne hadde gjort.

Utviklingen innen gresk skulptur

Kort kan krono­lo­gien beskrives slik: Minoisk skulptur består av kun små, bevarte figurer av natu­ra­lis­tiske barbrys­tede tempel­prest­inner(?) som holder en levende slange i hver hånd (ca år 1700–1450 f Kr). Mykensk skulptur (ca år 1450–1150) er klønete og enkel. Gresk skulptur i geomet­risk (ca år 900–700 f Kr) tid er barnlig og enkel, kun små figurer i leire, elfenben eller tre. Gresk skulptur i orien­ta­li­se­rende tid (ca år 700–625 f Kr) har mandel­for­mede øyne, høye kinn­bein, alvorlig grov munn og lange fingre. Se Auxerre-kvinnen. I arkaisk tid begynner man å hugge skulp­turer i marmor (ca år 625–480 f Kr) og nå kommer en nøye utregnet kropp med bestemte propor­sjoner, med det arka­iske smilet og knyt­tede hender langs lårene. Dette løser seg opp mot klas­sisk tid. De første 10-årene er i en strenge ”severe style” alvorlig stil, med store flater og få folder i kles­drakter. Dette endrer seg mot helle­nis­tisk tid, da man begynner å skildre person­lige trekk på en svært realis­tisk måte, og ikke kun heroi­se­rende som tidli­gere. Da Hellas ble innlemmet i det romerske riket, glir stiler over i hver­andre. Både gresk og romersk skulptur er enestå­ende.

Litt om det greske alfabetet

Det greske alfa­betet er bygget på det føni­kiske, og ble utviklet på 800-tallet. Etrus­kerne lærte det sann­syn­ligvis av greske kolo­nister ved Napoli på 800-tallet før Kristus, og brakte senere det til lati­nerne, som hadde grunn­lagt Roma i år 753 før Kristus. Roma hadde etrus­kiske konger fra midt på 600-tallet før Kristus. Den siste etrus­kiske kongen, Tarquinus Superbus, var ikke helt god i hodet sitt, og ble sparket ut av Roma i år 509 før Kristus. Og fra romerne har vi vår moderne skrift. Det greske alfa­betet er i dag kyril­lisk, som i resten av Øst-Europa, etter St Cyril, en gresk kirke­leder som spredte den orto­dokse tros­ret­ning nord­over til Bulgaria, Romania, Ukraina og Russ­land på 800-tallet.

Acropolis, Athen, Hellas

Akro­polis i Athen er utvil­somt verdens mest kjente tempel­høyde

Karyatiderne, Akropolis, Erechteion, Athen, Hellas

De berømte kary­a­t­hi­dene – tempel­prst­in­nene – på Erech­teion-tempelet på Akro­polis i Athen

Hefaistos-tempelet, dorisk, Athen, Plaka

Det doriske Hefai­stos-tempelet nedenfor Akro­polis ved bydelen Plaka i Athen

Olympia-Zeus-tempelet i Athen

Rester av Olympia-Zeus-tempelet i Athen

rødfigur vase, gresk, athen

eksempel på gresk vase i rødfi­gur­stil, oppfunnet cirka 530 år før Kristus

Sortfigur vase fra Athen 6. århundre før Kristus

Eksempel på gresk vase i sort­fi­gur­stil, fra det sjette århundre før Kristus

tempelfrise fra Parthenon-tempelet, Akropolis, Athen,

Eksempel på del av tempel­frise fra Part­henon-tempelet, som Sir Elgin var så elsk­verdig ikke å rive ned