GoToGate

Hellas

Hellas er blitt et utrolig populært reisemål i løpet av det siste tiåret. Mennesker som har besøkt og oppdaget dette vakre og vennlige landet, blir aldri helt ferdig med det. Det er mange grunner til det. Hellas har noe å tilby alle sine feriegjester, store som små. Om man vil bade og sole seg, kan Hellas by på krystallklart vann og flotte strender langs hele sin kystlinje. Og den er ikke liten, når man tar i betraktning alle øyer, viker, og odder rundt hele Egeerhavet.

Mer om Hellas
Hellas kan dessuten by på store kulturskatter for den som lar seg fascinere av slikt. Ikke bare ligger antikkens Hellas til grunn for hele den vestlige sivilisasjons og tenkesett, men arkitekturen, legevitenskapen, fysikken, matematikken – ja, selv idretten har antikkens Hellas som grunnmur. Best av alt er at så mye av denne eldgamle arven er bevart. Nær sagt over alt hvor du kommer i Hellas, finner du arkitektur, kunst og arkeologi, som er tilgjengelig for deg.

Petra, Lesbos, antikken, Øyene, Hellas

Eksempel på gresk badestrand – her fra Petra på Lesbos

Hellas – bading og sol
De fleste av oss kjenner Athen eller en eller flere av øyene, fra feriebesøk. Noen har også besøkt Peloponnes, halvøya som utgjør store deler av dagens og fortidens Hellas. Øyene tilhører forskjellige øygrupper; de joniske og saroniske øyer, Kykladene, Spordene, i vest og Dodekaneserne og øyene i nordlige Egeerhavet. Kypros i øst, Kreta i sør og Evboia i vest er de største øyene. Felles for hver eneste en av dette mylderet av øyer, er sol og bademuligheter. Gå inn på hver enkelt øy beskrevet her, og finn den øya som har det beste tilbudet for nettopp deg. Strendene er selvsagt av varierende standard og størrelse. Noen øyer har godt regulerte strender med solsenger og parasoller til leie, og strandkafeer eller -tavernaer, hvor du eller familien kan slå seg ned å ta et lite måltid eller en forfriskning mellom bade- og solingsøktene. Andre steder er det småstrender mellom klippene, der du selv må finne deg til rette. Er du heldig, får du se lekende delfiner. Pass på huden din. Bruk høy solfaktor og vær ikke redd for å overdrive med solkrem.

Hellas – fra Balkan til Midtøsten
Hellas har en stor geografisk utstrekning. Tenk deg selv: Fra Albania i vest, Makedonia, Tyrkia og Bulgaria i nord, Tyrkia i nordøst og sørøst, samt Kypros helt i øst. Det sier seg selv at det finnes vesentlige innbyrdes etnologiske og kulturelle forskjeller, når den geografiske spredningen av den greske befolkningen er så stor. Dette vil du som turist ikke merke på annet enn mat og drikke. Grekerne er fredelige og vennlige mennesker, som forstår og setter pris på den viktige økonomiske faktoren turismen innebærer.

Olivenoljen
Over alt i Hellas finner du olivenlunder. De er der ikke bare til pynt. Oliven og olivenolje har siden antikken vært en viktig eksportartikkel for Hellas. Øya Lesbos er spesielt avhengig av olivenproduksjon. I visse år, da olivenhøsten mislykkes, merkes dette på kroppen hos befolkningen her. Oliven høstes annen hvert år. Den som eier mange oliventrær, eller olivenolje, ansees i Hellas som velstående. Slik har det vært siden tidenes morgen. Les Homers Odysseen eller Iliaden, så forstår du bedre hva Hellas har vært og hva den greske arven innebærer.

Hellas – litt om mat og drikke
Hvor du enn velger å reise, vil du møte blide og vennlige mennesker, tavernaer der du kan spise de tradisjonelle greske rettene eller sjømat som fisk og skalldyr, og drikke ouzo, det greskproduserte anisbrennevinet som er blankt i flasken, med blir ugjennomsiktig grått når du blander det ut. Geitemelk kaller grekerne det, siden de er sterkt troende og forsiktige med alkohol. Ølet i Hellas er utmerket, basert på tysk kunnskap og gjær, som vårt eget øl hjemme. Grekerne er ikke kjent for å ha gode viner. Den hvite retsinaen med kvaeduft og -smak har sine svorne tilhengere. Dem om det. Du kan imidlertid få kjøpt akseptabel gresk rødvin, av og til lokal sådan.

Kouros, Athens National Archeological Musuem, Hellas

En kouros fra cirka 530 år før Kristus i Athens National Archeological Musuem

Kultur og arkeologiske museer
Over alt i Hellas finner du arkeologiske museer. Uansett hvor lite det er, er det verd et besøk. Selv om de viktigste funnene er samlet i Athen, i det fantastiske nasjonale arkeologiske museet, det nye akropolismuseet og i det kykladiske museet, har de lokale museene store og viktige arkeologiske funn. På Kreta finner praktfulle samlinger i Heraklions arkeologiske museum, blant annet fra minoisk og mykensk tid. Også Rethymnon og Chania har fine arkeologiske museer. Her finner du blant annet eksempler på den tidligste skriften, på små leirtavler som er bakt harde av brann: Her er ikke-indoeuropeisk (minoisk-pelasgisk?) Linear A og indoeuropeisk gresk og mykensk Linear B, fra henholdsvis ca år 1800-1450 f Kr og år 1450-1150 f Kr. Du finner også eksempler på tidlige øst- og vestgreske skrifter gjennom tidene, innhugd for evigheten i steintavler, enten som gravstøtter eller offentliggjøringer av budskap for en bystat eller en bys borgere. I museene finner du gjenstander fra steinalder til bysantinsk tid.

En Rython, en vinbeholder formet som et dyrehode, som regel brukt til rituelle religiøse handlinger. Denne er å finne på Heraklions arkeologiske museum nær Knossos på Kreta

Litt om Hellas’ historie og kulturelle utvikling fra forhistorisk tid til i dag
Helles kan by på kulturminner fra kykladisk tid(ca år 3200 f Kr-2000 f Kr) minoisk tid(ca år 2000-1450 f Kr), mykensk tid (ca år 1550-1150 f Kr), ”de mørke århundrene” (ca år 1150-850 f Kr), antikken (ca 850-336 f Kr), hellenistisk tid (ca år 336-50 f Kr), romertid (ca 168 f Kr – 350 e Kr), bysantinsk tid(ca 350 e Kr – 900 e Kr), deretter omvekslende styrer med frankere, normannere, venetianere og osmaner, til nyere tid med opprettelsen av Hellas som selvstendig stat i 1828. Renessansen, barokken og rokokko (ca år 1400-1800) fikk ikke fotfeste her under tyrkisk osmansk styre. I 1923 ble grekerne forvist fra den tyrkiske vestkysten, og tyrkere fra Hellas i en bitter strid, som fremdeles ulmer. Vestkysten av Tyrkia har vært befolket av grekere siden kanskje år 2000 før Kristus, eller som man sier – tilhørt den greske Koine eller språk- og kulturutbredelse. Det sier seg selv at en slik broket historie har omfattet undertrykkelse, menneskelig lidelse, men også storhet og triumf.

Knossos, Heraklion, Kreta, antikken, minoerne, Hellas

Fra palassbyen Knossos nær Heraklion på Kreta, tronerommet fra minoisk tid.

Antikkens syv undere og forhistorisk tid
Av antikkens syv store undere, tilhørte 4 av dem den hellenske verden: Kolossen på Rhodos, Artemis-tempelet i Efesos, Zevz-statuen i Olympia og Mausoleet i Halikarnassos. (De øvrige var Pyramidene, fyrtårnet i Alexandria og Babylons hengende hager). Før ”dagens” indoeuropeisk-talende grekere kom til området ca 2000 før Kristus, var Hellas befolket av stammer som snakket et ikke-indoeuropeisk språk. Disse går under betegnelsen pelasgere, tyrrhenere, lelegs, ekwesh, sherden, sheklesh, peleset, og er kanskje identiske med eller omfattes delvis av ”the Sea Peoples”, som man tror kan ha stått bak de massive ødeleggelsene av det mykenske riket mellom 1200 og 1100 før Kristus – da alle bystater og kasteller, med unntak av Athen, ble ødelagt og hele det østlige middelhavsområdet ble sendt ut i det som kalles ”de mørke århundrer” – mellom ca 1150 og 850 før Kristus. Historikerne Thucidydes og Herodotus som levde på 400-tallet før Kristus, nevner begge pelasgiske bosetninger på blant annet Kreta, ved Phyrgos/Olympa, ved Larissa og på øya Lemnos. Lesbos var i sin tid pelasgisk i følge legendene.

Afesos, greke koine, Kusadasi, Tyrkia, Hellas

Efesos i dagens Tyrkia (ved Kusadasi) var i oldtiden en gresk storby.

Litt på siden – folkevandringer med følger
Man tror at noen av disse stammene, som tyrrhenerne, emigrerte i til dagens Toscana i Italia, og er identiske med etruskerne som eksisterte fra ca 1000 f Kr til år 49 f Kr, da de siste restene av Etruria ble assimilert av romerne. Havet utenfor Toscana heter det Tyrrenske hav. Nyere genforskning understøtter dette. Under de mørke århundrer var det store migrasjoner av grekere som forlot fastlandet og flyktet østover til det som i dag er den tyrkiske vestkysten, og til Kypros. Til og med i Israel har man funnet rester etter vaser i mykensk stil – produsert ved byer som Ashkelon, Ashdod, Jaffa, og Dor, av grekere eller førgrekere som må ha tilhørt eller hatt tilknytning til det mykenske rike. Dagens palestinere er simpelthen etterkommere av stammen peleset, nevnt ovenfor, underveis godt utblandet med kanaanittiske, semittisk-talende folk, som bodde der da peleset ankom. Den bibelske Goliat var av stammen peleset, mens David var av det jødiske innvandrede folk. Kampen mellom dem må ha funnet sted ca 1030 før Kristus.

Litt om gresk vasemaleri

Sortfigur vaser
Greske vaser er et begrep. Den absolutte storhetstid for gresk vasemaling var i det sjette og femte århundre, det vil si 500- og 400-tallet før Kristus. De dyktigste vasemalerne som for eksempel Exekias, var berømt og en av datidens A-kjendiser. Man kan godt si at han var antikkens svar på John Lennon eller Picasso. På 500-tallet før Kristus forfinet man den kjente svartfigurteknikken fra Athen og Korint, spesielt, men også andre steder i den hellenske verden. Jernholdig leire fra Athen gjorde at vasene her, når de ble brent riktig, fikk en spesiell gyllen, gulrød glød. Oppå denne naturlige bunnfargen malte man motivet i sort. Detaljer som hvite øyne, skrapte man frem med en spiss metallgjenstand.

Rødfigur vaser
Rundt år 530 f Kr fant en kunstner, som går under navnet the Andokides Painter, på en ny måte å male vaser på, nemlig det omvendte av sortfigur, nemlig rødfigur. Det vil si at man malte omgivelsene i sort, slik at vasens grunnfarge, med den gulrøde gløden ble motivet. Sagt på en annen måte: Sortfigur vaser har mennesker med sorte ansikter, rødfigur vaser med gulrøde ansikter. I periodene før sortfigur vaser, kommer såkalt orientaliserende stil, geometrisk stil før vi er tilbake ved mykensk stil, som etterfulgte minoisk tid, for å si det enkelt. Sort og rødfigurvaser ble malt i arkaisk tid, før perserkrigene i 490 og 480-79 før Kristus. Etter dette, da Athen ble gjenoppbygget trer vi inn i klassisk tid med mer naturalistisk stil, hvor det stivnede ”arkaiske smilet” forsvinner.

Litt om gresk skulptur
Vi avsluttet avsnittet om greske vaser med det ”arkaiske smilet”. Arkaisk betyr gammel, og overgangen fra arkaisk tid til klassisk tid kom med perserkrigene i 490 og 480-79 før Kristus, da Athen og akropolis ble ødelagt av perserne. Athenerne var på den tid i ferd med å renovere eller fornye hele akropolis, og måtte begynne på ny etter at perserne var fordrevet i år 479. Med denne nye fasen, som vi kaller klassisk tid, ser vi at skulpturene får en mer naturalistisk stil, og det underlige stive arkaiske smilet forsvinner. Man tror at grekerne lærte å hugge skulptur i stein av egypterne. Det vil si, greske leiesoldater var i Egypt på 700- og 600-tallet. Her så de en høyt utviklet arkitektur, skulptur og kunst for øvrig. Inntrykkene herfra tok de med seg hjem. Det greske underet i antikken og tidligere tider var tuftet på at grekerne ville så mye mer enn bare å eksistere – de ville vise frem sin kunnskap og sin gudetro og skape storhet for evigheten, slik de så egypterne hadde gjort.

Utviklingen innen gresk skulptur
Kort kan kronologien beskrives slik: Minoisk skulptur består av kun små, bevarte figurer av naturalistiske barbrystede tempelprestinner(?) som holder en levende slange i hver hånd (ca år 1700-1450 f Kr). Mykensk skulptur (ca år 1450-1150) er klønete og enkel. Gresk skulptur i geometrisk (ca år 900-700 f Kr) tid er barnlig og enkel, kun små figurer i leire, elfenben eller tre. Gresk skulptur i orientaliserende tid (ca år 700-625 f Kr) har mandelformede øyne, høye kinnbein, alvorlig grov munn og lange fingre. Se Auxerre-kvinnen. I arkaisk tid begynner man å hugge skulpturer i marmor (ca år 625-480 f Kr) og nå kommer en nøye utregnet kropp med bestemte proporsjoner, med det arkaiske smilet og knyttede hender langs lårene. Dette løser seg opp mot klassisk tid. De første 10-årene er i en strenge ”severe style” alvorlig stil, med store flater og få folder i klesdrakter. Dette endrer seg mot hellenistisk tid, da man begynner å skildre personlige trekk på en svært realistisk måte, og ikke kun heroiserende som tidligere. Da Hellas ble innlemmet i det romerske riket, glir stiler over i hverandre. Både gresk og romersk skulptur er enestående.

Litt om det greske alfabetet
Det greske alfabetet er bygget på det fønikiske, og ble utviklet på 800-tallet. Etruskerne lærte det sannsynligvis av greske kolonister ved Napoli på 800-tallet før Kristus, og brakte senere det til latinerne, som hadde grunnlagt Roma i år 753 før Kristus. Roma hadde etruskiske konger fra midt på 600-tallet før Kristus. Den siste etruskiske kongen, Tarquinus Superbus, var ikke helt god i hodet sitt, og ble sparket ut av Roma i år 509 før Kristus. Og fra romerne har vi vår moderne skrift. Det greske alfabetet er i dag kyrillisk, som i resten av Øst-Europa, etter St Cyril, en gresk kirkeleder som spredte den ortodokse trosretning nordover til Bulgaria, Romania, Ukraina og Russland på 800-tallet.

Billig flyreiseBillig hotell

Billig flyreise
Billig hotell

Acropolis, Athen, Hellas

Akropolis i Athen er utvilsomt verdens mest kjente tempelhøyde

Karyatiderne, Akropolis, Erechteion, Athen, Hellas

De berømte karyathidene – tempelprstinnene – på Erechteion-tempelet på Akropolis i Athen

Hefaistos-tempelet, dorisk, Athen, Plaka

Det doriske Hefaistos-tempelet nedenfor Akropolis ved bydelen Plaka i Athen

Olympia-Zeus-tempelet i Athen

Rester av Olympia-Zeus-tempelet i Athen

rødfigur vase, gresk, athen

eksempel på gresk vase i rødfigurstil, oppfunnet cirka 530 år før Kristus

Sortfigur vase fra Athen 6. århundre før Kristus

Eksempel på gresk vase i sortfigurstil, fra det sjette århundre før Kristus

tempelfrise fra Parthenon-tempelet, Akropolis, Athen,

Eksempel på del av tempelfrise fra Parthenon-tempelet, som Sir Elgin var så elskverdig ikke å rive ned